PARERGON-ARKIV

Neste år har Norgenasjonen, det er vi, det, vært selvstendig i hundre år. Tenk det, Hedda! Antagelig er det noe å feire, men mye er det ikke. Vi er bare for barnerumper å regne, sånn nasjonsmessig. Selv en grønnskolling som USA har allerede fylt fem hundre år. Akkurat som det var folk i USA for lengre en fem hundre år siden, har det klora seg fast mennesker her på berget i mer enn hundre år også. Spørsmålet som reiser seg, er om det bare er det som har skjedd det siste hundreåret som kan regnes for norsk? Hvis ikke, ojsann – der mista vi Wergeland, Ibsen og noen år av Hamsun. Norsk skrev i hvert fall Henrik W. og Henrik I. ikke, det var ikke før i 1907 vi fikk en rettskrivingsreform som luka vekk noe av dansken. Før det skrev de rein og skjær dansk. Likevel holder danskene seg for gode til å kalle Ibsen for dansk. La gå at de vil ha en bit av Holberg – han bodde jo i Køben.

Vi derimot, vil jeg gjerne påberope oss andre lands litteratur. Det andre- og tredjegenerasjons islendinger skrev, vil vi gjerne at skal være en del av vår litteratur. Islendingesagaene har vi ettertrykkelig skrevet inn i vår egen litteraturhistorie. I den senere tid har vi moderert oss noe, og kalt det felleslitteratur. Norrøn litteratur fra Island holder internasjonal klasse i verdenslitteraturen. Det er klart til vår fordel, og ikke islendingenes, at vi får en bit av den kaka. Det som faktisk ble skrevet her til lands i norrøn tid, er skrale saker. Dermed blir dette med felleslitteratur en noe ensidig greie. Jada, vi hadde felles språk og noe av handlingen i islendingesagaene foregår i Norge, men er det nok? Vel, det har vi vel egentlig svart ja på, og islandsk litteratur fra 1200tallet må nok regne med en plass i norsk litteraturhistorie i mange år framover. Men det er klart, selv en ung nasjon som vår trenger en forhistorie.

Er det noe som med rette kan kalles felleslitteratur, så må det være den som ble skrevet i Danmark-Norge på slutten av 1800tallet. Ibsen og Hamsun ble lest i aller høyeste grad i Danmark, og språket var felles. Her leste vi danske forfattere også. Språklige barrierer fantes ikke den gang. Nå synes vi det er alt for vrient å lese dansk litteratur uoversatt. Det er trist. OK, skriftspråka er sklidd fra hverandre, nyanseforskjellene er noe større nå enn i 1907. Men vi nordmenn er vant til å handskes med to forskjellige norske skriftspråk. Vi burde kunne dette. At danskene sliter får jo være så sin sak. Som nordmenn går vi glipp av mye ved å ikke lese dansk. Ikke bare kjenner vi overhodet ikke til danske forfattere, men danskene oversetter jo noen andre bøker enn oss fra resten av verden også. Aldri har vel nordmenn vært mindre opptatt av litteratur fra utlandet, enn det vi er nå. Norsk presse skriver nesten utelukkende om norske forfattere, og utlandske kun oversatt. Derfor er, for eksempel, den sørafrikanske forfatteren John Maxwell Coetzee mest berømt i Norge for å ha fått nobelprisen i litteratur, og nest mest berømt for å ha et navn ingen klarer å uttale.

[Bøker for folk flest, SarpsborgAvisa / Indre Østfold Avis]
Til tross for overskriften, mener jeg ikke at du skal finne fram en diktbok, tenne levende lys og fylle rødvinsglasset. Neida, poesi er ikke for pingler. Lyrikk er den barskeste av alle de litterære sjangrene. Særlig når den er god. Det betyr ikke at den ikke kan være varm og ettergivende. Men like ofte er den kantete og kaldsmidd.

Hanne Bramness:
Puteboken
Japanske kjærlighetsdikt
Lyrikk
52 sider
Cappelen
En av våre fineste lyrikere, Hanne Bramness, står bak disse gjendiktningene av japanske kjærlighetsdikt. Allerede for snart ti år siden, i 1995, ga hun ut en samling med japanske kjærlighetsdikt for ungdom; ”Appelsintreet”. Disse diktene spenner over en lang periode, noen er faktisk over 1300 år gamle, mens andre er knapt hundre år. Selv om det er dikt av mange forskjellige poeter, 22 stykker, og fra en så lang periode, har denne lille boken blitt helstøpt. En bok til å ha under puta. Til grunn for disse gjendiktningene har Hanne Bramness lagt engelske oversettelser, først og fremst Kenneth Rexroth sine. Det har blitt til gode dikt på norsk, og et spennende bekjentskap. Til tross for både den geografiske og tidsmessige avstanden virker disse diktene både friske og nære. De har en direkthet som ikke har vært så tilstedeværende i vestlig tradisjon. Som for eksempel dette lille diktet av Marichiko (ca. 750): ”Du vekker meg, / skiller mine lår / og kysser meg. / Jeg gir deg duggen / fra verdens første morgen.”

Sonja Nyegaard:
En makeløs historie
Lyrikk
45 sider
Kolon
Det er skummelt å kalle en bok for ”En makeløs historie”, og Sonja Nyegaard er modig og nok også tilsiktet ironisk. Dette er tredje diktbok siden debuten i 1994, så hun er ingen årviss leverandør av lyrikk. Hun henter sitt poetiske språk i hverdagsspråket, mye brukte uttrykk og vendinger dukker titt og ofte opp i disse diktene, gjerne med en vri. Til tider virker det friskt, men oftere virker det bare fikst, som for eksempel her: ”Jeg må krype til korset / eller forsvinne i syndens pøl”. Dessuten dukker ikke disse vriene bare opp nå og da som artige hvileskjær, men synes å være et strukturerende prinsipp for hele diktsamlingen. Hvis vi velger å skille mellom mening og betydning, hvor mening forståes som en definisjon og klar formulering av en opplevelse eller sansning, mens betydning forståes som en direkte videreformidling av opplevelse eller sansning, så er denne diktboken rik på mening, men strever med å bety. ”Alle språk peker oppover”, heter det et sted i begynnelsen av boka, kanskje det er derfor det ikke treffer?

Erling Kittelsen:
Jeg setter foten her og ler
Dikt i utvalg
Lyrikk
216 sider
Aschehoug
Få, om noen norske lyrikere, gir ut diktbøker som så til de grader er enheter, som Erling Kittelsen. Derfor må dette utvalget ha vært ekstremt vanskelig å foreta, men Espen Stueland har klart det med glans, han har også skrevet et avsluttende essay som kan være med på å gjøre Kittelsen mer tilgjengelig for førstegangslesere. Kittelsen blir beskyldt for å være utilgjengelig, vanskelig og sær. Han har et særegent språk og sin helt egne diskurs. Erling Kittelsen er dialogens dikter, han har gitt ut diktbøker sammen med andre poeter og han har skrevet dikt som går i direkte dialog med eddadiktningen. Kanskje er det denne åpenheten som gjør at han oppleves som vanskelig eller at diktene oppleves som hermetiske og lukka, som det heter om dikt som er tungt tilgjengelige, fordi de er flertydige og komplekse, for å sitere Arild Linneberg. Det er fristende å avslutte med enda et sitat, Jo Eggen sier dette i et dikt til kollega Kittelsen: ”Hvem er ikke der de sier han er / fordi han sier: her er ikke her, men her”.

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Kanskje det er grunn til begge deler. President Georg W. Bush får en runde til i Det Hvite Hus. Sikkert til stor glede for han selv og en bråte med ekstremkristne amerikanere. Selv har jeg vrient for å hoste opp noe særlig med entusiasme for dette valgresultatet. Men det var ikke mitt valg og min stemme teller heller ikke. Hva vi enn måtte mene her i Europa, gjorde de ”over there” sitt eget valg. Det må vi bare godta, og kanskje til og med respektere. Vi trenger ikke like det, for dessverre så har jo valg av statsleder i USA mye å si også for resten av verden. Hvem som blir statsminister i Norge bryr vel knapt noen utenfor landets grenser seg noe om. Vi kan plaske så mye vi vil i andedammen vår uten at det skaper bølger for noen andre. Dessuten vet jeg altfor lite om Kerry, alt er bedre enn Bush var det europeiske argumentet for Kerry. Det er langt fra sikkert at det ville bli noe gledelig overraskelse å bli bedre kjent med John.

Siden Georg W. Bush faktisk vant valget, så er vel den jevne amerikaner, de som stemte for, vel også fornøyd. De får vel det de vil ha, ett hvert folk får den statslederen de fortjener? Han føyer seg jo pent inn i rekken av presidenter som i hvert fall venstresiden i Europa har mislikt. Derfor har det kanskje også blitt fokusert på Bushmotstanden i en slik grad at vi har mistet det rette perspektivet. Mange amerikanere er for dødsstraff og motstandere av homofilt partnerskap, så mange at det siste er forbudt i flere stater og det første tillatt. Bush er ikke en ensom cowboy mot strømmen, det har vi kanskje lett for å overse. Han er faktisk mannen de vil ha til å lede seg, enda en gang. Nå har de jo fått prøvd hva han er god for og de vil ha mer. Selv om vi nok kanskje synes vi har fått nok. Kanskje hadde valgutfallet blitt annerledes om amerikanerne hadde lest norske aviser? Neida, vi får vel tro de hadde all nødvendig informasjon tilgjengelig.

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Bush er like kjent for sin ufrivillige humor som for krigen mot terrorisme. Så han har gitt oss mye å både le og gråte over. Gjerne begge deler samtidig, som i følgende sitat: "I'm honored to shake the hand of a brave Iraqi citizen who had his hand cut off by Saddam Hussein." Ufrivillig humor rundt en meget alvorlig og trist sak. Amerikansk utenrikspolitikk, og innenriks for den saks skyld, er komplekse saker. Det er lett å bli et offer for svart/hvitt tenkning og søke de enkle løsningene. Sett her fra berget virker Bush som de enkle løsningers mann, det er lett å tenke det om en som griper så raskt til sabelrasling. Men kanskje har Georg W. mer å komme med enn vi tror, kanskje hadde han rett når han sa: ”They misunderestimated me.” Han kan vise seg å være en farlig mann å missundervurdere.

Få, om noen i det hele tatt, tør vel betvile at brevets tid definitivt er ute? Det å skrive brev, med penn på pent papir, hører nå fortiden til – i det minste hører det gammelmodige mennesker til. Nå virker det rett og slett en smule bakstreversk å skrive og postlegge, når man har noe å kommunisere. Brevets tid er altså ute, likevel viser det seg at postkassa mi er fullere enn noen gang. Postkassa fylles daglig til randen av upersonlige og kulørte foldere og blader. Noen av dem er riktig nok adressert til meg, men de blir ikke mindre personlige av den grunn. Tvert i mot, faktisk. Alt som oppnåes med denne direkte henvendelsen er bare å irritere ekstra. Ingen jeg kjenner synes det er festlig med all denne reklamen i postkassa, likevel forsetter den å komme i strie strømmer. Det tyder på at den faktisk virker, merksnodig nok. Selv om brevet kanskje har gått av moten, så har ikke postkassa gjort det samme. Den fylles av aviser, regninger og aviser.

Neida, det er klart at å skrive brev er altfor langsomt i våre raske tider. Ikke helt uten grunn heter god, gammeldags post ’snail mail’ på utenlandsk. Vi har flere kjappe kommunikasjonsmiddel for hånden. Tenk bare på telefonen, både fast og mobil. Dessuten, og ikke minst, vi skriver tekstmeldinger og elektronisk post. Selv synes jeg e-post er flotte saker, til tross for at også e-postkassa fylles av mye tull. Noe som gjør e-post til en bra ting, er at det er ganske lav terskel for å ta kontakt. Det er mange det er skummelt å ringe til, og et brev er både gammeldags og veldig formelt. Men e-post er greit og anspråksløst. Den man sender til kan jo slette det ulest, om så er. Dessuten går det raskt. Man kan sende en beskjed til andre siden av verden og straks få tilbakemelding. Sånn var det virkelig ikke seilskutenes tid. Den gangen tok det virkelig lang tid. Sendte man kjærlighetsbrev kunne mottakeren rekke å gifte seg og få barn før brevet kom fram. Om det i det hele tatt kom fram. Postskuta kunne angripes av pirater eller gå på grunn, for ikke å snakke om storm og orkan.

Jeg ønsker ikke postmannen noe vondt, men en orkan som senket all reklamepost for evig ville ikke vært av veien. Å sjekke postkassa har lenge vært dagens høydepunkt for meg, men den gleden er i ferd med å minske. Det er jo bare det samme der, dag etter dag. Smarte ting å kjøpe for en billig penge. Akkurat som om det ikke er nok reklame i avisene og på tv? Jeg trenger ikke mer. Men brevets tid er ute, som sagt. Et og annet postkort slenger innom fra familie på ferie, det er klart. Dessuten er det jo snart jul, da kommer det adressert post med håndskrevne hilsener. Men så er jo jula ganske gammelmodig av seg i det hele tatt. Noe har gått tapt, jeg mener det. For det er utvilsomt lurt noen ganger å la en kommunikasjon utvikle seg langsomt. Noen svar er verdt å vente på.

Det vi ikke vet hva er, skremmer oss. Det ukjente, det fremmende – alt vi ikke kjenner til. Det er det som er skummelt og skremmende. Ja, derfor er det ikke egentlig mørkredde vi er, vi er redde for det vi tror finns der ute i mørket. Alt vi ikke ser. Alt som kanskje kravler og kryr der ute i den mørke natta. Vi er redde for at det skal finnes noe som vi ikke ser, som plutselig skal sprette fram. Eller enda verre, smyge seg innpå oss. I mørket mister vi oversikten og det er klart vi blir redde. Mest mørkredd er jeg i fremmede byer. Men, til min forundring, er det mange som er mer mørkredd i skogen enn i storbyen. Jeg har gått en del turer etter mørkets frambrudd i granskogen og enda ikke møtt noe som vil meg vondt. Derimot har jeg støtt på noen truende typer i gågata på senkvelden. Men frykt er sjelden rasjonelt. Heldigvis har vi gatelys, lommelykter, hodelykter og reflekser.

Verre var det før. Vi som bor i byene har jo nesten aldri opplevd virkelig mørke. Alltid er det et eller annet skimmer rundt oss. Skal vi oppleve ugjennomtrengelig mørke må vi ut i skogen en måneløs, stjerneløs og snøfri høstnatt. Da kan vi faktisk snakke om et mørke som gjør at vi ikke kan se handa framfor oss. Det er en noe selsom opplevelse. Da blir natta nesten stofflig og påtagelig. Det var det mørket menneskene levde i og med før elektrisiteten. Fra romersk tid og til langt inn på 1700tallet var den samme belysningen tilgjengelig – og den var, etter våre mål, sparsom. Det var åpen ild, fakler og oljelamper av simpleste sort. Trengte man arbeidslys kunne man tenne på en tjærepinne og putte mellom tennene, så hadde man begge hendene frie. Som regel gir hundre stearinlys fra seg dårligere lys enn en eneste lyspære. Det sier noe om forskjellen på lyskildene. Det hørte altså til sjeldenheten at et helt rom var opplyst. Alle levde i skumringslys, bortsett fra på dagtid. Den gangen var de mørkredde. Kompakt mørkredde, vi har i det minste lyst opp de mørke krokene og vet at de egentlig er tomme.

Den gangen, i mørketida, så var ikke krokene tomme. Ikke rent faktisk heller, de var antagelig fulle av skitt. Støv og skitt som ingen ser blir ikke vasket bort, det vet vi jo. Dessuten var det mye os fra belysningen, vegger og tak var sotete. Med bedre belysning økte rensligheten, både personlig og huslig. Selvsagt økte også lesekunnskapen. Det er slitsomt å lese i blafrende lys. Så det kan nok sies at det er sammenheng mellom indre og ytre opplysning. Opplysningstiden forsøkte jo å utrydde allslags skrømt, overtro og fordommer. Ja, hvorfor sitter jeg er i så mørke tanker? Det er høsten som er årsaken, jeg hadde nær sagt selvsagt. Nå blir det tidlig mørkt og nesten ingen klarer å la være å kommentere det. Ja, nå er det høsten, og det blir kaldt og tidlig mørkt, sier alle en møter. Selv om det ikke er like skremmende med mørket, fascinerer det fremdeles. Vi kan også tillate oss å nyte høsten, vi som kan tenne kraftig lys inne og bruker stearinlys bare til kos.

Mange har ment seg å oppleve unaturlige og overnaturlige ting. Flere enn alle i det minste kjenner noen som har vært utsatt for spøkelser. Knirking i loftstrapper og uforklarlige kalde gufs gjennom huset. ”Det finnes mer mellom himmel og jord...”, sier vi og nikker megetsigende. Jo eldre hus, jo mer tilbøyelige er vi til å tro på spøkelseshistoriene. Kan det i tillegg fortelles om svikefull kjærlighet og groteske selvmord, fryder vi oss ekstra. Engelske slott er selvsagte og perfekte kulisser for døde som tar et ekstranummer. Her hjemme er hovedgårder og herskapshus vanlige åsteder. Ja, det virker som om de liker å snobbe litt oppover, disse daudingene. Kanskje er sosialismen skrømtenes største fiende? Når klasseskillene er borte og alle bor i rekkehus, hvor skal de da rasle med lenker og skrangle med bein? Men enn så lenge finnes det svære, gamle rikmannshus her i landet for spøkelsene å herje i.

Nei, spøkelsene er nok langt fra døde. Uff da, de må jo være døde for å være spøkelser, så spøkelsene er nok døde, levende døde. Spøkelser er jo døde som går igjen. Det jeg mener er at de ikke er døde som fenomen. Til tross for at sosialdemokratiet har vært rådende i Norge en stund. Nå har spøkelsene vært spådd på vei ut i hundrerer av år. På 1700tallet, for eksempel, så sluttet engelskmennene å bygge kaminer i husene sine. Det var slutten på attgangarane trodde man, for det går jo ikke an å fortelle spøkelseshistorier rundt en radiator. Senere var det det elektriske lyset som skulle fordrive disse plageåndene. Troll, nisser, nøkken og huldra forsvant, mer eller mindre. Men spøkelsene lever i beste velgående. Vel, ikke akkurat lever da – men dere skjønner hva jeg mener? Statistikken viser at troen på spøkelser bare øker. En og annen observerer en sjøorm eller djevler fortsatt. Men sånt noe blir bare småtterier i forhold til alle spøkelsene som folk mener seg å ha sett og rapporterer om. Merkelig nok er det større spøkelsestetthet i utlandet enn her hjemme.

Det kan selvsagt ha noe å gjøre med det tradisjonelt har vært flest trehus i Norge, og de blir ikke så gamle som murhus. Herregårder og slott er jo som kjent av mur. Men hvorfor skulle ikke disse plagede døde likeså godt kunne ferdes i avsides strøk og vanlige folk? Enten er de, som jeg allerede har vært inne på, noen urimelige snobber eller det er bare rikinger som har grunn til å gå igjen. Du kan ingenting ta med deg når du dør, sies det jo – kanskje det er vondt å forlate jordisk gods? En annen ting er jo det at de er så lyssky. De er noen ordentlige vanedyr. Midtnatt må det være for at de skal gidde å vise seg. Da er jo vi vanlige folk synsforstyrret av trøtthet og rimelig mørkredde. Er det maktpåliggende for dem å bli sett, om de i det hele tatt har et budskap, så bør de komme med det på dagtid. Selv hvileløse gjengangere burde unne oss vår nattesøvn.

Etter litt fram og tilbake, om og men, fant Olavskomiteen ut at Olavsdagene fortsatt skulle være sentrert rundt Olav. Det er nesten så man aner en rød tråd her. Nå er vel de færreste her i byen i tvil om hvem Olav det siktes til, men for ordenes skyld; det er han med tilnavnet ”Den Hellige”. Noe han selvsagt aldri ble kalt så lenge han var i levende live, både fordi man ikke kan bli unevnt til helgen før man er død og fordi det neppe falt noen av hans nærmeste inn å se på han som en hellig mann. Olav var nemmelig et skikkelig råskinn. Det er allment kjent at han kristnet Norge med sverd. Jaja, tenker vi kanskje, for det høres ganske tilforlatelig ut når det sies på den måten. Men det fortonte seg nok ganske annerledes for de det gjaldt. Fakta er jo at sa man nei til Hvitekrist, ble man brutalt tatt livet av. Det var i sannhet harde tider. Vår venn Olav var kanskje ikke den verste voldsmannen av dem alle. Uansett har han blitt et ikon for byen vår.

Klart det er stas med lokalhistorie. Helgenkongen er dessuten en viktig historisk person også nasjonalt. Men strengt tatt har det vel gått inflasjon i disse vikinggreiene? Det er viking ditt og viking datt. Som Yngvar Ustvedt er skriver i sin nye bok, ”Verre enn sitt rykte”, kan man knapt bevege seg i en middels norsk by uten å se ordet viking praktisk talt overalt. Alt fra rengjøringsfirmaer til redningstjenester heter noe med viking. Våre forfedre har blitt et positivt symbol med god markedsføringsverdi. Selve ordet er av uviss opprinnelse og ble lite brukt i det vi kaller vikingtida. Det er skrevet flere bøker om temaet, men en kjapp konklusjon er at det betyr pirat eller sjørøver. En noe lengre definisjon av ordet er; ”avviker som drev som sjørøver, pirat på plyndringstokt på fremmede kyster”. Både hos Snorre og i islendingesagaene blir viking brukt nedsettende, ingen helter eller fornemme menn blir kalt viking. Det betyr rett og slett illgjerningsmann og manndreper, derfor kalles bare fredløse rømlinger og dårlige folk det. Det er selvsagt en grunn til at ordet viking hadde en slik betydning. De var fæle voldsmenn som ranet, plyndret og voldtok.

Så da kan man kanskje spørre seg hvorfor vi er så fascinert av disse voldsmennene? Rett nok er det kanskje ikke de opprinnelige vikingene vi er så opptatt av, men de andre nordboerne fra samme epoke. De som dyrket jorda, vevde klær og lagde smykker? Tja, men jeg tror ikke det er bonderomantikk som ligger bak. Kanskje har det sammenheng med at vi gjennom århundrer med union var undersotter og slavefolk? Vi trenger en historie å skryte av og hauser de gamle vikingene opp til å være noe annet enn de faktisk var? Det finnes sjeldent enkle svar og flere enn alle har meninger om vikingene. Skal vi beundre treskjæring, tekstiler, skipsbygging og litteratur, bør vi kanskje også huske de mindre fordelaktige sidene? Er vi for ukritiske kan vi komme til å forherlige voldsmenn.