PARERGON-ARKIV

SarpsborgAvisa
Det er noe merkelig med sarpinger og vårt syn på vår egen by. Vi synes liksom ikke noe særlig om den. En kar fra utabys sa en gang at det var en stygg by, det likte vi ikke. Men vi kan godt si det selv. Ikke skjer det noe her heller, sier vi. Som vi alle vet, så ble Sarpsborg grunnlagt av Olav den hellige i 1016. Riktig nok ble det ikke grunnlagt av Olav den hellige, men av samme karen før han ble hellig. Men det er nå så, konge var han uansett. Det er landets tredje eldste nåværende by, og Østfolds eldste. Svenskene brant oss ned i 1567 og byen ble bygd opp igjen som Fredrikstad. Vi har også vært utsatt for ras, og for noen få år siden en flom. Som vi jo forstår, ble byen også senere bygd opp igjen her, før flommen. Og her ligger byen bra til, visstnok. Ja, ser vi på kartet, så ser vi at Sarpsborg ligger sentralt i Østfold, med kort vei til både Oslo og Sverige – og dermed resten av kontinentet. Til tross for Sarpsborgs innholdsrike, dramatiske og lange historie, nærhet til utlandet og at den ligger så bra til – så har vi et slags mindreverdighetskompleks. Det nøttær ente her, så hvorfor prøve?

Noe mange sarpinger virkelig skammer seg over, er dialekta. Snodige greier. ”Det er ikke lett å få en østfolding til å si at han er stolt av talemålet sitt, og enda vanskeligere vil det vel være å få noen til å hevde at Østfoldmålet er vakkert og klangfullt.” Slik begynner Birger Alfred Andersen sin artikkel Utsyn over målføra i Østfold, som står i Østfold-bindet av bokserien Bygd og by i Norge. Han går selvsagt straks i gang med å ”motbevise” at målet skulle være stygt. Men det virker som et slikt syn er rotfesta. I hvert fall tror sarpinger at ”alle andre” synes vi snakker stygt. Men resten av landet er neppe særlig opptatt av sarpe-dialekta. Det særpregede ved sarpe-dialekta som man regner for ”stygt”, skal være at vi snakker breit. Det som det siktes til da er den brede æ-lyden. Noe det riktignok er mye av i Sarpsborg. Særlig sent på lørdagskvelden. Hva det kommer av at mange oppfatter æ-lyden som stygg, er vanskelig å svare på. Sarpe-dialekta ligger tett opptil det østlandske standarmålet, og æ-lyden blir kanskje oppfattet som en forvrengning av standarmålets a eller e. Så det kan jo være en grunn til at den blir sett på som stygg. At lyden i seg selv skulle være stygg, faller på sin egen urimelighet. Ingen vurderer den som stygg for eksempel i et engelsk ord som ”cat”.

Andre byer markedsfører sin historie eller sine naturskjønne omgivelser. Noen er faktisk bra stolte av dialektene sine også. Bergensere og trøndere, for å ta et tilfeldig eksempel. Men vi da? Nei, historie? Vel, jeg vet det gjort litt rundt Olav og hans menn. Det mangler ikke folk med kunnskap og innstatsvilje, men det mangler å få det vist fram – utover bygrensa. Dialekta vår legger vi om bare vi kommer til Oslo, og på Svinesund snakker vi svensk. Men vi ligger ille bra til her – rett ved siden av E6.

SarpsborgAvisa nr. 41/2003
Walking by myself
I took a look around
I think I misunderstood
the magic of this town
it’s time to recognize
that I should let it go
it doesn’t look like it did
it doesn’t feel like it should
(Avail)
En gang for lenge siden, den kan sikkert fortone seg som tilbake i steinalderen for noen, var det et ungdomsprogram på NRK som het Flimra. Vi som var heavyrockere den gangen klaget ofte over at etermediene ignorerte vår musikksjanger. Så gleden var stor når Flimra hadde rockeinnslag, ikke minst storkoste vi oss når lokale helter var på skjermen. Et av forløperbandene til Artch, for å gjøre Sarpsborgs rockehistorie ekstremt kort, var Øya-bandet Oxygen. På Flimra fikk vi se en slags musikkvideo (dette var årevis før MTV) til Oxygen-låta ”This town’s gotta be changed”. De den gang purunge heavyrockerene går nedover Sarpsborgs gågate mens de synger at byen vår trenger til en forandring – og forandra har den blitt til gangs. Men jeg antar at gutta mente det var lite å gjøre for oss den gang unge. Det var rocke- og ungdomsklubber de ønsket seg. Ikke massenedleggelse av butikkene i gågata.

Men slik har det altså blitt, mange av de gamle butikkene i gågata finnes der rett og slett ikke mer. Sånn vil det jo være, men det virker som om mange nyetableringer forsvinner fort også. Jeg tror vi kan gi kjøpesentra skylden for gågatas problemer med å trekke folk. Det var i hvert fall flere folk i byen før. Det var kafeteria på EPA og 88 Sentret, dessuten annen etasje hos baker Halvorsen med verdens beste marsipankake. Overalt var det folk, men nå har de klumpet seg sammen på torvet – både folk og møteplassene. Det følger en viss fare for latterliggjørelse med mimring. Alt var ikke fantastisk i Sarpsborg sentrum før heller, noe som jo også Oxygen var inne på. Men i min ungdom fant man stort sett det man trengte i gågata. Det var minst tre platebutikker, de nevnte kafeteriaer og flere matbutikker. Klesbutikker må jeg bare anta at det var nok av. Nå må vi liksom ut av byen, og er man først utenfor byen drar man ikke innom. Selv drar jeg enten til Storbyen eller til byen. Det er nok mange som har det slik.

På den positive siden så blir nok aldri Harald Hultengreen arbeidsledig. Hans bokserie ”Sarpsborg som forsvant” har til nå kommet med sju bind. Fortsetter byen sin utvikling må kanskje utgivelsestakten øke? Uansett vil en komplett registrering av Sarpsborg som forsvinner ikke være mulig. Men den populære serien vil kunne vinne stadig yngre lesere. Siste bind må kanskje hete ”Sarpsborg som var”? Neida, spøk til side, en by må alltid være i forandring og vårt handlemønster er vel for evig endret. Byen vår pyntes stadig opp også, til den skal feires i 2016. Sarpsborg kvitter seg altså med stemplet Norges styggeste by. Uansett hva vi synes om byen kan vi antagelig enes rund slagordet fra åttiåra: ”Sarpsborg – det finnes ikke maken!”

SarpsborgAvisa nr. 38/2003
Er man bosatt i Sarpsborg kan man lett gå uvitende om hva som skjer i Halden, Fredrikstad og Moss i lang, lang tid av gangen. For ikke å snakke om hva man vet om det skjer i Askim, Mysen og Trøgstad – eller i resten av Indre Østfold. Konserter, teaterforestillinger, utstillinger og andre kulturelle begivenheter i fleng kan man rett og slett gå glipp av. Det er ikke bare vi sarpinger som lever i ulykkelig uvitenhet om hva som foregår i resten av fylket. Samme elendighet er det over hele fjøla. Haldensere vet ikke hva som rører seg i Moss, like lite som mossinger vet hva som hender i Fredrikstad. Resten av fylket finnes så å si ikke som kulturell boltreplass. Man klager over at det skjer lite i egen by (noe som ofte ikke er helt sant), men man gidder ikke sjekke tilbud som bare er en tjue minutter unna. Men å dra til Oslo for konserter og teater, eller til Göteborg, det er liksom ikke så ille.

Uvitenheten strekker seg lengre enn til det kulturelle, det gjelder også det politiske. Prøv bare selv å komme på hva ordførerne i Østfold heter. Det samme gjelder vel friluftsliv, hvor er de gode turløypene i Moss, for eksempel? Sarpsborg er på mange måter min lille, isolerte øy. Det er her jeg går på tur, på kino, på teater og på konserter. Skal jeg gjøre noe et annet sted, bør det helst være litt langt unna. Jeg, og mange med meg, glemmer det tilbudet som er nærmere. Kanskje er det noe av en søskensjalusi i det, eller en slags patriotisme. Som sarping er man kanskje programforpliktet til å ikke synes noe godt om det som skjer i Fredrikstad? Men etter min mening så snyter man seg selv for mange mulige opplevelser.

Så hvorfor er det slik, og er det mulig å gjøre noe med det? Vel, for min egen del er det slik at jeg ofte for vite om tilbud i nabobyen for sent, dvs. etter at det allerede har hent. Muligens kan man gi noe av skylden til lokalavisene, som så å si aldri rapporterer fra resten av fylket. I den grad de gjør det er det fordi noen fra lokalmiljøet på en eller annen måte bidrar. Denne ensidig fokuseringen på en lokal vri tar fra leserne muligheten til å orientere seg. Dessuten får man inntrykket av å befinne seg lengre ute i periferien enn vi faktisk gjør. Så kanskje vi burde hatt en regionalavis i dette folketette fylket, hvor byene ligger tett? For ikke kan vi abonnere på de andre lokalavisene, og de er vel også fastgrodd i sitt mønster. Men jeg ønsker meg å få vite hva som foregår av konserter, teater, utstillinger og opplesninger over hele fylket – og ikke bare når en sarping er med. Grunnen til at vi drar til hovedstaden eller andre steder, er jo rett og slett fordi vi vet om hva som hender. En regionalavis kunne gi oss den samme informasjonen om eget fylke. Dessuten ville det kanskje bli mer spennende nyhetsstoff? Jeg tror allikevel det ville være rom for lokalavisene, de ville jo vite mest og best om hva som skjer i egen by.

1870 - 1900: REALISMENATURALISME, IMPRESJONISME, DEKADANSE
Kjært barn har mange namn, og dei siste tretti åra av 1800-talet har ein opphopning av litteraturhistoriske termar festa til seg. Det alle desse termane i det minste viser, er at det var ein periode der mange ting skjedde. Ikkje overraskande var det ikkje berre i litteraturen det hende omveltingar. Ein meir generell historisk merkelapp på siste halvdel av 1800-talet er ”Det store hamskiftet”, som kort sagt inneber industrialisering og overgangen frå naturalhusstell til pengehusstell. Aldri før hadde så mange forandringar funne stad på så kort tid. Store forandringar fann stad også i politikken, som eksempel kan nemnast innføringa av parlamentarismen i 1884. Nye tider krev ny litteratur.

Så kva er så den nye litteraturen? Det er vanleg å snakke om det moderne gjennombrottet i Norden, gjerne brukt synonymt med epoketermen realismen (sjå for eksempel Engelstad 1995:102). Ein periode som i den eine enden begrenses mot romantikken - som det jo også er vanleg å sjå realismen som ein reaksjon på, og mot naturalismen i den andre enden. Overgangen mellom realismen og naturalismen er ikkje fullt så klar, det er vel heller ikkje uvanleg å sjå på naturalismen som ein ekstrem variant, i alle fall som ei direkte vidareføring, av realismen. Der romantikken var lyrikken sin epoke, blei det no romanen sin tidsalder.

Da den lyriske genre ble skjøvet til side i 1870- og 80-årene, var det prosalitteraturen som overtok [...] Det som skjedde blant forfattere og publikum, var en forskyvning i oppfatningen av selve virkeligheten og dermed hva som var viktig å skrive om. Prosalitteraturen var rett og slett bedre egnet til å ivareta disse endringene. (Havnevik 2002:252)

Så kjem 1800-talet sitt siste tiår, og enda fleire epoketermar dukkar opp; bohemlitteratur, fin dei siècle og nyromantikk. Det har blitt hevda at det i 1890åra dukka opp ein ny type dikting som ein reaksjon på realismen og naturalismen. To omgrep som er nært knytt til denne overgangen er karakterskildring kontra individskildring. Noko som blant anna visar seg i ei sjangerdreiing frå romanen, gjerne i fleire bind, til lyrikken. Romanen har karakterskildringane sine og lange forteljingar mens lyrikken eignar seg til det subjektive og individuelle.

Men terrenget er alltid større ein kartet, litteratur tilhørande dei forskjellige karakteristikkane levde og lever side om side. Realismen er enno ikkje død, sjølv om den nokre gonger går under litt andre namn; skomakarrealisme, nyrealisme og magisk realisme, for å nemne nokre. Den romantiske tradisjonen lever også vidare. Så det er klart at for i det heile teke kunne orientere oss i det litterære landskapet på slutten av 1800-talet, så er kart gode å ha. Epoketermar overlappar kvarandre og blir brukte litt ulikt i forskjellige litteraturhistorier og forskingslitteratur, dette kan sjølvsagt verke forvirrande - men utan termar i det heile teke vill det vore fullt kaos.

PROBLEM UNDER DEBATT: REALISME I NORDEN
Georg Brandes si fråsegn frå innleiinga til ei forelesingsrekkje ved København sin Universitet 3. november 1871: ”Det, at en Literatur i vore Dage lever, viser sig i, at den sætter Problemer under Debat. [...] At en Literatur Intet sætter under Debat er det samme, som at den er ifærd med at tabe al Betydning.” (Brandes 1923:13) varslar i følgje dei fleste nordiske litteraturhistorier realismen sitt gjennombrott og den har blitt ståande som programerklæringa for ein realistisk litteratur i Norden (sjå for eksempel Andersen 2001:205). I Noreg blir realismen forbunden med blant anna forfattarar som Arne Garborg, Alexander Kielland, Jonas Lie og Amalie Skram - forfattarar som debuterte mellom 1870 og 1890. Utanfor Noreg har realismen som litteraturhistorisk periode fått andre tidsplasseringar. Det er i dei heile teke store nasjonale forskjellar i realismen si utforming og innverknad (sjå Lothe 1999:209). Sjølv om realismen er eit tøyeleg omgrep, så er den først og fremst knytt til ei litterær rørsle. ”The French were responsible for this movement. It began some time in the 1830s and had gathered a momentum by the 1850s. During the latter part of the century realism was the definite trend in European literature.” (Cuddon 1998:730)

Kva problem var det ein levande litteratur skulle setje under debatt? Det var ”[...] Forholdet mellem de to Køn [...] Religionen [...] Ejendommen”, ja rett og slett ”Samfundsforholdene”. (Brandes 1923:13) Korleis er ein slik litteratur og korleis tenkjer ein realismeforfattar om virket sitt? Arne Garborg skriv i eit brev til Georg Brandes kva han ville med Bondestudentar:

Romanen handler om - og søger at piske - den norske Usoliditet og Uselvstændighed m. m., og har bl. a. det bestemte Formaal at ægge op Bønderne til Mod og Manddom. Forresten er den i sin grundtendens statsøkonomisk, og med Hensyn til Stof er den specifik norsk. (Dale 1968:10)

Det må ein vel kunne kalle å setje samfunnsforholda under debatt? Skal ein trekkje noko generelt ut av Garborg sitatet kan ein vel tenkje seg at det ikkje er personane som har hovudrolla, men samfunnsmessige forhold. Det dreiar seg om ein litteratur med eit tilsikta formål om å uttale seg om politikk, moral og ideologi.

REALISME OG NATURALISME
Det kan vere vanskeleg å skilje realisme frå naturalisme. I form og stil er det mangt og mye som liknar. Blant anna vil ein ofte finne ein forteljar som presenterer hendingar han ikkje tek del i, detaljar speler ei framståande rolle og replikkar er ofte framstilte i dialekt. Forteljaren oppretthelder gjerne, i varierande grad, ein distanse til hendingane det blir fortalt om. Ein kan ikkje tenkje seg vasstett skott mellom naturalisme og realisme. Det er ofte naturalistiske innslag i romanar ein vanlegvis reknar for realistiske. Tydelegast er kanskje skiljet når det gjeld livssyn. Realistane reknar mennesket for eit fritt vesen som må ta konsekvensane av vala sine mens naturalistane er deterministar.

Begge grupper kan bruke autentisk stoff og ”levende modeller”, naturalistene gjør det i prinsippet alltid. Men til forskjell fra naturalistene vil realistene prøve å kamuflere modellen, kanskje smelte sammen flere modeller i én person, og gjøre skikkelsen mer ”typisk”. Lie vil ”gi alle de hundre i én”, som han skriver til Garborg i 1886, ” - og det er kunst, åndens grep i materien”.(Beyer 1995:73)

For realistane var bøkene ei talerør, med klart samfunnskritisk siktemål - det var tendenslitteratur. Personane skulle vere karakterar som tydeleggjorde forfattaren sin bodskap. Naturalistane freista på si side å beskrive dei oppskakande samfunnsforholda objektivt, og la lesaren trekkje konklusjonen. Ein naturalist som Hans Jæger skyldar realistane for å skape fantasiprodukt, i staden for å framstille det levande livet. (Beyer 1995:73) I så måte kan kanskje naturalismen seiast å stå for ein kontinuitet mellom realismen og nyromantikken?

For det er sjølve det levande livet som er nyromantikken si sak. Da held det ikkje lenger med karakterskildringar, ein vil dykke ned i ”[...] hele det ubevisste sjeleliv. Og da ville det bli færre bøker med den billige ytre psykologi, som aldri trevler en tilstand opp, aldri dukker ned i den sjelelige ransakelse.” (Hamsun 1890:212) Slik kan vi kanskje seie at skiljet mellom karakterskildring og individskildring, går ut på om forfattaren har ei sak å fremje eller vil skildre det indre liv.

DET UBEVISSTE SJELELIV: 1890ÅRA
Mot tendenslitteraturen og typeteikning framholdast 1890åra litteraturen som ein reaksjon. Frå Georg Brandes sitt krav om å setje problem under debatt og karakterskildringar der typane skulle eksemplifisere moralske, religiøse, ideologiske og politiske holdningar dreidde litteraturen seg no mot individet. Ein ville høre ”blodets hvisken, benpipenes bønn[...]” (Hamsun 1890:212). No skulle individet sine kjensler under lupa. Som eg har vore inne på er det festa mange merkelappar på 1890åras litterære tendensar. Termar som: nyromantikk, symbolisme, dekadanse, impresjonisme, modernisme, fin dei siècle og bohem - alt antyder eit brott med realismen og naturalismen. Etter romanen sitt hegemoni i 1870 og 1880åra var det no igjen tid for poesi og lyrikk.

Prosadiktet dukkar opp i Noreg i 1890åra, særleg Vilhelm Krag og Sigbjørn Obstfelder bør nemnas i den samanhengen. Det er vanleg å føre prosadiktet tilbake til Charles Baudelaire og dermed også midten av 1800-talet. Men når Henning Howelid Wærp antologisjåarar Prosadiktet i Norge, set han 1890 som inngangsår. Så det er altså ei tydeleg rørsle mot lyrikken, det blir igjen dikt skrive, ein får ein ”ny” sjanger med prosadiktet og ”[...] prosaen var lyrisk. Hamsun sa selv om Pan at ”hvert kapittel er et dikt”.” (Engelstad 1996:127)

1890 er både eit pent og eit nyttig årstal i skandinavisk litteraturhistorie. Det er forholdsvis lett å peike på forskjellar mellom realismen og naturalismen på den eine sida og nyromantikken på den andre. Eg vel å kalle 1890åra for nyromantikk for enkelheta si skyld og for symmetrien - så blir realismen flankert av romantikk. Nyromantikk-omgrepet har også hevd som epoketerm for den norske litteraturen i 1890åra. Det går kanskje an å argumentere for at det eigentleg berre er forskjellige former for romantikk? ”Asbjørn Aarseth har sett seg føre å avskaffa heile [realisme-] begrepet og erstatta det med ulike former for romantikk, som liberalromantikk og sosialromantikk.” (Sørbø 2002:101)

Der realismen ville setje ting på dagsorden og tildels var tendensiøs, ville nyromantikken framheve det subjektive med vekt på naturmystikk som motsetning til det etablerte samfunn. Men biletet er ikkje så enkelt, ikkje alle forfattarar skifta stil og holdning ved eit trylleslag. Amalie Skram reknast som ”en av mest konsekvente naturalister i skandinavisk litteratur.” (Ettrup 1993:245) Heller ikkje alle som begynte å skrive i 1890åra vedkjende seg til nyromantikken sitt program. Det er vel helst dei som ønskte eit brott som gjer brottet tydeleg.

Når året 1890 nærmest blir en presis dato for det nittitallistiske omskiftet, har det å gjøre med at Knut Hamsun da både ga ut sin nyskapende roman Sult og publiserte en programartikkel som ble svært innflytelsesrik, der han tar til orde for en ny slags psykologisk litteratur. (Havnevik 2002:257)


I tillegg til Hamsun debuterte også typiske nyromantikarar som Obstfelder og Vilhelm Krag i 1890åra. Dette gjer det tilsynelatande lett for oss å snakke om eit paradigmeskifte rundt 1890.

EN MASKINS UBØNNHØRLIGE NØYAKTIGHET
Av norske forfattarar er vel Alexander Kielland mest typiske kan knytast til realismen, forfattarskapet fell fin inn under realismen tidsmessig og Kielland sjølv ønsket å vere ein farleg forfattar. Som han sjølv sa det: ”En Forfatter af min Art er ingenlunde en Læge, men han er Sygdommen [...]” (Andersen 2001:252) Han var ein forfattar som ville setje problem under debatt, og allereie i den kjende novelletta Ballstemning, frå debuten Novelletter frå 1879, blir klassemotsetningar tydelege iscenesatt.

Kort fortalt er handlinga i Ballstemning ei kvinne som dreg til eit overklasseball i Paris. Ho er eigentleg hittebarn og frå underklassen, men har blitt redda av ein rik mann som ho gifter seg med. Ho har nesten gløymt fortida si, men i vogna på veg til ballet ser ho fattigfolk som roper skjellsord etter henne. Ho hugsar si fortid og skammar seg over si eiga lykke. Kompositorisk kan vi dele novelletta i tre delar, kor den første kan lesast som eit handlingsreferat av kvinna sitt liv fram til balldagen. Andre delen er vognturen og tredje og siste del er lagd til sjølve ballsalen. Vi ser det heile frå utsida og forfattaren kjem berre sjeldent tilsyne med små ironiske kommentarar.

Vi får raskt vite at ho er ein stor venleik med ein god natur, og at karakteren hennar eignar seg for takksemd. Ho blir altså presentert for oss ved utsjånaden sin og karaktereigenskapane sine, ho er ein type. Det ho skal representere er den fattige som, i utgangspunktet, gjer ei ureflektert klassereise. Det er urettvisa i samfunnet som skal visast fram. Ho er berre eit eksempel på ein mennesketype som har kome lett til det, og attpå ufortent. Slik representer karakteren hennar alle rike. Men først lèt Kielland oss sjå korleis det vanlegvis går den som veks opp i yttarste fattigdom:

Det var i grunnen kun et tidsspørsmål når lasten skulle gripe henne -; for - som et tannhjul griper den som kommer for nær en maskin - etter å ha virvlet henne rundt i et kort liv av skjensel og fornedrelse - med en maskins ubønnhørlige nøyaktighet å legge henne av i en krok, hvor hun ukjent og ukjennelig kunne ende dette vrengebilde av et menneskeliv.(Kielland 1879:175)

”Med maskinen og tannhjulet som modell for menneskelivets tilskikkelse er romantikkens idealisme et tilbakelagt stadium.” (Andersen 2001:254) Det er tendensen som er Kielland si sak. Den rike velgjeraren blir også gitt ein kort karakteristikk, han eig ”[...] den overflødige rikdoms uberegnelige luner [...]” (Kielland 1879:175). Han er også ein type, og da dei begge berre er beskrivne med distanse og utanfrå kan vi godt kalle det karakterskildring eller typeteikning. Det er ikkje deira indre liv som er i fokus.

Når kvinna minnest i vogna på veg til ball, får vi tankane hennar indirekte via tankereferat. All handling er beskriven scenisk og vi får inntrykk av eit nøytralt og objektiv beskriving av hendingane. Det heile er ”sett” av forfattaren og oss som lesarar. Jan. Inge Sørbø si beskriving av romanforfattaren Kielland treffer også godt på Ballstemning:

Den har alle kjenneteikn som kan knytast til realismen som formideal: autoral forteljar som fraktar lesaren hit og dit i romanuniverset, ser inn i dei han vil, og flytter blikket like fort attende til det allvitande overblikket. Her er grupper som står i kontrast til kvarandre, påvisning av sosial naud og urett, og karakterar som representerer kvar gruppe.
(Sørbø 2002:101)

Med ”en maskins ubønnhørlige nøyaktighet” ønskjer Kielland å gi oss eit utsnitt av røyndommen såg vi sjølv ser urettvisa og ønskjer oss den revolusjon som får dansegolvet til å bølgje: ”[o]g når det synes Dem at gulvet bølger mens vi danser, da er det fordi det sitrer under millioners hat.” (Kielland 1879:178)

Alexander Kielland er ein forfattar som har ei sak, han bedriv ”nyttepoesi”. Karakterane er ikkje viktige som sjelsvesen, det er ikkje hittebarnet i Ballstemning si personlege utvikling det skal forteljast om. Ho har vel heller ikkje nokon utvikling, men berre ei oppvakning. Den same oppvakning forfattaren ønskjer hos lesaren? Ho reflekterer ikkje over fortida si. ”Sin fortid hadde hun glemt. Hun hadde glemt den på samme måte som vi har glemt rosene, silkebåndene, og de gulnede brev fra vår ungdom, fordi vi aldri tenker på dem.” (Kielland 1879:176) Vendepunktet hennar, sjølve oppvakninga, kjem etter at ho har måtte kjøre vogn gjennom Paris' fattigkvarter. Det er først når ho blir direkte konfrontert med fortida si ho tek seg tid til refleksjon. I dette tankereferatet blir forteljinga sin tendens tydeleg:

For første gang i hennes liv stod hennes lykke for henne som en urettferdighet, som noe hun skammet seg ved.
Var dette hennes plass, i den bløte, elegante ekvipasje, blant disse tyranner og blodsugere? Hørte hun ikke snarere til der ute i den bølgende masse blant hatets barn?(Kielland 1879:177)

Kanskje ikkje heilt overraskande har det også vore Kielland sine tema og saker som har opptekne kommentarane, i alle fall i den første tida. Når det er sagt, så er det vel hevt over tvil at Kielland sin styrke er forma. Han er ein meister i å komponere, noko som også viser seg i Ballstemning.

JEG VAR DET SPIRENDE BLAD PÅ BIRKEN
I tillegg til Hamsun si utgiving av Sult og publiseringa av programartikkelen Fra det ubevisste sjelelivet, er enda ein ting som skjer i 1890, nærmare bestemt 25. oktober, som varslar nyromantikken. Jens Thiis les Vilhelm Krag sitt dikt Fandango på eit møte i Studentersamfunnet.
Opplesaren fortel seinare: ”Da diktet var ferdig, braket det løs et bifall, som jeg sjelden har hørt maken til. En ny ungdommens dikter sto der i døråpningen og ble hyldet.” (Andersen 2001:303) Vilhelm Krag markerte seg også som nyromantikar ved å vere ”[...] den første i Norden som ga ut en prosadiktsamling, Nat. Digte i prosa, 1892.” (Wærp 2002:20) Men kva er så nyromantikk?

Nyromantikerne levde seg inn i naturen. Den var vakker, farlig, lokkende, mystisk. Naturen hadde sjel. For realistene og naturalistene hadde naturen vært en del av miljøet, noe som var med på å forme mennesket. For nyromantikerne var naturen noe religiøst. De følte seg i slekt med den, naturen var guddommelig.
(Engelstad 1996:127)

Denne naturmystikken hadde som ein konsekvens at besjeling var blant nyromantikarane sin mest brukte troper. Som her i dei første linjene i opningsdiktet, Første nat, i Vilhelm Krag sin før nemnde prosadiktsamling: ”Lun er løvets luft, lys er maiens nat, varm er dens ånde, som stryger min kind. Dystert er der i havernes dyb og over de øde veie.” (Wærp 2002:20) Dette er fjernt frå realismen si karakterskildring, her er vi mitt i det kjenslevare sinnet. Naturen er ikkje objektivt beskriven som noko der ute. Tvert imot flyt menneske og natur i kvarandre. Det er heller ikkje naturen som har hovudrolla, det er individet - teksten sitt eg. ”Da ønsker jeg, at jeg var det spirende blad på birken, der ånder duft i maiblød luft, da ønsker jeg, at jeg var en faldende dråpe, der klang og sank og drukned i nattens fred.” (Mine uth.) (Wærp 2002:21) Det er den subjektive, unike kjensla som skal bli utroken.

EN REGNDRÅPE!
Til trass for at Vilhelm Krag på mange måtar har blitt ståande som ”nyromantisk signalskikkelse” (Andersen 2001:303), er han ikkje spesielt mye lesen i ettertida. Lese blir derimot Sigbjørn Obstfelder. Jeg ser er vel blant dei mest lesne dikt i norsk litteratur. Diktaren og diktet har i folk sitt medvett blitt nesten identisk. I dette diktet er også individet i fokus, av i alt 19 vers begynner 11 med ”jeg”. Obstfelder skriv om eg-forma: ”Den dramatiske form søger at skabe mennesker efter deres ydre træk, i store linjer. Jeg-formen er født av trangen til at gå helt tilbunds i det menneske eller den enkelte sindstilstand man ser for seg.” (Obstfelder 1993:242)

Få, om nokon, annan enkelt tekst har ein så tydeleg markørfunksjon som Jeg ser. Som nemnt er Obstfelder nærmast identisk med sitt eige dikt. Saman har dei blitt markør for modernismen fødsel i Skandinavia. ”Symbolist in conception, Obstfelder's poetry, with its free verse and urban imagery, anticipates Scandinavian modernism.” (Preminger 1993:842) Diktet viser oss det fremmendgjorde mennesket, det mennesket, som med Freud sine ord, kjenner ubehaget i kulturen. Saman med Edvard Munch sine bilete og Knut Hamsun sin roman Sult, har Jeg ser blitt 1890åra for oss i ettertida.

Diktet er bygt opp av anaforer og parallellismar. Det første vi legg merke til er anaforen ”jeg ser”, og det er naturleg å undersøkje kva ”jeg ser” (diktet blir sitert etter Obstfelder 1993:19). Blikket flytter seg frå den kvite himmelen med skyer og ”blodige sol” ned til ”dei høie huse” med vindauge og ”de fjerne kirketårn”. Rørsla går ovanfrå og ned, og frå natur til den menneskeskapa. Tilslutta fell blikket på menneska sjølv, og han føler seg fremmend og på ”feil klode!” Etter å ha sett på himmel og skyer og slått fast at ”Dette er altså klodernes hjem.” får han syn på ei regndråpe. Blikket si rørsle får ein parallell i naturen. Som regndråpa fell også blikket frå himmelen og ned på jorda, til menneska. Så er det kanskje heller ikkje naturen som skaper fremmendkjensla, men menneska?

Her er det den sjåandes heilt subjektive og individuelle opplevinga som blir formidla. La gå at det sidan har blitt ståande som typisk 1890åras fremmendkjensle og at det er mange som kan kjenne seg igjen. Obstfelder besjelar, sola er blodig. Besjelinga er kanskje ikkje like tydeleg og eksplisitt som i Vilhelm Krag sitt prosadikt, men også i Jeg ser underbyggjer naturen eg'eit sine stemningar og kjensler. Sola forsvinn, skyene blir tunge og til slutt fell regnet - i takt med eg'eit sine kjensler. Sit ein innandørs og ser ut gjennom eit vindauge det regnar imot, vil verda sjå forvrengd, forandra og fremmend ut.

PARADIGMESKIFTE?
Når eg har valt lyrikk til å representere 1890åra er det blant anna fordi det er vanleg å snakke om ein lyrisk renessanse i samband med nyromantikken. Denne sjangerdreiinga viser også forskjellen i det litterære programmet til realistane og nyromantikarane. Romanen eignar seg godt til vise karakterar som aktørar i eit samfunn. Realismeforfattarane hadde ei sak å fremme.

Dermed blir litteraturens oppgave i høy grad informerende, idet forfatterne peker på det som er galt i samfunnet og som hindrer utviklingen av den personlige frihet. Samfunnet kunne riktignok virke undertrykkende og urettferdig, men det kunne forandres. Altså kunne man appellere til folks fornuft og rettferdighetssans og slik påvirke makthaverne til å forbedre samfunnet. Dette ville forfatterne være med på, ved å skrive slik at folk ønsker å gjennomføre reformer. Ingen av disse oppgavene ligger spesielt godt til rette for lyrikken, som dermed måtte finne seg i å stå i skyggen i noen år.
(Havnevik 2002:252)

Slik skriv Ivar Havnevik i Dikt i Norge. Lyrikkhistorie 200 - 2000, og det er ein ganske vanleg å oppfatte 1890 ”[...] som en vårbruddets tid i norsk diktning: etter en lang prosaisk vinter er isen endelig smeltet, og lyrikkens muntre bekker flommer atter fritt-.” (Nettum 1995:63)

Sjølv om denne dreiinga mot det lyriske tydeleggjer skiftet mellom karakterskildring og individskildring, skal vi vel vere forsiktig med å tru at forandringa kom som eit sjokk. 1890 er visstnok eit år med sensasjonar: Sult, Det ubevisste sjeleliv og Fandango, og det er eit pent og rundt tal - godt eigna som markør for eit skilje. Men det er vel så viktig å vektleggje kontinuiteten som brottet. Obstfelder er ikkje ueinig i reformkrava frå 1880åra, og i artikkelen Jeg-formen i litteraturen legg han ei nesten naturalistisk syn til grunn ved å påstå at eg-forma er sannare. Og uansett kor sint Hamsun var på turne i 1890, så blir han karakterskildrar allereie i Redaktør Lynge frå 1893. Men forfattarane eigne førestellingar om realisme og nyromantikk er seigliva. At realismen er meir virkelighetstro enn annan litteratur er ein arv vi har frå realistane. På same måte tek vi det for god fisk at 1890åra står for noko nytt - det har vi jo Hamsun sine ord for.

Uansett er det frå denne perioden førestellinga om det moderne mennesket, slik vi kjenner det i dag, stammar frå. Angst og fremmendkjensle får uttrykket sitt i kunsten. Det skjer ikkje berre i litteraturen, men også i malarkunsten. Mest typisk kanskje i Munch sine bilete Skriket og Aften på Karl Johan. Samtidig som forfattar i Norden vil granske sjela og ønskjer seg ein psykologisk litteratur, gir Sigmund Freud ut sine første verk; Om afasi i 1891, Studier i hysteri i 1895 og Drømmetydning i 1900. Det er på slutten av 1800-talet det moderne mennesket, med fremmendkjensle, angst og fragmentert eg blir fødd. Dette skjer ikkje i litteraturen, men bli reflektert i den.

KJELDER:
Andresen, Per Thomas 2001. Norsk litteraturhistorie. Universitetsforlaget
Beyer, Edvard [red.] 1995. Norges litteraturhistorie. Bind 3. Fra Ibsen til Garborg. Cappelen
Brandes, Georg 1923. Hovedstrømninger i det nittende aarhundredes literatur. Forelæsninger holdt ved Københavns Universitet i efteraarshalvaaret 1871. Bind 1: Emigrantlitteraturen. Sjette gjennemsette udgave. Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag
Cuddon, J. A. 1998. The Penguin Dictionary of Literary Terms and Literary Theory. Fourth Edition. Penguin Books
Dale, Johs. A. 1968. Innleiing. I: Garborg, Arne 1968. Bondestudentar. I: Norges nasjonalliteratur. Bind 15. Aschehoug
Engelstad, Arne, Engelstad, Ingelin, Veka, Olav og Waagaard, Mari Beinset 1996. Bruer. Norsk språk og litteratur. VK1 og VK2. Aschehoug
Ettrup, Lise, Árnadóttir, Kristin S., Raivo, Vuokko, Rottem, Øystein og Thorson, Staffan [red.] 1993. Det modernes gjennombrudd i Norden. LNU/Cappelen
Hamsun, Knut 1890. Fra det ubevisste sjeleliv. I: Engelstad, Arne, Engelstad, Ingelin og Waagaard, Mari Beinset 1996. Bruer. Norsk tekstsamling. VK1 og VK2. Aschehoug
Havnevik, Ivar 2002. Dikt i Norge. Lyrikkhistorie 200 – 2000. Pax Forlag
Kielland, Alexander 1879. Ballstemning. I: Engelstad, Arne, Engelstad, Ingelin og Waagaard, Mari Beinset 1996. Bruer. Norsk tekstsamling. VK1 og VK2. Aschehoug
Lothe, Jakob, Refsum, Christian og Solberg, Unni 1999. Litteraturvitenskapelig leksikon. Kunnskapsforlaget
Nettum, Rolf Nyboe 1995. Generasjonen fra 1890-årene. I: Beyer, Edvard [red.] 1995. Norges litteraturhistorie. Bind 4. Fra Hamsun til Falkberget . Cappelen
Obstfelder, Sigbjørn 1993. Dikt i samling – prosa i utvalg. Gyldendal
Preminger, Alex og Brogan, T. V. F. 1993. The New Princeton Encyclopedia of Poetry and Poetics. Princeton University Press
Sørbø, Jan Inge 2002. Kielland – bortanfor realismen. I: Michelsen, Per-Arne og Røskeland, Marianne [red.] 2002. Forklaringer. Litterære tekster lest på nytt. LNU/Fagbokforlaget
Wærp, Henning Howlid [red.] 2002. Prosadiktet i Norge. En antologi 1890 – 2000. Aschehoug

SarpsborgAvisa nr. 4/2003
Ja, kva kan ein eigentleg seie til slikt? Carl I. Hagen vil altså no bli sitert på si eiga målform. Eller meiner han dialekt? Det er ikkje lett å få det heilt klart for seg, slik han blir sitert på dette utsagnet. For det er jo ein viss forskjell, kan ein seie. Målformer har vi jo som kjend berre to av, mens dialektar knapt lèt seg telje. Det er heller ikkje utarbeidt rettskrivingsnormer for dei norske dialektane. Men Carl I. Hagen er visstnok ikkje særleg oppteken av rettskriving. Han seier at journalistane berre kan skrive det ordrett ned når nokon seier noko. På bakgrunn av denne utsegna er det lett å tenkje seg at det er på dialekt han tenkjer seg at vi må bli siterte. For da er ein jo rett og slett nøydd til å nytte seg av eit ortofont prinsipp. Å lese norsk dagspresse ville etter kvart bli reine rebusløpet. Tenk deg eit intervju med Arne Brimi lydrett nedskrive. Dei som allereie meiner at vi slit nok med å ha to målformer, kan vel ikkje for alvor meine noko slikt? Truleg, og det har vel ikkje Hagen forsøk å skjule heller, så dreier dette seg om den gode, gamle striden mellom bokmål og nynorsk.

Rett nok meiner Hagen at også nynorskfolk skal bli sitert på si eiga målform, f. eks. i Aftenposten. Men betyr det at det berre er journalisthøgskolen som no skal ha obligatorisk sidemålsundervisning? For Frp meiner vanlegvis at det bør vere ei frivillig sak. Merkeleg nok meiner dei, og dei fleste sidemålsmotstandarar, at munnleg undervisning i sidemål er greitt. Her er det nokon som ikkje har følgt med i timen. Både nynorsk og bokmål er skriftmål. Det er faktisk ingen som snakkar verken det eine eller det andre. Rett nok finst det både bokmålsnære og nynorsknære dialektar, men utover det finst dei altså berre som skrift. Så kva rein munnleg undervisning i eit skriftspråk inneber veit eg ikkje. Det hørest ganske vride ut. Rett skal vere rett, Hagen poengterer at det ikkje berre er nynorsk som meinest med sidemål, det skal gå begge vegar. Eit hovudargument blant sidemålsmotstandarar er at det går utover norskkunnskapen. Tja, eg veit no ikkje. Det er nesten det same som å seie at brøkrekning går utover matematikkunnskapen.

Det er vel som Harald Eia seier i det i Dagsavisen: ”Til dem som ikke vil ha nynorsk har jeg bare én ting å si: dere er noen j... tapere. Det er bare fordi de synes det er vanskelig.” Det er faktisk ingen vitskaplege undersøkingar som viser at norske skoleelevar skriv dårlege enn før, hevdar professor Kjell Lars Berge i eit intervju med Dag og Tid. Vidare seier han at i den graden vi veit noko om det, så skriv elevane både meir og betre enn før. Problemet er ikkje at dei skriv dårleg, ifølgje Berge, snarare at dei skriv for litterært og for lite kvardagsleg. Truleg skriv elevane våre betre enn elevar i land det er naturleg å samanlikne oss med. Så det må vere noko anna da, som får Hagen og andre til å sjå raudt. Huff, ”å sjå raudt” var truleg eit dårleg vald uttrykk når det gjeld Carl Ivar, men de skjønner kva eg meiner?

SarpsborgAvisa nr. 3/2004
Når ble det slik at kvantitet ble et mål på kvalitet? Det opereres med bestselgerlister for filmer, bøker og CD-er. Det måles seertall på tv-program. Flest solgte eksemplarer og høyest seertall vinner. Egentlig er det litt barnslig. Jeg husker godt at jeg brukte argumentet ”alle andre har det”, når jeg som guttunge skulle overtale foreldra mine til å kjøpe meg noe. Merkelig nok er det de samme mekanismene som er i sving nå. Hundretusen platekjøpere kan ikke ta feil. Sånn er det, tenker jeg, og løper og kjøper. Men hva fikk kjøper nummer én til å kjøpe plata? Hva støttet de femten første seg til? Hvordan turte de å kjøpe noe ingen andre hadde? Noen må jo sette trendene, det er klart. Men hvordan blir man en trendsetter, som de andre dilter etter? Jeg har ofte vært tidlig ute med ting, men ingen har fulgt etter. Så jeg ble bare en særing med smale inntresser. Min trøst er da at det som alle liker, umulig kan ha noe særpreg.

Så da kan man bevege seg over i den andre grøfta. Eksklusivitet. Høres innmari bra ut, ikke sant? Mange musikkinteresserte har gledet seg over å oppdage et til nå ukjent band. Man maser på alle man kjenner; ”Hør på denne!”. Så plutselig gjør alle det. Men da får pipa en annen lyd, nå har favorittbandet solgt seg og blitt kommersielle. Snodig nok unner man ikke sine gamle favoritter suksess. Men har man da vært en trendsetter? Eller er disse trendsetterne alltid trendy? Men hvorom allting er, de aller fleste av oss er nok stort sett etterdiltere som lar valga våres styres av bestselgerlister. Hvis det ikke var slik at de fleste ønsker seg det alle andre har, så ville det jo ikke blitt noen eller noe som toppet listene. Kvantitet er kanskje ikke et godt mål på kvalitet. Men det er vel heller ikke eksklusivitet? Er det sært og sjeldent, så har det jo også blitt utsatt for færre smaksdommer, ikke sant? Er det noen grunn til å stole mer på ti personer enn hundretusen?

Det aller viktigste må uansett være et mangfold. Sånn sett bør ikke flertallet få ene råderett over hva som er kvalitet. Da er vi inne i et flertallsdiktatur. Skal bare salgstall bestemme, for eksempel over hva som bør utgis av musikk, vil vi ende opp med en enorm ensretting. Noe ingen er tjent med. Det samme gjelder bøker, aviser og tv. Når reklameinntekter og seertall råder over en tv-kanals programvalg, blir ofte resultatet ensidig og smakløst. Smakløst og blast, eller smakløst sjokkerende. Fordi det antas, og med rette, at vi ønsker å sjokkeres. Men nyhetens interesse visner fort, vi blir kanskje immune til slutt? Informasjon og underholding, som har blitt to sider av samme sak, bør vi få fra flere kanter. Ingen av oss ønsker vel å spise det samme hver dag? Så vi må kjempe for de små, sære og sjeldne plantene i informasjons- og underholdningsfloraen. De andre vokser og klarer seg nok. Men de andre, de kan bli borte om ingen taler deres sak.

SarpsborgAvisa nr. 2/2004
”Nå må jeg handle!” Det er et uttrykk som virkelig har forandret innhold med åra. Før betydde det å komme seg ut av sofaen og sette ideer ut i livet. Rett og slett gjøre tanke om til handling. Men nå betyr det stort sett å komme seg til et kjøpesenter og bruke pengene som brenner i lommeboka. Før var det nesten ensbetydende med å foreta seg noe, nå betyr det nesten utelukkende å gjøre innkjøp. Merkelig nok har handling, i vår samtidige betydning, blitt et mål i seg selv. Vi kjøper ikke bare det vi trenger til livets opphold, eller pyntegjenstander. Man handler for å handle, det er tilfredsstillende i seg selv. Det finnes flere kjøpesentre enn det trengs til å betjene hele den norske befolkning. Vi er en nasjon av konsumenter og kunder. Historisk sett har vi gått fra undersott til medborger til kunde. Hørte på radioen at kvinner var flinkest til å handle på salg, mens vi menn blir lurt. Jeg liker ikke å bli lurt, så klart – man føler seg jo litt dum da. Men på den annen side, så tilhører jeg altså den gruppen som dårligst har klart overgangen fra medborger til kunde.

Det er godt det blir forsket på slikt, men vi menn har visst det lenge. Minst to faktorer spiller inn her. For oss er ikke billig det samme som bra. Det skal være størst, mest og dyrest. Så egentlig blir vi ikke lurt, vi vil bare ha noe å skryte med. Den andre faktoren, og dette gjelder vel først og fremst i klesbutikker, er at vi vil det skal gå fort. Rett inn og rett ut, og håpe at buksa passet. Da betyr egentlig ikke pris så mye. Vi føler oss uttilpass, vi svetter, vi kan ikke språket og forstår ikke kodene. Jo raskere, jo bedre. Her har jo jentene et helt annet adferdsmønster. Timer med prøving i mange forskjellige butikker, kan like gjerne ende med ingen handel. Det er jo så artig å prøve! Personlig kunne jeg tenke meg et abonnentsystem på klær. En olabukse, noen t-skjorter, undertøy og litt finklær hjem i posten, og alt må være strykefritt. Passe fordelt utover året. Dessuten bør alt matche alt. Fra år til år, fra plagg til plagg. Så kan jeg bare stikke handa blindt inn i skapet. Klærne passer meg og til hverandre – og jeg er kledd. Dette er en forretningsidé jeg gjerne gir gratis fra meg.

Stort sett har jeg det jeg trenger og ønsker meg lite. For det meste handler jeg enkle forbruksvarer; brød, melk, egg og ost. Det er basisbehov som skal dekkes. Behov jeg kjenner på kroppen, så å si. Sulten – må ha mat, fryser – må ha klær. Men antageligvis er det et godt mindretall av omsettelige varer som er i den kategorien. For mange varer er det nødvendige å reklamere, før vi forstår at vi trenger det. Det er langt flere reklamer for mobiltelefoner enn for brød, for å si det sånn. Så spørs det da om vi kjøper steiner for brød? Kanskje har det blitt så mye reklame etter hvert at vi ”can’t feel the beating”?

SarpsborgAvisa nr. 49/2003
Virkeligheten er et trivelig sted. Det er i hvert fall der de fleste av oss holder til. Så hva er virkelig? Virkeligheten er det som ikke blir borte når du slutter å tro på det, foreslår forfatteren Philip K. Dick. Mer tvilsom er vel hippie-påstanden om at virkeligheten er for folk som ikke tåler dop. Vi lager vår egen virkelighetsoppfatning av biter og snutter vi samler på oss gjennom livet. Siden vi ikke opplever det samme, leser de samme bøkene eller avisene, blir vår virkelighetsbilder noe forskjellige. Heldigvis lever vi et såpass fritt land, at disse forskjellene stort sett blir tolerert. Men hvordan fortelle fra virkeligheten? Hvem skal gjøre det? Heldigvis ikke pressebyrået ”SantOgVirkelig”. Vi må ha rom for mange oppfatninger og fortellinger.

Men det finnes vel ikke bare rent subjektive sannheter? Om min virkelighet bare er min og bare gyldig for meg, blir det helt umulig å rapportere fra den. Alt ville bare flyte – og jeg mener ikke å sitere Heraklit. Man trenger felles referanserammer. Enten det er Pompel og Pilt eller Marx samlede skrifter. Alt dette med felles referanseramme var lettere før, når NRK var eneste tv-kanal og man valgte avis ut fra partitilhørighet. Når vi kommer på jobb nå for tiden, har alle sett forskjellige tv-program kvelden før. Hva skal man snakke om da? Men tolker man alt ut fra bare en kilde, er man skulderdypt i trøbbel. Hva enten kilden er VG, Bush, Saddam eller bibelen. Ingen tolkning kan være endegyldig og allmenngyldig. Virkeligheten er et trivelig sted, så lenge vi ikke vi blir påtvunget én virkelighet. En sak har alltid tre sider, som man sier, din, min og den riktige.

Det er gjennom fortellinger vi strukturer vår virkelighetsoppfattelse. For eksempel er det å være norsk å bebo en fortelling: Den norske historie. Andre store og felles fortellinger henger sammen med religion, legender og myter. Gjennom å fortelle de samme historiene på nytt, befester vi vår identitet, styrker vi vår samhørighet og lager oss felles referanser. Som nasjon har vi noen felles historier, men det gjelder jo også familier og vennegjenger. Hver og en av har satt sammen fortellingen om oss selv av mange små og store fortellinger. Fortell fra da jeg var liten, sier barnet. Fordi det vil finne ut hvem det er og fortelles inn i en sammenheng; familien. Disse historiene skal være tårn vi kan klatre opp i, for å få oversikt.

Virkeligheten gies ikke igjen i realistiske og fantasiløse fortellinger. De historiene som overlever, gjør det fordi de forteller noe allmenngyldig. De handler ikke om enkeltmennesker, men om oss alle – og de gjør det med nærhet og distanse. Distanse, så vi alle kan speile oss i dem, og nærhet nok til at speilingen blir tydelig. Hvem skal fortelle om virkeligheten? Alle, men ingen fortelling må få monopol.

SarpsborgAvisa nr. 47/2003
Årets store gavefest for de søte små nærmer seg med stormskritt. Postkassene stappes fulle av kulørte trykksaker som frister våre yngste over evne. Hvor finnes den gutten som ikke knusønsker seg en Dr. X figur hvis tredje arm er en sirkelsag? Som det står i leketøyskatalogen: ”Når Action Man river denne armen av, skriker Dr. X. Når skurken setter armen på igjen, ler han høyt.” Ja, ikke sant – dette setter poden i god julestemning? Jentene ønsker seg selvsagt en Nelly Magic Hair dukke. Klemmer man på håret hennes, skifter det farge. Ren magi! Det er jo ikke til å motstå! Men det er ikke vanskelig å se for seg Nellys første date med Action Man. Vil han se på hår som skifter farge, eller river han av henne armen i vanvare? ”Voops! Sorry, Nelly. Jeg trodde et øyeblikk at hårbørsten din var en sirkelsag!”

Artig nok, men former ikke disse lekene oppførselen til lille Ola og Kari også? Kanskje blir ikke deres første date like brutal, men de er kanskje ikke helt på bølgelengde? Ser man litt på disse leketøyskatalogene, så er det ganske gjennomgående forskjeller på gutte- og jenteleker. Det er side opp og side ned med Nellyer, Barbier og andre dukker for jentene. De skal alle sminkes, pyntes og skiftes på. Dessuten sminkes, pyntes og skiftes på igjen. De planlegger shoppingturer, te-selskap eller de skal ut og danse. Guttevennene deres heter Ken eller Mike og ligner overhode ikke på Action Man. Det finnes også sminkesett og andre lekejålesaker i hopetall for jentene. Slik at de raskt kan gå fra å pynte dukker til å bli pyntedukker. For guttene finnes det våpen, monster og biler. Noen ganger gjør fabrikantene det lett for oss, og produserer monsterbiler med innebygde våpen. Men det er ikke bilen å kjøre Barbie på ball i. Når gutta blir lei av drap og lemlesting, kan de gå løs på konstruksjonsleker. Da kan de bygge sine egne biler og monsterroboter. Mens jentene pynter og sminker seg, baker og vasker.

Uskyldig nok, selvsagt, det er jo bare lek? Men er det ikke slik at leken forbereder voksenlivet? Skal vi tro utvalget i leketøyskatalogene, så blir de godt forberedt også. Synes vi det er greit at kvinner er kvinner (les: Barbie) og menn er menn (les: Action Man), så er jo alt greit. Vil vi ha økende grad av likestilling må vi kanskje si; ”Se, en traktor!” til jentebabyer og kjøpe tisse- og sovedukker til gutta? Det er vrient å stå imot kjøpepresset, men det er kanskje mulig å gi barna sine noen ekstra holdninger med på kjøpet? De skal jo leve i den samme verdenen og gjerne fungere greit sammen også – jentene og gutta. Det bør helst ikke bli jentene mot gutta. Jeg er gjerne med på å rope hurra for den lille forskjellen. Men at kvinner er fra Venus og menn fra Mars er noe stort tøv! Vi er fra samme planet og det er bare å venne seg til det.

SarpsborgAvisa nr. 46/2003
Tiden går, sier vi og sukker. Dagene strekker ikke til alt vi skulle ha gjort. Ukedagene bare fyker av gårde, for ikke å snakke om den superkorte helga. Før vi får pakket ut av sommerferiekofferten, så er det jul. Fortere og fortere går årene også. Når man er sytten, atten så hendte alt i fjor, nå må jeg virkelig tenke etter. Kommer jeg i det hele tatt på det, så er det femten, tjue år siden. Svisj. Det er jo til å bli smårar av. Men man kommer jo liksom ikke utenom tiden. Den er der og klokkene tikker. Selv om vi prøver å si at tiden er noe som kommer og ikke noe som går, føler vi at tid forbrukes. Vi kan vanskelig avvennes den vestlige tankegangen om at tid er lineært. Hva tid faktisk er, aner jeg ikke. For meg er tid identisk med min ide om den. Noe jeg er sikker på derimot, er at jeg sjelden har nok. Tiden strekker ikke til og den lar seg ikke strekke ut heller. Tiden er ingen stikk.

Arbeidsgiverne, som vi jo på en måte selger vår tid til, kan nok ikke tenke seg en verden uten klokker. Men det sies at de ikke var så veldig begeistret til å begynne med. Når det ble satt opp klokketårn rundt omkring i landsbyene i seinmiddelalderen fikk arbeiderne faste arbeidstider. Før det varte ofte en arbeidsdag fra soloppgang til solnedgang. Arbeidsdagens lengde varierte således sterkt gjennom året. Nå derimot kunne de kreve lik lengde på arbeidsdagen gjennom hele året. Så det var nok ikke alltid like lett for klokkemakerne å få finansiert byggingen av tårnene. Vi har klokkene rundt oss i hopetall og forholder oss til dem helt uproblematisk. Vi tar det for gitt at alle følger den samme tiden. Men det er faktisk ikke lenger siden enn 1883 at standartiden ble introdusert. Man ble enige om å dele verden inn i de tjuefire tidssoner vi kjenner i dag. Blant hovedgrunnene var å unngå trøbbel med togtabellene. Om det har lyktes er vel noe mer usikkert.

Men om klokkene går likt, så er jo det rare med tid at den oppleves så ulikt. Tiden er liksom aldri helt den samme. På urskiva skal langviseren alltid bruke like lang tid på en runde fra gang til gang. Men ingen time føles vel noen gang like lang? Tiden strekker ikke til, klaget jeg innledningsvis, men ofte er det jo slik at minuttene snegler seg av gårde også. Den store tidsforskjellen i hvordan det oppleves er noe vi merker hver dag, antagelig. En halvtime på tannlegens venteværelse er ikke det samme som en halvtime i godstolen foran teven. Som vi alle har opplevd, så går tiden mye fortere når vi morer oss enn når vi kjeder oss. ”Trist varar lenge, underbart är kort”, som han sang, svensken. Tiden er aldri lik seg selv, til tross for standardtid og atomklokker. Tiden er fortiden, som ikke er lenger, nåtiden som er altfor mye, og fremtiden som alltid er der uten at vi kan nå den. Tiden oppløser alle klokker.

SarpsborgAvisa nr. 45/2003
Er er nå var, skal gjøre er gjort. Eller for å si det på godt norsk; ”been there, done that, bought the t-shirt”. Siden tidenes morgen har skapende folk klaget på at alt allerede er gjort. Det er jo nesten ikke mulig å tenke en tanke uten at allerede Aristoteles tenkte den først. Ikke vet jeg, men kanskje var både Shakespeare og Leonardo da Vinci plaget at stien var tråkket opp. Men en ting er sikkert, de gjorde det enda verre for dem som kom etter. Alt er tenkt, alt er skrevet, alt er malt, ja – alt er gjort. Muligens også gjort bedre. Så hva skal vi gjøre, vi da? Bare være kopier? Det finnes ingenting å gjøre, nå som ikke noe er tabu lenger, klaget Thåström for ca. et tiår siden. Noe han på mange måter har rett i, å være grensesprengende er farlig nært å være platt i våre dager. Sikkert fordi at grensene allerede er sprengt.

En Mykle eller en Bjørneboe hadde i det minste en klar misjon. De hadde noen tabuer å slåss mot og noen grenser å flytte. Uten tvil klarte de jo også å forarge. Etter dem har heller ingen skjønnlitterære verker vært gjenstand for rettssak her i landet. ”Mission accomplished”, for å si det sånn.Jeg kan ikke uttale meg på vegne av verken Jens eller Agnar, så klart. Men likevel går jeg ut fra at det var småligheten, småborgerligheten og dobbeltmoralen de var ute etter å rugge ved. For å si det på en annen måte; det var ikke retten til å si stygge ord på tv de kjempet for. At vi har ytringsfrihet betyr ikke at vi må si alt. Mykle forarget ved å antyde at mennesker har et seksualliv, nå stopper det ikke akkurat ved antydningen. Ingen reagerer særlig heller. Det begynner å bli noen år siden det kom reaksjoner på Hennes & Mauritz sine undertøysplakater. Framskritt eller tilbakeslag? Kan være begge deler, det kommer an på om vi har blitt frigjort eller rett og slett nummene?

Er det nummenheten som har rammet oss, tar vi ikke antydninger og underfundigheter. Dermed kan de som vil bryte grenser havne i det platte og banale. De må være litt ekstra ekstreme for å nå oss. Særlig dumt blir det om de ikke har klart for seg hvilke tabuer de vil rokke ved og hvorfor. Stygge ord og drøy humor er liksom ikke noe mål i seg selv. Otto Jespersens flaggbrenning var, uansett hva man måtte mene om det, mer en politisk ytring enn en vits. Av en eller annen grunn mener mange at komikere ikke bør engasjere seg politisk. Samtidig blir forfatterne beskyldt for å ikke ta stilling. Forstå det den som kan. Uansett har vi alltid blitt krympet og stympet av autoritære moralister. Men de vet så inderlig godt at stygge ord ikke er farlige lenger. Når de nå er ute etter de nye komikerne, så er det fordi de har noe å si – ikke for måten de sier det på. Vi må huske hva opprøret dreier seg om og vi må vite hva vi vil ha vår frihet til. Med åpne grenser slipper man inn mye søppel. Det er prisen vi må betale. Jeg mener at det er verdt det, men man vil ikke ha et så åpent sinn at hjernen faller ut.

SarpsborgAvisa nr. 44/2003
I begynnelsen var ordet, som skrevet står. Om det nå bare var så enkelt. Når det i begynnelsen bare er blanke ark, kan panikken ta tak i en. Et hvilket som helst ord virker da som en gave, særlig om det lar seg følge opp av flere og til slutt danne en setning. Men noen ganger er det tett på umulig å komme på noe som helst, hodet er like tomt som det hvite arket. Skrivesperre er vel den offisielle termen. En velkjent lidelse ved eksamenstider og når deadline nærmer seg. Ofte opptrer akutte tilfeller av skrivesperre når en lærer uttaler: ”Nå skal vi skrive...”. Den personlige computeren sitt inntog har vel ikke gjort det særlig bedre heller. En tom og selvlysende skjerm er om mulig enda mer fryktinngytende. Nei og nei, tenker man, dette klarer jeg aldri. Hvordan skal man komme seg ut av slikt? Man kan jo ikke skrive om ingenting, selv om det er det man tenker på. Skjermen bare fortsetter å lyse og terge. Du klarer det ikke, du klarer det ikke - suser det elektrisk fra den dumme maskinen. Plutselig vipper det hele over i en privat krig. Fingrene går som trommestikker og får tastaturet til å knapre som et maskingevær. Man vil pepre arket fullt. Men er man virkelig hardt rammet hjelper det ikke, fingrene stokker seg og hjernen er til ingen hjelp. ”Ki.yfgv7itggt”, står det, og kanskje; ”oirgvkyuhntf”.

Man kan ikke bare skrive ned helt tilfeldige ord heller. ”Hva leser du?”, spurte Polonius og Hamlet svarte: ”Ord, ord, ord”. Vi ler, for svaret er opplagt, men intetsigende. Ord kan ikke bare raskes sammen uten mål og mening. Språk er ingenting om ikke kommunikasjon. Kanskje det er derfor ordet måtte være tilstede fra begynnelsen? Det ligger enorme muligheter i språket til å nærme seg andre mennesker. Det er vel denne evnen til å kommunisere som skiller oss fra dyrene. Det, og viljen til kunst. Men ofte brukes vel språket også til å fjerne oss fra hverandre? Språket har iboende mulighet til å være inkluderende, men vi kan velge å bruke det ekskluderende. Forskjellige grupperinger har forskjellig slang eller terminologi, som signaliserer at de hører sammen. Ungdomsmiljøer er hardt rammet, særlig viktig er det vel å markere avstanden til voksne. Ekskluderende kan også språket være når man benytter det til å dele virkeligheten opp i sort og hvitt. Politikere kan dette, som når Georg W. Bush klarte å dele verden i ”dem og oss”. Et slikt språk er lineært, målretta og konkluderende. Det skal framstå som uangripelig, og ikke minst skal argumentene være lette å tilegne seg. Slik er nemlig språket, skal man nå så mange som mulig så må det være enkelt. Man kan si eller skrive ting som; ”far leser avisa”, ”mor strikker” eller ”leve revolusjonen”. Skal man uttrykke vanskeligere ting, blir språket mer sirkulært og vanskeligere å fatte. Men når det ene ordet tar det andre, kan setningen være der før man vet ordet av det.

En e-post samtale med forfatteren Christina Hesselholdt

Fra Bøygen nr. 3/2003

Christina Hesselholdt, født 1962, debuterte i 1991 med romanen ”Køkkenet, gravkammeret & landskabet”. Etter til sammen sju romaner og fire barnebøker har hun befestet sin posisjon i dansk samtidslitteratur. Punktroman, minimalisme og hybridroman er alle begreper som benyttes om en tendens i dansk nittitalls litteratur. Sammen med Solvej Balle, Helle Helle, Peter Adolphsen, Morten Søndergaard og andre har Christina Hesselholdt, om enn motvillig, blitt eksponent for minimalismen. Om hennes forfatterskap virket fremmedartet på leserne til å begynne med, så har hun med tiden fått et publikum. Som blant annet Erik Skyum-Nielsen har vært inne på er det i Christina Hesselholdts forfatterskap noe helt nytt som er i ferd med å utvikle seg.

Stefan Andreas Sture: Hvilken bok ønsker du selv at de som ikke kjenner ditt forfatterskap skal begynne med, og hvilken anbefaling vil du gi den boken?

Christina Hesselholdt: Jeg synes selv at mine beste bøker er de to siste, ”Kraniekassen” (2001) og ”Du, mit du” (2003), selv om de er vidt forskjellige, den ene fragmentarisk og den andre med en lineær, fremadskridende historie, så er begge uttrykk for den måten jeg skriver på nå: et forsøk på å virvle mye stoff opp i skriften, få så mye av verden som mulig sparket inn i boken, og som stil: et arbeid med lynhurtige skift i tone mellom for eksempel alvor, banalitet, ironi, høystemthet og også skift mellom refleksjon og handlingsgang. Altså et forsøk på ekspansiv skrift, et ønske om mangfoldighet.

SAS: Hvordan vil du beskrive din egen utvikling? Det har jo helt åpenbart skjedd mye fra ”Køkkenet, gravkammeret & landskabet”(1991) med sine korte kapitler og til ”Du, mit du”, som er mye mer ordrik. Er dette en bevisst utvikling?

CH: Ja, altså utviklingen fra å skrive en konsentrert, eksklusiv, utsøkt prosa og til å skrive ekspansivt og stoffoppvirvlende er meget bevisst: de små rom i mine to første bøker ble altfor trange, jeg måtte ha mer plass, større alburom og det forsøker jeg til stadighet å tilkjempe meg.

SAS: Så, hva leser du helst selv? Jeg har lest at du skrev lyrikk før debuten, er det noe du har sluttet med?

CH: Jeg skrev poesi fra jeg var helt ung, vel 12 – 13 år, og fram til jeg var i begynnelsen av tjueårene. Jeg oppnådde aldri å få trykket noen dikt noe sted – og med god grunn: mine dikt var ikke særlig vellykkede. Jeg behøver desidert en historie for å kunne tenke. Jeg leser ikke så mye poesi lengre, mest prosa. Men nylig leste jeg med stor glede Lyn Hejinians ”My life” og Fredrik Nybergs nyeste diktsamling ”Åren”. Jeg tror den type prosa jeg foretrekker er prosa med stor visuell kraft og samtidig med et reflekterende nivå. Ulven, Faulkner, Woolf, Simon for eksempel, rommer det.

SAS: Da skrev du poesi i 6 – 7 år. Det har kanskje vært med på å forme din prosa? Hva fikk deg til å begynne med å skrive prosa? Du har nevnt Haugens bok ”Anne” og Tor Ulven som inspirasjon – følger du med på norsk litteratur?

CH: Å begynne med å skrive poesi skjerper sannsynligvis en oppmerksomhet over for det enkelte ord, lærer vel en å være presis. Jeg ga opp å skrive dikt fordi de aldri ble riktig gode, til og med temmelig dårlige, tror jeg. Da jeg ble klar over at jeg ikke kunne dikte, begynte jeg å skrive noveller, kortprosatekster og forsøkte meg også på et par romanprosjekter som jeg forliste med. Da jeg oppdaget den norske punktromanen på slutten av åttitallet, først Morken Andersens ”Fra” og siden Haugens ”Anne”, hadde det en kolossal frigjørende effekt på min skriving og gjorde meg i stand til å skrive min første bok: ”Køkkenet, gravkammeret & landskabet”; omtrent samtidig leste jeg ”Gravgraver” (av Tor Ulven), som har hatt betydning for min bok ”Kraniekassen”. Jeg fulgte med i norsk litteratur mens jeg var redaktør på Den Blå Port og leste nordiske tidsskrifter som en del av mitt arbeide. Det har jeg ikke fått gjort de siste fem år – av tidsmessige årsaker, jeg har fått barn og bruker mye tid på Forfatterskolen som lærer.

SAS: Poesien lærte deg å være presis og skjerpet oppmerksomheten mot det enkelte ord sier du. Som lærer på Forfatterskolen trekker du vel veksler på at du selv er forfatter. Mener du at det gjør deg til en bedre forfatter – du må jo ofte tenke gjennom hva som gjør en tekst god?

CH: Betingelsen for å bli lærer på Forfatterskolen er at man er forfatter, så ja, mitt arbeide der trekker store veksler på at jeg er forfatter. Om arbeidet gjør meg til en bedre forfatter... jeg kan i blant bli trøtt av tekstlesing, og ønske at jeg kunne lese flere bøker istedenfor alle de elevtekstene. Men når en tekst er virkelig god er det en stor glede å arbeide med den. Og det tekstarbeid jeg er med på å utføre på Forfatterskolen, er vel helt ’uatskillelig’ fra mitt eget skrivearbeid, akkurat som de diskusjoner om litteratur som vi har på skolen blir en del av den stadige diskusjon jeg fører med meg selv, om hvordan jeg skal skrive, hvordan det er sant og relevant å skrive i 2003, hva jeg skal skrive om osv. Jeg blir beriket og inspirert av å være tilknyttet Forfatterskolen, kanskje særlig av å ha tilgang til et så kompetent forum å diskutere litteratur i.

SAS: Du blir ofte nevnt som ett eksempel på den nye tendensen i dansk litteratur;
eksperimentell kortprosa av kvinnelig forfatter. Hvordan vil du selv karakterisere ditt forfatterskap og hvordan vil du plassere det?

CH: Det er vanskelig for meg å se meg selv utenfra i den grad som ditt spørsmål legger opp til. Men en ting er sikkert: jeg har kun skrevet én kortprosabok, nemmelig ”Hovedstolen” (1998), som består av femti korte tekster. De øvrige seks bøker er romaner, selv om de ikke er særlig omfangsrike hva angår sidetall så har de ikke det fjerneste med kortprosa å gjøre: det er helheter. Jeg har også litt vansker med ordet eksperimentell, jeg anser ikke mine verker for eksperimenter, men som, ja, fullgyldige verker. Mine bøker er meget forskjellige, jeg har et stort ønske om å kunne forandre meg, om å være i bevegelse, men det gjør dem ikke til eksperimenter.

At jeg er kvinne og skrivende, hva skal jeg si til det... jeg ser fram til at man helt holder opp med å snakke om kvinnelige forfattere, men bare sier forfatter, akkurat som man gjør om skrivende menn.

Hvis jeg skulle karakterisere mitt forfatterskap, ville jeg si at jeg står i gjeld til modernismen, især Woolf, Faulkner og Beckett, og til den franske ny-roman, især Simon og kanskje Duras – på den annen side så sier det ikke særlig mye, hvilken vesterlandsk litteratur i dag står ikke i gjeld til dem jeg nettopp har nevnt, kunne man spørre... men du spør kanskje om hvordan jeg vil plassere mitt forfatterskap i dansk sammenheng. Inger Christensen er den danske forfatter som har betydd mest for meg: hennes kolossalt store forråd av ord, hennes evne til skjønnhet og tenkning og til å skrive om alt mellom himmel og jord; hun står for alt det jeg streber etter og håper på.

SAS: Du sier at dine bøker, med ett unntak ikke har det fjerneste med kortprosa å gjøre. Hva med et begrep som minimalisme – synes du det passer? Det sies jo å være en minimalistisk trend i nyere dansk prosa og ditt navn blir hyppig nevnt i den sammenhengen.

CH: Jeg har alltid følt meg litt usikker på overfor det begrepet, minimalisme – brukt i forhold til litteratur; jeg forstår det bedre i forhold til billedkunst, hvor det i 1960talls versjonen betydde: et antihierarkisk system, fravær av følelse, fortolkning overlatt til tilskueren. Når det gjelder litteratur er det vanlig å peke på Raymond Carver som minimalist. Hva har jeg til felles med han? Vel nok fraværet av enhver staffasje omkring handlingsgangen, et forsøk på å gå rett på sak; men det kan visst kun sies å gjelde mine to første bøker, ”Køkkenet, gravkammeret & landskabet” og ”Det skjulte” (1993), ettersom beskrivelser og ekskurser deretter blir vesentlige ingredienser i bøkene. Innimellom brukes minimalisme-betegnelsen her til lands om alt som er under 228 sider, som synes å være standarden for en riktig roman. Da min oversettelse av Tor Ulvens ”Gravgraver” ble utgitt, ble den av Politikens anmelder presentert som minimalistisk! Noe som er fullstendig meningsløst. Et verk så mettet av betydning og ja – følelse!

SAS: Dine to siste bøker, ”Kraniekassen” og ”Du, mit du”, har et veldig nærvær og mye spenning. Likevel er det også en distanse, noe som kanskje henger sammen med de raske skiftene som du søker å skape i dine bøker. I ”Kraniekassen” er det en beskrivelse av en fødsel, som jeg vet mange husker fra boka, en så sterk beskrivelse at man så godt som glemmer at man leser. Så plutselig blir man tiltalt: ”forestil dig, læser...” Det er nesten en ørefik, man våkner i hvert fall. Hvor kom ideen til dette bruddet fra?

CH: ”Kraniekassen” er fundert på selvrefleksjon: den allvitende forfatter står direkte frem og presenterer seg som den som taler utenfor gåseøynene, det vil også si at Agnete og Steffen framstår som fortalte. Agnete er i tillegg fortalt, eller determinert, av de 6-7 motstridende viljer, stemmer, jeg’er, som hennes bevissthet rommer. Og det er den allvitende forteller som trer frem og presenterer disse forskjellige jeg’er med ordene: ”må jeg præsentere jeg-1” osv. Ludwig og hans bror Otto fremstår som fortalte av Agnete og statuestykkene fremstår som skrevet av Steffen, altså alt fremstår som produsert. Både Agnete og Steffen skiver notater om deres bokprosjekter, notatene er med og fungerer selvfølgelig også som verknotater for boken ”Kraniekassen”. Leseren er også innskrevet, det blåser ustanselig: ”det er læserens øjne der fejer over siderne”. Som en del av det metafiktive forekommer det også et par direkte leserhenvendelser, parodisk, eller ertende, anbrakt to steder, i to meget intime situasjoner hvor det er fokus på kjønnsorganer, da Agnete syes etter fødselen og senere i boken i en seksuell situasjon. Det er altså en del av bokens ’vesen’ at leseren blir revet med av situasjonen og så kastet tilbake til seg selv, kan man vel si. Og det moret meg å henvende meg til leseren nettopp der hvor tilskuerer som regel er uønskede.

SAS: ”Du, mit du” er en veldig spennende bok. Den har drag fra krimlitteratur og film, også fra en viss type skrekkfilm. Fremmede kommer til en liten by, de bærer på hemmeligheter og de er attpå bevæpnet. Hele tiden mens man leser venter man på at noe skal skje. Ser du mye film? Det virker som det er mer inspirasjon fra ”populærkultur” i din siste bok, som en annen måte å nærme seg stoffet på.

CH: Næh, jeg ser ikke mye film – men kanskje gjemmer Polanskis ”Bitter måne” seg bak ”Du, mit du”; en film jeg så for mange år siden og egentlig ikke brydde meg særlig om, som handler om, så vidt jeg husker, om et par elskende hvis begjær nærmest får dem til å slå hverandre i hjel. Pistolene i min bok har jeg kanskje fra Batailles ”Historien om øyet”. Stemningen i min bok kan kanskje minne litt om stemningen i Hemingways ”The garden of Eden”: igjen et par elskende som driver hverandre vidt. Det var noen år hvor jeg var avsindig glad for Hemingway.

SAS: Kan du si litt om hvordan du finner navn til dine karakterer? I Marlon-trilogien har de filmnavn, Marlon, Audrey, Greta og Elizabeth. I ”Du, mit du” trodde jeg lenge personene var navnløse, før de mot slutten ganske liketil får navn.

CH: I dag synes jeg det er litt affektert at navnene på personene i trilogien er hentet fra et Hollywood-univers. Jeg tror det kom av at ”Siste tango i Paris” på en ubevisst måte fikk stor betydning for min første bok. Filmen handler om en mann som har mistet sin kone og som får et kjærlighetsforhold til en ny kvinne, som han ikke helt klarer å gjennomføre. En stor del av filmen foregår i en leilighet. Sånn ser også boka mi ut. Marlon Brando spiller hovedrolle. Kanskje derfor Marlon – og så ennå et par navn fra Hollywood-avdelingen, Audrey, Greta, Elizabeth. Jeg kan også forklare det på en annen måte: personene i min første bok er som skuespillere som får en rolle av handlingen. Handlingen determinerer personene. Man møter dem i et nå, de har ingen fortid; de er som skuespillere, på en måte tomme, blanke. Er ikke Hollywood-navnene så fylte, så omgjerdet av myter, at også de på en måte er tomme?

SAS: Tror du på kjærligheten?

CH: ”Du, mit du” er jo en kjærlighetssang, en besyngelse av den elskede. Det får visst være svar nok.

SarpsborgAvisa nr. 43/2003
Det har ofte blitt sagt at bøker er den beste gave. Noe jeg selvsagt ikke er uenig i. Men det finnes bøker som er gode gaver, og det finnes gavebøker. Altså bøker som er laget for å kunne gies bort. Du kjenner sikkert til dem. De heter ting som ”101 visdomsord om kjærlighet”, ”Til jubilanten” eller ”Det er i motbakke det går oppover”. I slike bøker med visdomsord blandes ubesværet sitater fra Salomos høysang og Ari Behn. Uten at dette spennet ser ut til å bekymre noen. Disse bøkene er antagelig laget av velmenende mennesker som vil oss godt. De står i bokhandlernes hyller som nødhjelp til oss som er ute i siste liten, og ikke klarer å komme på noe selv. Noen er usannsynelig små av format, mens andre er store og påkostede praktverk. Sa jeg velmenende mennesker? Kanskje de spekulerer i vår tilbøyelighet til å velge enkle løsninger? Uansett kan jeg ikke befri meg fra tanken om at det blir litt upersonlige gaver av det.

En annen stor del av bøker som gies bort er kjendisbøker. Enten skrevet om kjendiser eller rett og slett skrevet av en kjendis. Noen er selvsagt i den seriøse delen av skalaen, om bokhandlere i Kabul og om å være gift med Gro. Men andre befinner seg andre steder på skalaen. Her finnes det uendelig mange varianter. Noen appellerer kanskje til nysgjerrigheten vår og kikkeren i oss. Se og Hør leseren inne i oss alle, som kommer fram når vi tar av ytterskallet – i det minste på tannlegens venteværelse. Nevnte ”to ganger i uken kulørte avis” antar, antagelig med rette, at vi er interessert i hva Valgjerd putter i vogna på handletur i Sverige. Vi som ikke tør ha Se og Hør på stuebordet, kan ha slike bøker i bokhylla isteden. En liten digresjon; prinsesser nå må være tøffere enn prinsesser noen gang har vært. Hva jeg mener? Du husker kanskje eventyret om prinsessen på erten? Hun merket en ert gjennom tjue madrasser og tjue edderdunsdyner. Ikke bare merket hun erten, hun ble både gul og blå. Så ømskinnet kunne bare en ordentlig prinsesse være, sa man den gang. Med pressens røffe behandling av kongelige kan ikke prinsesser være så ømskinnet i dag.

Men tilbake til saken, bøker om kjendiser og kongelige. Noen av disse er bare en oppsamling av fargefotografier mellom stive permer. Mange er om popstjerner eller filmskuespillere fra Hollywood. Her i landet er det stort sett kongefamilien som er gjenstand for bokliggjøring av det slaget. Sammen med en venn av meg som er fotograf, hadde jeg selv en ide om å komme inn på det markedet for en del år tilbake. Vår felles praktfulle fotobok skulle ha den velklingende tittelen: ”Dronning Sonjas garderobe i farger”. Slike bøker finnes jo. Dessuten er jo ukebladene fulle av hjemme-hos-repotasjer, fra både kjøkken, bad og soverom. Vi tok kanskje ikke helt feil i at det kan finnes et marked for slikt. Men det er en kort vei fra dronningens garderobe til keiserens nye klær.

SarpsborgAvisa nr. 37/2003
Enkelte datoer er som rykket ut av kalenderen og lever sitt eget liv. De blir merkedager eller symboldager. De representerer en spesiell hendelse, som for eksempel 9. april, eller de er summen av alle de gangen de blir feiret, som for eksempel 17. mai. En slik, ganske sterk, symboldag av nyere årgang er 11. september. De aller fleste av oss tenker da på en dag for nå to år siden. To passasjerfly krasjet inn i World Trade Center, New York, og drepte 2816 mennesker. En helt uvirkelig dag for hele den vestlige verden. Selv ante jeg ingenting før svigerinna mi ringte og sa: ”Nå blir det krig!” Vi slo på teven og det så ikke bedre ut. Det var skummelt, ukjent og ikke til å tro. Etter det første sjokket var den største redselen hva USA kom til å gjøre. For oss var denne terroren helt ny og aldri før hadde den rammet oss så nært.

Men som Torgeir Schjerven uttrykker det; ”11te september er ikke en jomfru i kalenderåret”. For tretti år siden, den 11. september 1973, sto USA bak et voldsomt terrorangrep på den chilenske befolkningen. I 1970 ble Salvadore Allende valgt til president i Chile. Han nasjonaliserte utlandske bedrifter, ga fordeler til statlige bedrifter og satte i gang kostnadskrevende tiltak for å bedre vilkårene for de fattige. Noe verken hæren, middelklassen eller USA satte særlig pris på. Den 11. september 1973 gjorde offiserer statskupp med USAs støtte. Allende og flere tusen venstreorienterte ble drept. Akkurat denne spesielle datoen, 11. september, representerer altså to helt forskjellige hendelser i nyere historie. På den ene siden det unike terrorangrepet på noen i vår kulturkrets. På den andre siden noe som dessverre er mindre sjeldent, nemlig vestlig terror mot et ikke vestlig land.

Jeg mener selvsagt ikke at det ikke var grusomt det som hendte i New York. Men spørsmålet er vel om det burde overrasket oss slik som det gjorde? Man er jo ikke uvitende om USA handlinger utenriks og uansett om man støtter USA i ett og alt, i enkelt saker eller overhodet ikke, så burde man forstå at de ikke blir like godt mottatt overalt. I følge Noam Chomskys nyeste bok, undersøkte Wall Street Journal opinionen i Midtøsten-regionen i etterkant av 11. september 2001. De spurte bankfolk, advokater og ledere av amerikanske datterselskap. Altså folk som på en måte er del av det amerikanske systemet. Allikevel hadde de innvendinger mot amerikansk politikk, blant annet at USA er konsekvente motstandere av demokrati og uavhengig utvikling. Selvfølgelig var de også motstandere av USAs ensidige støtte til Israel. Og de husker det vi har glemt; at USA og Storbritannia støttet Saddam Hussein, hjalp han å utvikle masseødeleggelsesvåpen og ikke gjorde noe for å hindre han i å gasse kurderne. De var ikke overrasket over terrorangrepet mot USA. Så la oss huske 11. september, både 2001 og 1973.


Videre lesning: Torgeir Schjerven: ”i anledning dagen – et dikt” Gyldendal 2002, og Noam Chomsky: ”Makt og terror” Forlaget Oktober 2003

SarpsborgAvisa nr. 36/2003
Hva er kunst? Et ganske umulig spørsmål å svare fyllestgjørende på uansett hvor mye tid man har til rådighet. Selve den materielle tingen, verket, er neppe svaret på hva kunst er. Det er ikke fargepigment, lerret type eller tykkelsen på penselstrøk som er avgjørende for den kunstneriske kvaliteten til et maleri. Like lite som det er trykksverte og skrifttype som er diktet. Men kunstverket er jo like selvsagt ikke løsrevet fra sitt materielle objekt. Var kunsten ikke manifestert i et objekt, ville vi som betraktere være totalt uvitende om dets eksistens. Så hva er kunst? I enhver diskusjon rundt dette temaet vil argumentet ’kunst er det vi velger å kalle for kunst’, dukke opp i en eller annen variasjon. Jaha, da tillegger vi ordet en veldig makt over tingene. Dessuten, hva med ordkunst, dikt og romaner, har de da en slags forrang over andre kunstformer? Det ligger utallige muligheter for å abstrahere en diskusjon om kunstens væren. Hvis det ikke ligger i objektet selv, finnes det kanskje i det rommet som skapes mellom objekt og betrakter?

Hvorom allting er, et kunstnerisk uttrykk som ikke griper meg og gjør meg nysgjerrig kunne like gjerne ikke eksistert. Men går vi etymologisk til verks, får vi vite at ordet kunst er beslektet med verbet ’å kunne’. Da begynner vi å nærme oss et kjernepunkt. Det er ikke bare hos kunstneren det fordres kunnskap, men også hos betrakteren. Jeg må altså ikke bare gripes, jeg må også begripe. All forståelse er produktiv, det er alltid å forstå på andre måter. Dermed bringer vi også med oss noe til kunstverket. Men hva da med den rå, umiddelbare og rystende opplevelsen – den vi sjelden eller aldri klarer å sette ord på? Kanskje den beviser kunstverkets gyldighet, at det er til av ren nødvendighet? En risikofri kunst er bare dekor. Det er ikke noe galt i å pynte rundt seg, men skjønnhet er et lite gyldig kriterium for kunst. Å omgåes kunst er å sette ut på en reise, og som den danske litteraturforskeren Anne-Marie Mai sier: ”[...] ingen kan vide seg sikker på hvor vi ender. Det er poesiens lykkelige risiko.” Den lykkelige risikoen ved all kunst, legger jeg til.

God kunst forandrer vår måte å se på verden og oss selv. God kunst tvinger oss til å registrere vår egen tilstedeværelse. God kunst handler om tid. Et bilde er et fastfrosset øyeblikk, rykket ut av selve tiden, et øyeblikk som aldri slutter. Litteraturen, som må struktureres etter begynnelse, midte og slutt, har sitt eget opphør innskrevet, samtidig finnes det der etter at det er lest. Verkets iboende tid, uansett art og sjanger, er aldri den samme som den ytre tiden. Slik sett aktualiserer ethvert kunstverk spørsmålet om tid. Hva er kunst? Er det en kamp mot eller med tiden? Eller et det et forsøk på å motstå døden? Kunsten gir oss ny forståelse og nye begreper, nye bilder og nye ord å tenke med. Den utvider vårt følelsesregister og vårt tankeregister. Kunst er det den gjør med deg.

SarpsborgAvisa nr. 33/2003
De av dere som leste den aller første spalta mi i SarpsborgAvisa, vil kanskje huske at jeg har ett favoritt tjern. Spalta var en forsvarstale for den udramatiske naturopplevelsen, den som skaper en stille stund i livet og et rom for tanken. Dessverre ligger tjernet i en skog som jeg først må kjøre bil og deretter ro over en innsjø for å nå. Fordelen er at det er en så å si mennesketom skog hvor man virkelig kan kjenne på skogens ro. Men avstanden gjør at jeg er der oftere i tanken enn i virkeligheten. Heldigvis er det jo ikke det eneste stedet i verden hvor man kan rolig sitte og se på stille vann. Jeg bor bare et steinkast unna lysløypa på Kurland. Går man inn i lysløypa fra Nasjonalstua-sida kommer man straks til Ørretdammen. I hver ende av dammen er det broer, går man over en av disse og omtrent til midt på Ørretdammen, kommer man til en stubbe ved vannkanten. Ved siden av denne stubben er det en lav, flat stein. En plass som er som skapt for å sette seg ned med en termos kaffe. Med rumpa på stubben og en kopp nyskjenket kaffe på steinen, er det duket for høytid. I mitt stille sinn har jeg døpt plassen for ”tenkestubben”.

Her kan jeg sitte og nesten glemme at andre mennesker er til. Men løfter jeg blikket kan jeg få øye på en av de mange brukerne av lysløypa. For en luksus det er å bo her! Nesten over hele landet er naturen lett tilgjengelig. Det er bare å snøre sekk og snøre sko, og sette av gårde. Heldigvis er det mange som benytter seg av det også. Som jeg har vært inne på tidligere, så er det mange som kombinerer det med noe nyttig. For eksempel jakt, fiske eller bær og sopplukking. Lysløypa blir naturlig nok mest brukt til trim. Det er typisk norsk å være god, påståes det at mor Gro har sagt. Ikke vet jeg, men det virker i hvert fall som å gå på tur er typisk norsk. Vi markedsfører oss ofte som turgåere – ikke alle tar det like langt ut som Amundsen og de gutta der. Men skogstur hører med, og det er like gjerne den sosiale biten som motiverer.

Vi tar med oss appelsin og en velkjent sjokolade på skitur. Appelsinen skrelles med stivfrosne fingre som tines rundt kakaokoppen. Eller vi svir pølser på bål, om vi ikke har smurt med oss niste. Uansett må vi fortelle hverandre at maten smaker ekstra godt i friluft. Og det er ikke bare noe vi sier – vi mener det virkelig. Alt dette er langt fra europeisk kafékultur. Er man på Appelsintoppen midtvinters passer det dårlig med croissanter og caffé latte. Svartbrente pølser er mer robust. Men man må kanskje være vant til det? Å gå langt ut i skogen for å fryse og fomle før man får i seg medbrakt niste eller bålgrilla pølser, stasen ved det er ikke lett å forklare. Det ligger vel heller ingen glassklar logikk bak. Det er rett og slett kjærlighet. Og har man hatt en viss befatning med kjærligheten vet man at den har en tendens til å danke ut logikken. Gammel kjærlighet ruster ikke og turgåing er en gammel vane og en arv det er verdt å ta vare på.

SarpsborgAvisa nr. 32/2003
Kjære leser, hva er det vi har mistet og hvor ble det av? Kan du navnet på femogtjue ungkarer, alle som var med i runde en av Big Brother og figurene i Hotell Cæsar, men ikke på naboene dine? Det sies at vi ikke leser bøker lenger, men det er vel hevet over enhver tvil at vi aldri før har brukt så mye tid på fiksjoner. Jeg tenker selvsagt på oss i den vestlige verden. Vi som har to TV-er hjemme, en på hytta, en i båten og en i campingvogna. Det spekuleres mye i hva TV-innholdet gjør med oss. Er Teletubbies skadelig for barn? Hvor mye vold er akkurat passe og når blir det for mye? Så klart har det noe å si hva vi ser på. Akkurat som det vi spiser virker inn på helsa, så virker det vi putter i hodet inn på den mentale helsa. Men behovet for underholdningsvold dukket ikke opp med det levende bildet. Personlig mener jeg at Charlie’s Angels er mye sunnere enn en gladiatorkamp. Leser vi de islandske ættesagaene får vi vite at det var mye vold før TV-en også. Tiltross for mange komedier i TV-ruta, kan det vel neppe påståes at vi sliter med mye gatekomedie?

TV-programmenes innhold er bare et speil av den menneskelige sjel, dessverre. De gir oss bare det vi vil ha, akkurat så lenge som vi vil ha det. Et lite regnestykke; la oss si at vi ser på TV to timer om dagen i ett år, det blir to ganger tre hundre og sekstifem. Det gir oss 730 timer på ett år, altså en hel måned. To timer om dagen er ikke så mye – det er Dagsrevyen, Sommeråpent og litt zapping. Så TV-en tar en stor del av livet vårt. Spør du meg, er det ikke hva vi ser på som er så viktig – men det at vi ser. TV-en har forandret atferdsmønstret vårt. Vi organiserer livet vårt rundt TV-en. Tror du meg ikke? Tenk etter; vi roper inn lekende barn til barne-TV, vi ringer ikke til venner under Dagsrevyen og vi drar hjem fra besøk for å rekke Friends. Du kan sikkert fylle inn med flere eksempler selv. Vi innreder til og med hjemmene våre rundt TV-en. Den må plasseres først i stua og så sofaen så vi kan ligge på den og ha fritt utsyn til kopekassa.

Det er klart at TV-en gir oss mye glede, det er derfor vi ser på. Men ofte ser vi på av sløv, gammel vane. Da er det bare å slå av. Eller som TV3 foreslår: ”-Slapp av og la TV-en gjøre jobben for deg.” Du bestemmer! Om Teletubbies er farlig for barn? Ja, se det får vi ikke vite før om tjue år. Mange mener seg jo å ha fått varige traumer av Pompel og Pilt. Selv er jeg mer plaga av Lekestue. Jeg har rett og slett fått vindu-angst. Hver gang jeg skal sjekke været der ute, hører jeg Vibeke Sæthers smørdryppende, pedagogiskblide stemme si: -Så skal vi se ut av det firkantede vinduet... Det er det ikke bare lett å leve med. Den eldre generasjonen mimrer om krigen, vi mimrer om barne-TV. Men syttiåras barne-TV har lært meg ett og annet også. Våkner jeg en søndagsmorgen med et hode som sier: -Bank, bank, bank! Hva kommer nå? Da vet jeg at to reparatører er bedre enn en reparatør.

SarpsborgAvisa nr. 31/2003
Her en dag, ganske tilfeldig, oppdaget jeg noe som gjorde meg litt stuss. I herværende avis kan man vinne ost om man svarer riktig på fotballspørsmål. Vel og greit så er også osten ofte rund – både i form og smak. Men jeg forbinder ost med rødvin, og fotball med øl og potetgull. Sånn kan man altså plutselig møte sine egne fordommer i døra. Apropos fotball og rødvin og sånn. Jeg hørte engang et tips om hvordan gjennomføre en intellektuell pling-fest. Man ser en Bergman-film og hver gang Liv Ullmann gråter bælmer man ett glass rødvin. Høres ganske effektivt ut, spør du meg. Men jeg må innrømme at jeg aldri har prøvd det ut. Faktisk har jeg aldri prøvd standardversjonen av pling-fest heller. Hva som er verre er vel kanskje at jeg bare har sett en fotballkamp på TV. Det var i forbindelse med at Norge slo Brasil. Dessverre var det ikke den kampen jeg så. Men den fikk meg til å tenke at nå må jeg følge med. Kampen jeg så var utrolig kjedelig, Norge mot Italia – tror jeg. Dermed ble det slutt på å følge med.

Så det er nok med mine fordommer om fotball som med fordommer flest, det bunner i ren og skjær uvitenhet og dumskap. Jeg vet jo at verken fotballspillere eller fotballfans er annerledes enn andre folk. Alle som har en lidenskap virker enspora når de snakker om den. Det er noe vi alle kan kjenne igjen. Dessuten er det jo slik at man ikke viser fram hele seg til enhver tid. Noe jeg misunner fotballfansen er den store sjansen for å treffe likesinnede. Fotball er universalt og internasjonalt – hvor som helst og overalt kan man støte på mennesker som heier på samme lag. Da er praten i gang. Det nærmeste jeg har kommet er i tenåra når jeg var utenbys og så noen med en Iron Maiden t-skjorte. Fellesskapsfølelsen ble straks vekket og man hadde noe å snakke om med en gang. Samme brede og effektive appell har ikke en Ulvik Poesifestival t-skjorte. Men det er klart, jeg ville uten å nøle turt å prate til en som bar en slik t-skjorte.

En slik lidenskap som fotball er, kan føre til atferd som virker merkelig for oss utenforstående og uforstående. For flere år siden nå var jeg hjemme hos en god venn på nachspiel. Det var flere der, vi drakk øl og spiste potetgull - og det ble pratet fotball. Jeg bare lyttet fraværende. Etter hvert ble TV-en slått på og en fotballkamp rullet over skjermen. Fotball og øl og alt greit. En stund i hvert fall. For plutselig gikk det opp for meg at det var noe snodig med fotball på TV klokka fire om natta. Jeg spurte og fikk til svar at vi så på et videoopptak. Helt til da hadde jeg trodd at det var det å ikke vite hvordan det endte som var en stor del av attraksjonen. Dette var attpå en treningskamp og min forundring var stor. Alle de andre hadde faktisk sett kampen flere ganger fordi den var så bra. Jeg lærte noe helt nytt om å se på fotball – det handler vel så mye om spillet underveis som sluttresultatet. Vennen min lovte å lære meg å se på fotball. Om han klarer det gjenstår å se.

SarpsborgAvisa nr. 30/2003
Tenk deg at du setter deg ned med avisa etter middagen. Mett, døsig og med nykokt kaffe. Du blar, flytter blikket rundt på sidene, nipper til kaffen. Etterpå kan du egentlig ikke gjøre rede for annet enn at et stykke tid har passert. Så du ikke på klokka da du satte deg, vet du ikke om det har gått fem eller femten minutter. Ikke vet du noe særlig mer om hva som har hendt heller, verken i lokalsamfunnet eller ute i den vide verden. Du har rett og slett ikke registrert noe særlig. På mange måter kunne du like gjerne ikke ha lest avisa. Nå er det ikke slik at all avislesing fungerer slik, men de fleste vil vel kjenne seg igjen. Det er rett og slett akkurat sånn det er enkelte ganger. Jeg vil heller ikke påstå at dette er verdiløst som opplevelse. Men man kobler av og kobler ut.

Å lese dikt vil være det motsatte. Man må koble på og inn. Koble på sitt eget nærvær og koble inn sin mentale beredskap. Det viktigste man har å møte et dikt med, er sine egne sanser. En så komplett som mulig registrering av sitt eget nærvær. Du vet ikke hva du skal gjennom før det er over. Leser man dikt slik man leser aviser, så er det ganske opplagt at man får lite ut av det. Men det er mange som ikke leser dikt. Mennesker som uten å nøle kaster seg over mursteinstykke romaner og bindsterke verk, kan bli flakkende i blikket når det snakkes om dikt. –Nei, dikt – det er ikke akkurat noe for meg, sier de. Mulig de har rett, men jeg tror ikke helt på det. Jeg tror de har fått dårlig eller ingen veiledning. Går man inn på et bibliotek eller i en bokhandel, plukker ut en tilfeldig diktbok og tar den med seg hjem vil det stort sett gå fryktelig galt. Like galt som det antagelig ville gå om man plukket ut en tilfeldig film i videosjappa. Så gir man kanskje opp, for godt. Men man må ikke gi opp, man må være standhaftig. Dessuten trenger man hjelp, på samme måte som man trenger ordbok når man leser sin første engelske roman.

Så langt, så vel – og hva så? Hvorfor i det hele tatt lese dikt? Det kan jeg dessverre ikke gi et universelt, endegyldig og forløsende svar på. Men å lese dikt er å gå i dialog med seg selv. Å lese dikt er å merke at tiden går. Det kan være meditasjon eller det kan være lek. Men et godt dikt møtt med et våkent sinn er aldri en likegyldig opplevelse. Den umiddelbare opplevelsen er selvsagt viktig, men like viktig er en gjentatt lesning. Og det kan aldri gjentas for ofte; analyse er ikke en rebusløsning. Koden skal ikke knekkes for at vi skal stå igjen med hva forfatteren egentlig mente. Analyse er først og fremst nitidig lesning og man må hele tiden legge merke til hva diktet avslører om seg selv og om leseren. Det beste tipset må være å begynne å lese på anbefaling. De aller fleste av mine store leseopplevelser har vært et resultat av at noen har pekt. Jeg er helt overbevist om av at akkurat ditt favoritt dikt finnes, og at letingen kan gi mange gode leseopplevelser.

SarpsborgAvisa nr. 29/2003
Noe som har forundret meg i lang tid, er de store kjønnsforskjellene som gjør seg gjeldende i forhold til musikk. Det er stort sett gutter som er fanatisk opptatt av musikk, gutter i alle aldre. Vi vet når første skiva kom og hvem som steppa inn på trommer på tredje skiva. Selv har jeg over dusinet AC/DC-skiver, på vinyl vel å merke. Selv som ihuga fan, må jeg innrømme at det låter mye likt. Men det er nettopp det. Man vet hva man får og vil ikke ha noe annet, den optimale eskapisme. Jeg tror de aller fleste jenter ville nøyd seg med en AC/DC-skive, kanskje det også er i overkant. Det er vi gutter som blir hysteriske samlere.

For min egen del vil jeg uten å nøle gi Kiss skylda. Det var det første bandet jeg samla på. Jeg kom sent med, det må ha vært rundt 1979, når jeg var ti år, – så det var allerede masse å få tak i. Det var selvsagt om å gjøre å ha flest plater. Vi gutter skal jo alltid måle oss mot hverandre. Selv verken løp jeg særlig fort eller kasta langt med liten ball, men jeg skaffa meg masse skiver med åra! Jentene syntes sikkert vi var rare. Mens vi satt rundt i hverandres kjellerstuer og digga gitarsoloer utvikla jentene sosiale ferdigheter. De var opptatt av sminke, klær og gutter. Større gutter som hadde krøpet ut av kjellerstuene og anskaffet moped. Så det er klart – jentenes platesamlinger var stort sett spinkle greier. Noe Limahl og Flock of Seagulls. Pene gutter å henge på veggen var nok viktigere enn hvem som spilte bass eller produserte. Noe som for min del fortonte seg som livsviktig informasjon i mange år. Det merkelige er at den kunnskapen lett kan dukke opp igjen når jeg tar meg noen øl med gutta. Og det virker fortsatt som om det er viktig informasjon. I hvert fall der og da. Men jentene har ikke engang tatt vare på de gamle platene sine...

Noe av det samme gjør seg gjeldende på utøversida. Jenter synger litt, kanskje i kor – der har vi den sosiale biten igjen. Gutter skulker skolen og sitter på rommet med gitaren til fingertuppene blør. De som får det til kan bruke det som sjekketriks. Musikere har draget. Det er ikke alltid musikksamleren har det. –Vil du bli med hjem å se på platesamlinga mi, er ikke verdens beste sjekkereplikk. En solid platebunke kan bare imponere andre gutter som samler. Men det er klart, det handler ikke bare om å gjøre inntrykk på andre. At det ikke gjorde inntrykk på jentene lærte vi raskt, så det var aldri en motivasjonsfaktor. Heller en type komplettomani. Man må bare ha alt. Noe band og plateselskap har skjønt, derfor alle alternative utgivelser og limited editions. Vi lar oss helt frivillig lure og synes det er artig attpå. Ett siste og avgjørende bevis på at gutter forblir gutter – stort sett.

Jeg overdriver og generaliserer selvfølgelig. Det skal finnes, har jeg hørt, gutter som har et uanstrengt og avslappet forhold til platekjøp og som ikke kan navnet på en eneste bassist. Hvem vet – kanskje de sjekka jenter i tenåra?

SarpsborgAvisa nr. 27/2003
Kong Olav ville vært hundre år i år. En uomtvistelig folkekjær konge. Men trenger vi egentlig et kongehus fortsatt? Et spørsmål som stadig er aktuelt. Kanskje trenger vi et kongehus – ikke vet jeg. Eller rettere sagt, jeg vet ikke helt hva vi trenger kongen til. Hadde kongen gått med krone og hermelinkappe, skulle jeg vært mildere stemt. Da hadde han sett ut som en eventyrkonge – og ingen kunne tvilt på at vi bor i et eventyrland. Nå bruker han militæruniform ved mange offentlige arrangement. Hvorfor favorisere en yrkesgruppe? Han burde i det minste variert litt. Sykepleieruniform, trikkekonduktøruniform, postmannuniform og ikke bare uniformer; lagerfrakk, treningsdrakt – you name it. Han er jo vår alles konge. Strengt tatt hadde vel bunad vært det mest naturlige? Det ville ikke provosert utlandske gjester heller. Men han har vel ingen militær makt uansett?

Jeg har bare sett en ekte konge en eneste gang. Det hendte i de dager Olav V var konge. Han skulle til Sarpsborg for å se på Stjernebygget. Jeg var ansatt i en barnehage som Borregaard hadde invitert. Ungene gleda seg og snakka om kongen hele tida. –Blir det fyrverkeri? –Lurer på om han har krone på? Forventningene var selvfølgelig store. Det er ikke hver dag kongen kommer til Sarpsborg. Riktig nok hadde vi en kong Olav selv engang og kunne kalle oss hovedstad. Men det var ungene lykkelig uvitende om. Dette var da også før Olavsdagene hadde opplyst lokalbefolkningen.

Endelig var dagen der! Ungene var kledd i finkleda sine, sola skinte og alle hadde flagg. Det var reneste 17. mai toget som gikk for å se på kongen. Vi satte oss på plenen ved Stjernebygget, noen hundre unger og et tjuetalls barnehageansatte, og venta. Og venta... Mens vi satt der tenkte jeg på hvor merkelig det må være å være konge. En vet i det minste hva en skal bli når man blir stor. Men det er vel begrensa artig å reise rundt å se på fabrikker, klippe snorer og vinke til unger? Og alt en gjør kommer i den kulørte presse. Kanskje vi skulle gi de kongelige fri nå?

-Kongen kommer! –Kongen kommer! Ungene pressa seg fram, alle ville se kongen. De ropte hurra og vifta med flagg. Inn på plassen gled en stor, svart bil. Ut av bilen kom en gammel man med frakk. –Hvor er kongen? Jeg pekte og forklarte, men ble lite trodd. Det var ikke sånn kongen så ut. Merkelig nok vinka han ikke heller. Vi tok med oss en flokk skuffa unger tilbake til barnehagen. Ungene fikk saft og boller og glemte snart hele kongebesøket. Kanskje ikke så rart når de ikke fikk sett noe av det de forventet seg?

Så kanskje det burde være et folkekrav at kongen burde se ut som en konge, - for ungene skyld. Han burde se ut som en ekte eventyrkonge fra Asbjørnsen og Moe. Så kunne vi virkelig si at vi bor i et eventyrland og det ville gleda mange, både små og store. Vi voksne ville kanskje fått et forhold til kongen omtrent som vi har til julenissen? Festelig til sine anledninger, men vi tror ikke helt på han.

SarpsborgAvisa nr. 26/2003
-Det er ingen grunn til å hjelpe disse menneskene! Disse skitne, uvitende menneskene setter altfor mange barn til verden. De vil ikke arbeide, de har ingen disiplin. De misbruker alle muligheter de får. Hver gang de får penger mellom hendene, går mesteparten til drikk og uvettig sløsing. All den hjelp vi gir dem er resultatløs, og bare en oppfordring til dovenskap, og nok en anledning til å skaffe seg enda flere barn.
Sitat Carl I. Hagen om asylmottakbeboere? Hedstrøm? Jurg Haider? Eller av den noe irriterende tanta di? Nei, dette er sagt om nordmenn, Borregaardsarbeidere faktisk, av en engelsk industrileder for drøyt hundre år siden, i 1885. (Sitert etter Tor Åge Bringsværd, Jungelens Herre, Pax Forlag 1974, s. 139)

Gode, gamle argumenter som vi har latt leve videre. Tuftet på uvitenhet lar de seg bruke om de andre, uavhengig av tid og sted. I perspektivet engelskmann om nordmenn, virker argumentasjon latterlig for oss, her og nå. Men dette har blitt gjentatt så ofte om de andre, de som ikke helt er vant til vår velstand, at det har blitt vedtatte sannheter. Det er opp til deg om de fortsatt skal få leve videre. Skinheaden er lett å få øye på, og ærlig talt er de vel ikke så mange. Det er den snikende, lurende hverdags rasismen vi må til livs. ”Jeg er ikke rasist, men…” Hørt det før? ”Jeg er ikke rasist, men ”All den hjelp vi gir dem er resultatløs, og bare en oppfordring til dovenskap…” Jo da, nynazismen er farlig. Men den finns bare så lenge du og jeg tillater det. Så lenge de representerer våre egne holdninger i en ekstrem variant, vil de fortsette å rekruttere. En tysk nynazist sa det slik: ””. Så lenge vi ikke konfronterer, så godtar vi.

Så hva er rasisme, hva er det vi står opp imot? Aksel Sandemose beskrev det slik (i 1964): ”Rasehat er et spørsmål om kjensle av mindreverd hos forfølgerne. De kjenner seg så små og usikre i sitt eget. De må leve i en tro på at det iallfall er noen som er ringere enn de selv. Men legger noen en millimeter til sin høyde ved å tro at andre er mindre? Et noenlunde rettvokst menneske kan ikke lide av rasehat. Det er og blir en slags sjelelig eksem som har sin årsak i uutviklethet, uvitenhet og den tunge, drepende dumhet. Og vel en god dosis dovenskap. Det koster deg ikke fem øre å ringeakte noe du ikke vet et slag om. Det farligste på jord er et menneske uten fantasi.” (Aktuell 1964) Kan disse omvendes? Nei, svarer Sandemose. Men vi som lar dem ture frem er medskyldige. Bunner rasisme i vrangforestillinger og uvitenhet er det vår plikt å bøte på uvitenheten og rette vrangforestillingene. Et dikt av Hans Børli til slutt:

Etter Auschwitz: Det er hardt / å se seg selv i øynene / etter dét som hendte / i Auschwitz. / I Hiroshima. / I Song My – // MEN VEND IKKE SPEILET. // Tro ikke / at helvete hadde vært mulig / uten deg og meg.

Rasisme er heller ikke mulig uten deg og meg. Og vær du sikker, din og min rasisme er noen andres helvete.