PARERGON-ARKIV

SarpsborgAvisa
Skal det være epler eller gulrøtter til hamburgeren? Selv nå tenker jeg på disse alternativene som litt motbydelige, jeg klarer ikke å venne meg helt til det. Men de er reelle alternativ nå for tiden, ikke bare noe Kristopher Schau spiser. For bare kort tid siden hadde jeg nok ikke engang kommet på tanken. Faktisk er det en problemstilling jeg har vanskelig for å forestille meg at det i det hele skulle kunne streife hjernebarken min. Jeg ser på hamburger og gulrøtter som så å si rake motsetninger. Hamburger er de lette løsningers mat, og veldig godt dagen derpå – det gjelder ikke gulrøtter. Gulrøtter er de gode forsetters mat. Lette løsninger og gode forsetter går sjelden i hop. Dessverre. Men denne kombinasjonen av frukt og grønt med kongen av nei-mat, er kanskje resultat av lette løsninger? Det kan hende jeg tenker slik fordi det synes meg å være en merkelig kombinasjon? Men jeg vet ikke i hvilke irrganger i mitt sinn en slik kobling skulle oppstå.

Se for dere brainstormingsmøtet. Det må ha gått fort for seg. Målet er å gjøre hamburger til ja-mat og møtet kort. ”Okei folkens, hva er sunt?” ”Epler og gulrøtter.” ”Ja, da er det i boks, vi lar kundene velge mellom chips og epler eller gulrøtter. Takk for et godt møte, god helg.” Hva vet jeg, kanskje er det nok til å gjøre fastfood til sikringskost? Litt tvilende stiller jeg meg, men jeg er heller ingen ernæringsekspert. Det er ikke det at jeg er så fryktelig redd for å prøve noe nytt i matveien. Mer er det vel at jeg tenker svart/hvitt. Skal jeg ha gatekjøkkenmat, så skal det være fett og usunt. Så får jeg heller leve på vann og brød og gulrøtter etterpå, som straff for utskeielsen. Muligens er det resultat av en luthersk tankegang, dette med at man må synde før straffen? Synd og straff i samme pakke er vrient å takle. Det er liksom enklere når ting holder seg i båsene sine og det er vanntette skott mellom. At man plutselig kunne kjøpe salat som selvstendig rett på et gatekjøkken, var sjokkerende nok. Til da hadde salaten vært noe man plukket bort fra hamburgeren. Men grønnsaker?

Ja da, er fullstendig klar over at jeg framstår som ensidig og negativ. Kanskje er jeg unødvendig bakstreversk? Det synes jo egentlig ikke rimelig å være i mot en slik nyskapning. De første skritt er tatt, og om noen få år kan hele bildet ha forandret seg. Nå ser fremdeles epler og gulrøtter fremmedartede ut på gatekjøkkenmenyen, men det kan jo snu seg. Kanskje blir frukt og grønt ensbetydende med gatekjøkkenmat? Da ville ikke joggende personer i gatekjøkkenreklame se så malplassert ut lenger, heller. Alt ville vært greit og ryddig igjen da, i det minste. For oss som lever i disse vonde overgangstidene er det verre. Det blir verken fugl eller fisk. Selvfølgelig har vi jo fortsatt valget, det er jo bare å velge bort de hersens gulrøttene og velge chipsen. Men vi gjør det med dårlig samvittighet.

Et ganske hardt trykk på magen fikk brystet til å sprekke i et fint mønster – minner litt om drakta til Spider – Man. Den som er redd for å bli skitten, blir aldri ren, sies det. Men det byr meg imot å få fingrene innsmurt i sjokolade – i hvertfall på denne tiden av døgnet. Dessuten har jeg tenkt til å spise den.

Så forkjøla som jeg er kjenner jeg lite til lukta. Smaksløkene er også hemmet. Hvor fristende det enn er å presse gørra ut av den insektslignende tingen, så må jeg la være. Den gastronomiske nytelsen ligger nemlig i å kverne sjokoladen sammen med den seige innmaten. En er litt godt, en pose høres helt jævlig ut.

SarpsborgAvisa
Vi mennesker har vært her på jorda en stund nå. For fem millioner år siden, eller mer, begynte familietreet vårt å spire. Lenge var det en mengde menneskearter, men alle, unntatt vår egen, døde ut. Vi, homo sapiens, har bebodd kloden i en million år, sånn omtrent. Hvor lenge vi har vært alene som menneskeart er usikkert, men kanskje rundt 200 000 år. Noe av det som skiller oss, både våre forfedre og de menneskeartene som døde ut, fra resten av dyreverdenen, er bruken av redskap og bruken av naturen. Først bare noen løst bearbeida steiner som ikke var egna til større skadeverk, men med tiden fikk vi mer dreis på det. Jo større og flere redskap, jo hardere har vi latt det gå utover naturen rundt oss. Det blir ikke akkurat bedre av at det blir flere av oss, heller. Faktisk så finnes det noen som mener at vi mennesker rett og slett er en ulykke for jordkloden.

Med god grunn kan det sies at masseforurensningen begynte på femti og sekstitallet. Å bygge opp igjen et Europa ødelagt av krig, ga industrien ubegrensa muligheter. Vi ønska oss velstand, folketallet økte og jobb måtte vi ha. Så vi bygde hus og fabrikker, gravde etter kull og bora etter olje. Vi bygde atomkraftverk, parkeringshus og demte dammer. Konsekvensene brydde vi oss lite om. På den annen side så er visstnok også Påskeøya et resultat av menneskeskapt økologisk krise. Innbyggerne hogg ned absolutt alle trærne og så døde de ut. Så jeg er ikke helt sikker på antagelsen om at naturfolk lever mer i pakt med naturen, kanskje er de bare maktmessig mer underlagt omgivelsene? Personlig tror jeg vi har gått hardt ut helt siden vi klatra ned fra trærne, uten at jeg skal forsøke å plassere noe skyld på våre for lengst avdøde kusiner. Vi er mennesker, vi har lyst til å rykke opp alt med rot. Vi er mennesker, vi konsumerer. Komfort framfor alt, ikke sant? Dessuten føler vi oss trygge fordi vi er mange og ikke lever så tett på naturen.

Men når naturen velger å vise styrke er vi som regel sjanseløse. Orkan, flom og jordskjelv, for eksempel, har vi ikke klart å sikre oss mot. Kanskje er også disse varme maidagene resultat av global oppvarming? Rent personlig er jeg i disse dager hard utsatt for naturens hevn. Litt urettferdig, synes nå jeg. Jo da, jeg har bil og jeg fyrer med ved. Men jeg forsøker å handle miljøvennlig og sykler når været tillater det. Kanskje er det ikke så personlig ment fra naturens side? Kanskje naturen bare rammer like blindt som den synes vi har gjort? Hele vinteren gjennom har jeg gledet meg til sol og sommer. Endelig skal jeg nyte den blide og vennelige naturen. Så er resultatet kløe, rennende nese, rennende øyne, hodepine og trøtthet. Jeg føler meg utilpass og blir gretten. Medisinering hjelper litt, det gir lindring. Men helt bra blir jeg ikke. Litt som våre egne miljøtiltak, kanskje? Kort lindring, men ikke varig endring.

SarpsborgAvisa
Det har nettopp vært første mai. Noe som for mange betyr at det er på tide å få stelt i stand hagen. Den store hagedagen, har mange kalt første mai. For en del så er det også dagen for årets første utepils, eller for de mer edruelige, softis. Det er vel slik at noen og en hver kan slite med korttidshukommelsen. Men vi har vel også en kollektiv svikt i langtidshukommelsen? For dette har vi glemt: i USA ble det for lenge, lenge siden satt i gang nasjonale streikeaksjoner for åttetimersdagen. Ja, åttetimers arbeidsdag, ikke kortere døgn. Streiken startet første mai 1886. Det er skikkelig lenge siden det. Hundretusener deltok i streiken, førti tusen bare i Chicago. Ikke helt overrakende likte myndighetene dette dårlig, politiet skjøt og drepte flere demonstranter. Åtte anarkister ble arrestert i Chicago, og fire av dem ble henrettet. Det ble selvsagt så mye hysteri i statene etter disse demonstrasjonene at hele åttetimersdagen ble utsatt.

I 1889 kom den internasjonale arbeiderkongressen sammen i Paris, der bestemte de at første mai skulle være en internasjonal demonstrasjonsdag. Første mai er altså på akkurat første mai for å hedre åtte anarkister og hundretusener av amerikanske arbeidere. Fra 1890 har vi over hele verden feiret og demonstrert for våre rettigheter første mai. I Norge har vi markert dagen helt fra starten av, og i 1947 anerkjente Stortinget første mai som offentlig høytidsdag. Til tross for at massemøtet i Chicago foregikk på høymarkedet, så kan det vel neppe betegnes som en hagedag? Åttetimersdagen er det vel ikke for alvor noen som fortsatt er mot? Andre saker har kommet til, og mange har forsvunnet også. Men er dagen viktig fortsatt, har vi ikke fått det greit nå? Jo da, vi har fått det greit – og ja, vi trenger dagen fortsatt. Allerede fra starten har det viktigste aspektet ved første mai vært solidaritet. Solidaritet på internasjonalt nivå.

Norge har også i den senere tid blitt rammet av streik. En aksjon som kanskje vil gå til historien som ”dorullstreiken”. Bilder av folk som hamstrer doruller har rullet av tv-skjermene i tide og utide. Hva streiken går ut på har det ikke vært lett å få med seg, men at vi kan gå tom for viktige papirer derimot... Men i den grad det har vært mulig å skjelne en sak bak flagrende dopapir, så dreier det seg om arbeideres rettigheter. Så vidt jeg har fortstått så mener fagorganiserte transportarbeidere at de uorganiserte ikke skal ha de samme rettighetene. Så klart. Etter hundre år med fagbevegelse i Norge, fant de ut at det skulle følge noen fordeler med, som Knut Nærum så treffende uttrykte seg. Men er det ikke usolidarisk å ville ha rettighetene for seg selv da? Vel, det er faktisk de organiserte som har kjempet og forhandlet frem disse rettighetene. Det usolidariske består vel heller i å ta imot uten å melde seg inn. Uansett handler det om noe langt viktigere en dopapir.

SarpsborgAvisa
Her i landet står fyndord høyt i kurs. I vikingtida kunne man sikre seg et godt ettermæle med en god replikk i dødsøyeblikket. De, vikingene altså, etterlot seg også gode, gamle Håvamål. Noe vi godt kan oversette med ’den høyes tale’. Rett og slett en samling med gode råd, nærmest i ordtaks form. Min favoritt er: ”Uklok mann ute blant folk, det er tryggest om han tier. For aldri kan den som ingenting vet, vite når han sa for meget”. Det kan jo sies å være et råd verdt å følge. Mange av råda i Håvamål handler nettopp om hvordan bør te seg ute blant andre folk, og om måtehold. Enten det er selvskryt, ros, øl eller kjærlighet – så lønner det seg aldri å ta for hardt i. Nå stemmer kanskje ikke dette helt med bildet som er skapt av vikinger, dette med måtehold, mener jeg. Men desto mer var vel disse oppfordringene til å holde igjen påkrevd? Senere har jo denne tilbakeholdenheten og smålåtenheten blitt å regne for selve den norske folkesjela. Vi skryter ikke av oss selv, takler ikke ros og drikker tynn kaffe med tørr kjeks til.

Vel har det dukket opp noen skrytepaver som har byttet ut kaffe og kjeks med champagne og kaviar. Men vi synes det er noe unorsk over det, gjør vi ikke? Vi er liksom mer på den linja at om man skyter på månen, ja, så treffer man bare tretoppene. Skyt på månen, så du i det minste treffer tretoppene, det er ei nordmannens vis. Tristere synes jeg det er når man sier: ”Kan du ikke få den du elsker, så elsk den du får”. Mulig det er et godt råd for de som er for tvangsgifte. Men det er jo i samme gata som: ”Du kan ikke få i pose og sekk.” Det dreier seg om å nøye seg med det man har, skomaker bli ved din lest og hele den greia der. Kanskje er det mer ment som ord til trøst enn som leveregler? Uansett er det forståelige ordtak og man kan tenke seg at de er fornuftig ment. Måtehold, for eksempel, er jo en god ting i trange tider.

Men det er noen uttrykk jeg sliter med å forstå. ”Her ligger puddelen begravet”, for å ta et tilfeldig eksempel. Hva menes? Det høres trist ut, selvfølgelig, men så da? Dessuten har vi det mer nærliggende ”prikken over i’en”. Ja vel, men det er jo allerede en prikk der, det er det som gjør det til en i. Setter man en prikk over en stor i, så oppnår man bare at det blir en liten i. Prikken under i’en, forutsatt at det er en stor i, det blir et utropstegn. Ingen prikk over, ingen i – for å si det sånn. Så til slutt, selve rosinen i pølsa, akkurat, du gjettet riktig: ”Rosinen i pølsa”. Nå har jeg for så vidt ingen ting imot verken rosiner eller pølser. Men de bør holdes mest mulig hver for seg. En sammensmeltning av disse høres ikke ut som noen kulinarisk nytelse. Nå kommer det vi har ventet på, sier de, her kommer rosinen i pølsa. Nei, det har jeg ikke ventet på. Jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hvordan en rosin i en pølse overhodet kan symboliser et høydepunkt.

Det viser seg at jeg allerede året etter publiseringen i OUT FROM BENEATH THE BOOT, hadde to dikt til på trykk. De var å finne i GLENGSPOSTEN, som var et organ for Glengs gjestgiveri, Gleng musikkforum og Gleng bokcafé. Jeg har ikke klart å finne ut hvor mange utgaver det var av GLENGSPOSTEN, selv har jeg tre og i to av dem er det altså trykket dikt jeg har skrevet. Disse to diktene blir nå igjen tilgjengelig, etter åtte år i rettferdighetens glemsel.

SANGER
Tenk på alle de gangene
du trodde det kunne drepe deg
Alle de gangene –
som å forsvinne sakte
Kanskje er fortvilelse
det nærmeste vi kommer håp?
Livet er aldri så enkelt
Så enkelt som i sanger
Min lille død
du er så vakker
at jeg ikke kan snu meg vekk
Som et sukkerkyss
i en jern-neve
& du sa jeg ikke ble avhengig
Når du mister stemmen din
skal jeg fortelle
alle dine løgner for deg
Jeg kaster mine våpen ned
Jeg har vasket min munn
Hører du ikke hvordan
ordene klinger rent?
Tenk på alle de gangene
- som å forsvinne sakte
(Glengsposten nr. 2/1996)

SÅNN KAN DET GÅ
Noen ganger har
man virkelig
flaks, tenkte jeg
den gangen
jeg traff ei
jente som gråt
champagne
Men sammen
med meg
bare lo hun
(Glengsposten nr. 3/1996)