PARERGON-ARKIV

Egentlig har jeg vel aldri vært virkelig sulten. Det jeg kaller sulten, er vel egentlig bare at det har gått lang nok tid siden sist jeg spiste til at jeg orker å spise igjen. Heldigvis har jeg ikke opplevd sult. Siden dette primær behovet da stort sett er dekket, handler mat om andre ting. Et måltid handler om den sosiale biten, eller om kosen. Det hører jo ofte med mat i det sosiale samværet. Derfor er det vel ikke rart at det er knyttet så mange symbolfunksjoner til mat. Jeg tenker ikke nå på gourmetmåltider på åttitallet, hvor selve porsjonen var symbolsk. Like symboltungt som Jesu sist måltid er vel heller ikke middagsselskap i vennelaget. Men man deler ikke mat med hvem som helst heller. Det er også en viss rangording ute og går her, med skarpe skiller mellom middagsmat og kaker. De nærmeste og mest betydningsfulle får varm mat, de andre må nøye seg med kaffe og søt mat. For eksempel i bryllup er det slik, og alle har forståelse for det. Noen inviteres på kaffe, andre på middag.

Men vår alles norske helt, Askeladden, var ikke så kjip på hvem han delte med. Brødrene hans gikk rett forbi den gamle kjerringa med nesegrevet i stubben. Og hun stakkars, som ikke smakt vått eller tørt på hundre år. Askeladden derimot, som ikke hadde så mye å by på, delte likevel med seg. Det var, som vi vet, ikke så dumt. Her handlet det å dele mat om uselviskhet, vil jeg tro, siden den tørre skalken til vår het neppe kunne rette opp hundre års sultfølelse. Så folkeeventyra våre forteller oss altså hvor viktig det er å dele på maten. Det viser hva slags folk vi er. Men mat er jo ikke lenger helt hva det var. Alt har bitt enklere nå. Poser, bokser, frossen mat og havfabrikata gjør hverdagen enklere og tilberedningstiden kortere. Reneste ’bord-dekk-deg’ for Hvermannsen. Før lagde jo hver eneste husmor all mat fra grunnen av, sylta og safta, kverna kjøtt og stappa pølser. Nå er det ikke så vanlig lenger og slik mat har blitt rene statussymbolet. Å lage mat fra bunnen av er nesten bare noe vi gjør når vi har gjester å imponere.

Men mest av alt er vel det å spise, for oss her i vår stort sett velfødde del av verden, kos. Vi spiser når vi skal kose oss. Popkorn på kino, potetgull til fredagsteve, godterier på lørdag og pizza – bare sånn fordi vi fikk lyst på noe. Før spiste vi ved kjøkkenbordet til hverdags og ved spisestua i helga. Nå blir mange måltider inntatt i sofaen. Når vi skal kose oss, i hvert fall, når vi har tid til å dvele ved maten. Men vi inntar jo også mat i bilen. Det er til og med så viselig innrettet at vi slipper å gå ut av bilen for å få kjøpt et måltid. Hvorvidt det er lurt å spise i bilen er vel et åpent spørsmål? Det er jo forbudt å snakke mobiltelefonen mens man kjører. Men det som har prøvd å sjonglere dobbel cheeseburger, chipspose og en halvliter milkshake samtidig som man svinger ut på E6, vet at å snakke i mobilen er rene barnematen i forhold.

PARERGON

Rock and roll var en gang et amerikansk slanguttrykk for samleie. Elvis visste det, Jerry Lee Lewis visste det, Chuck Berry visste det. Tusenvis av bekymrede tenåringsforeldre mistenkte det. Noen er også opprørt over at dagens ungdomsmusikk er eksplisitt seksuell. Noen mener faktisk for ramme alvor at rocken var mer uskyldig før. Det kan skyldes manglende engelsk kunnskaper. For hva tror du en sang som ”Great Balls of Fire” handler om? Eller hva kan man mene med en tekstlinje som ”shake my ding-a-ling”? Er det kreativ omskriving eller rett og slett bare plumpt? Om ordforrådet var annerledes var det ikke av den grunn mindre direkte. Men ingen ting provoserer voksne mer enn tenårings-sex og ingenting er mer salgsfremmende en sex – det vet alle som leser Dagbladet. Spør du meg, har mange av dagens artister ingenting annet å spille på enn sin sex appeal. Elvis ”the Pelvis” kunne i det minste synge.

Men han var også så utfordrene at han bare kunne filmes fra hofta og opp. Så de hadde nok blitt ganske forskrekka om de visste hva som skulle komme. På disse popdamene, som alle ser ut som om de er pressa gjennom samme forma, er det jo stort sett bare hoftepartiet som blir filma. Uten at det egentlig ser ut til å klare å forarge så altfor mange. Elvis ble i begynnelsen sett på som frastøtende og vulgær, og en fare for ungdommen. De få som nå lar seg hisse opp av blonde popbabes har antagelig en god del Elvis i samlinga. Kanskje en smule ironisk? Men slik blir det jo ofte når man drar et nostalgisk slør over sin egen ungdom – da fremstår dagens unge som syndens avkom. Så det er kanskje noe usikkert om den nye musikken er mer vulgær – uansett var rocken i sin barndom antagelig langt mer provoserende. Vi tåler mer i dag, på mange måter. Dessuten er vi jo vant til denne popmusikken. Det er jo på ingen måte noe som kun hører ungdommen til lenger.

Rocken oppsto jo samtidig med de første ungdommene. På femtitallet var plutselig ungdommen ikke nyttig lenger, de var ikke nødvendige verken i familiens eller storsamfunnets produksjonsprosesser. De trengte noe eget og nye forbilder for å skape seg sin egen identitet. Dermed ble blant annet rocken skapt, og den sto i streng opposisjon til det etablerte og til voksenverden. Nå er vi jo inne i en epoke hvor evigvarende ungdom synes å være idealet. Så når skillene mellom ung og voksen forsøkes slettes ut, i det minste av de voksne, hva skal ungdommen da gjøre? Det letteste er jo å bare overta våre greier og kjøre det ut i det ekstreme. Rapperne, for eksempel, får jo mye pepper for sin kvinnefiendtlighet. Men de oppfant det jo ikke. Bare sjekk disse tekstradene fra en av Elvis Presleys nr. 1 hitter: ”I got a woman, a head like a rock [...] Oh yeah, ever since the world began a hard headed woman been a thorn in the side of man”. Selv om det kanskje ikke har blitt så mye verre, så har det vel kanskje ikke gått så mye fremover heller.

Kaffe er en venn for trøtte sjeler. En bitter ambrosia som gir en flygende start på dagen. To, tre kopper før frokost, og hjertet slår for livet. Hjernen klarer å forandre impulser til handling. Den morratrøtte bruker kaffen til å komme i gang med dagen. Det kan være en ensom prosess. Men for det aller meste hører kaffe med til sosiale sammenhenger. Legenden forteller at en sauegjeter ved navn Kadi, i Etiopia, oppdaget av saueflokken ble noe hyperaktiv av å spise noen røde bær. Han syntes det så artig ut og prøvde selv. Snart var han like hyper som flokken sin. En munk han møtte mente at Kadi måtte være besatt av Djevelen. Antagelig prøvde munken de røde bæra selv, i smug. Uansett spredde de seg fort i klostermiljøet. De lot bæra trekke i vann, drakk vannet og spiste bæra. Plutselig hadde de mer våkentid til bønn.

Fra Tyrkia, hvor de først brente kaffebønnene og lagde et brygg som minner om vår kaffedrikk, kom denne svarte drinken til Europa. Som med mye annen moro, falt den i unåde hos katolikkene. De mente at paven burde bannlyse denne djevelens drikk. Men paven var allerede hekta selv, så til manges overraskelse velsignet han kaffen og erklærte den for en sann, kristen drikk. Allerede i 1652 ble det første kaffehuset eller kafeen åpnet i England. De ble kalt ”Penny Univerities” fordi det kostet en penny per kopp. Det sies at her ble tipsingen oppfunnet. De som ønsket rask servering la ekstra penger i en kopp under et skilt med teksten ”To Insure Prompt Service”. Disse kaffehusene tiltrakk seg intellektuelle, som nå klarte å holde samtalen lengre i gang enn de fikk til på sprit. Kaffen spredde seg raskt i Europa, og etter hvert også blant arbeiderklassen. Faktisk sies det å være en av årsakene til den franske revolusjonen. Å preke i fylla er en ting, men når de drakk kaffe isteden ble det lettere å sette ting ut i handling.

Kaffe kan nok neppe sies å være revolusjonært lenger. Med espresso, mokka, cappuccino og en haug med smakstilsetninger har kaffe blitt ungt, hipt og trendy. Kanskje til og med snobbete. Mens kokekaffe og filterkaffe er traust, gammelmodig og usnobbete. Man kan faktisk kanskje si en del om sosial tilhørighet ut i fra hva man har i kruset? Det er stor forskjell på å innta en kaffedrikk i høyt glass i en kaffebar og det å drikke kaffe fra et innsausa krus ved et overfylt skrivebord. Disse skiller seg igjen fra kaffe i løvtynne porselenskopper med et utsøkt stykke marsipankake til. Fortell meg hvordan du drikker kaffen din, og jeg skal fortelle deg hvem du er. Uansett hvordan du velger å innta din daglige kaffe og hvor du er plassert på den politiske skala, så er du kunde av en gigantindustri. Bare oljeindustrien kan måle seg med kaffeindustrien i størrelse. 20 millioner mennesker er ansatt på verdensbasis, men bare en håndfull tjener virkelig gode penger. Så husk å gi tips.