PARERGON-ARKIV

SarpsborgAvisa nr. 3/2004
Når ble det slik at kvantitet ble et mål på kvalitet? Det opereres med bestselgerlister for filmer, bøker og CD-er. Det måles seertall på tv-program. Flest solgte eksemplarer og høyest seertall vinner. Egentlig er det litt barnslig. Jeg husker godt at jeg brukte argumentet ”alle andre har det”, når jeg som guttunge skulle overtale foreldra mine til å kjøpe meg noe. Merkelig nok er det de samme mekanismene som er i sving nå. Hundretusen platekjøpere kan ikke ta feil. Sånn er det, tenker jeg, og løper og kjøper. Men hva fikk kjøper nummer én til å kjøpe plata? Hva støttet de femten første seg til? Hvordan turte de å kjøpe noe ingen andre hadde? Noen må jo sette trendene, det er klart. Men hvordan blir man en trendsetter, som de andre dilter etter? Jeg har ofte vært tidlig ute med ting, men ingen har fulgt etter. Så jeg ble bare en særing med smale inntresser. Min trøst er da at det som alle liker, umulig kan ha noe særpreg.

Så da kan man bevege seg over i den andre grøfta. Eksklusivitet. Høres innmari bra ut, ikke sant? Mange musikkinteresserte har gledet seg over å oppdage et til nå ukjent band. Man maser på alle man kjenner; ”Hør på denne!”. Så plutselig gjør alle det. Men da får pipa en annen lyd, nå har favorittbandet solgt seg og blitt kommersielle. Snodig nok unner man ikke sine gamle favoritter suksess. Men har man da vært en trendsetter? Eller er disse trendsetterne alltid trendy? Men hvorom allting er, de aller fleste av oss er nok stort sett etterdiltere som lar valga våres styres av bestselgerlister. Hvis det ikke var slik at de fleste ønsker seg det alle andre har, så ville det jo ikke blitt noen eller noe som toppet listene. Kvantitet er kanskje ikke et godt mål på kvalitet. Men det er vel heller ikke eksklusivitet? Er det sært og sjeldent, så har det jo også blitt utsatt for færre smaksdommer, ikke sant? Er det noen grunn til å stole mer på ti personer enn hundretusen?

Det aller viktigste må uansett være et mangfold. Sånn sett bør ikke flertallet få ene råderett over hva som er kvalitet. Da er vi inne i et flertallsdiktatur. Skal bare salgstall bestemme, for eksempel over hva som bør utgis av musikk, vil vi ende opp med en enorm ensretting. Noe ingen er tjent med. Det samme gjelder bøker, aviser og tv. Når reklameinntekter og seertall råder over en tv-kanals programvalg, blir ofte resultatet ensidig og smakløst. Smakløst og blast, eller smakløst sjokkerende. Fordi det antas, og med rette, at vi ønsker å sjokkeres. Men nyhetens interesse visner fort, vi blir kanskje immune til slutt? Informasjon og underholding, som har blitt to sider av samme sak, bør vi få fra flere kanter. Ingen av oss ønsker vel å spise det samme hver dag? Så vi må kjempe for de små, sære og sjeldne plantene i informasjons- og underholdningsfloraen. De andre vokser og klarer seg nok. Men de andre, de kan bli borte om ingen taler deres sak.