PARERGON-ARKIV

SarpsborgAvisa
” Världen är så stor, så stor, Lasse, Lasse liten! Större än du nånsin tror. Lasse, Lasse liten.” Jeg kan gå med på at dette er en betimelig problemstilling. Lasse er liten, vet vi. At verden er stor, vet vi også. Noen og enhver av oss har vel også opplevd at ting ikke alltid er som vi tror. Så lang er det greit å henge med, men hva kan vi egentlig vite om hva Lasse tror? Dessuten er det en feil vi store ofte begår (neida, det er dessverre ikke bare en feil vi begår, men dette er en av dem), og det er at de som er mindre også opplever og forstår mindre. Det at Lasse er liten nødvendiggjør ikke at han opplever verden som liten. For det er jo det vi må tro, for å spørre om verden er større en Lasse tror den er. Vi tror oss altså å vite hva Lasse tror. Så overfører vi det direkte på den stakkars, lille Lasse. Kanskje også på andre småtasser? Du er så liten, stakkar, og vet ikke hvor stor verden er, du.

Rent forholdsmessig så blir jo verden mindre etter hvert som man selv blir større. Men hele problemstillingen er kanskje feil, annet en matematisk også? Jeg kan selvsagt ikke påberope meg noen som helst oversikt over verden, men ganske mye vet jeg – selv om det blir filtrert gjennom CNN og NRK. Uansett, jeg opplever på ingen måte at verden har vokst med meg. Snarere tvert imot. Verden var aldri så stor som da jeg var liten. En ting var at jeg oppfattet enhver knaus som et fjell og enhver dam som en sjø. Men omverdenene var også enormt innholdsmettet og uoversiktelig. Alt var nytt, noen ganger skremmende og noen ganger var det kult, eller det var rett og slett uforståelig. Barna sitter vognene sine og kommer det en hund forbi blir de spinnville, de peker og roper ”vov vov”. Men selv er vi ikke så opprømt, vi har sett en og annen bikkje før. Men Lasse liten opplever alt for første gang, det er nytt og uvant – alt sammen, hele tiden og på en gang. Med tiden kommer nok hans verden til å krympe også.

”Säg, var trives du nu mest, Lasse, Lasse liten? Borta bra, men hemma bäst, Lasse, Lasse liten!” Vi vil at verden skal være liten, virker det som. Den beste måten å holde ting smått og forståelig på, er selvsagt å holde seg hjemme. Fra stuevinduet virker verden nesten alltid passe stor, særlig om man kikker bare sånn helt forsiktig fram mellom gardinene. Men lille Lasse, stakker, hvordan skal han vite hvor han trives best? Selv i vår moderne jetsett verden farter de fleste spedbarn ganske lite. På toppen av det hele har vi allerede skremt han med at verden er stor. Så mye, mye større enn han tror til og med. Som om han ikke opplever verden stor og skremmende nok fra før. Tenk deg alt du tror, Lasse liten, vi kan fortelle deg at det er så mye, mye mer enn det der ute. Så veldig vrient å skremme han fra annet enn charterturer blir det nok ikke. Er vi skikkelig flinke, klarer vi å skremme han fra å snakke med naboen også.

SarpsborgAvisa
Ja, ikke sant? Det er ikke science fiction eller drøm, men bare sånn verden er i postmoderniteten. Alt kommer tilbake, enten som resirkulering eller oppgulp. Noen ganger presentert som det neste store. Det er som å stampe i et hav av tid. Man kommer rett og slett ikke av flekken. Tiden sparker oss av gårde til vi er tilbake på start. Men enten vi kaller det postmodernitet eller noe annet, så er det ikke til å komme ifra at det også må være premoderne. Allerede i det gamle testamentet sier forkynneren: ”Det som var, skal alltid være, det som skjedde skal atter skje. Det fins ikke noe nytt under solen. Blir det sagt om noe: ”Se, dette er nytt”, har det likevel vært der fra før, helt fra eldgammel tid.” Det er jo så man kan bli sprø av mindre. Tiden er verken en strikk eller lineær, men rett og slett en sløyfe.

Antagelig er det en sterk overdrevet følelse, men det virker litt som om David Bowie har vært her siden gammeltestamentlig tid, gjør det ikke? Er det i det hele tatt noen som husker når han debuterte? Jada, men det er faktisk mange og tretti år siden gjennombruddet med Space Oddity. Dessuten er Ziggy Stardust fra 1972, selv det er jo ganske lenge siden nå. Likevel er mannen en av hovedattraksjonene på årets Roskilde festival. Jeg tror ikke jeg tar mye feil om jeg antar at nitti prosent av publikum er yngre enn Bowies artistkarriere. Han tilhører barndommen min, den Bowie som opererte i ungdomstida mi, drev med disco. Andre artister på Roskilde er for eksempel Morrissey og Pixies, som jo er yngre enn Bowie, men likefullt ikke akkurat årets nykommere. Faktisk var de som i år er femogtjue år gamle, bare 4 år når The Smiths debuterte. Det vil si at det strengt tatt er foreldregenerasjonens musikk. Roskilde har blitt til Husker Du, men publikummet er yngre. Så noe forandrer seg jo faktisk. Jeg har aldri vært i stand til å høre på Jens Book Jensen, langt mindre overvære en av hans konserter.

Spør du meg, så er det ganske irriterende dette her. Nå har jeg endelig nådd den alderen hvor jeg har rett til å klage på ungdommens musikk. Det er ikke så lett når vi hører på det samme. Men på det annen side, det er vel heller ikke så lett å gjøre opprør mot foreldregenerasjonen viss bandet er eldre enn faren din? Rock & roll har passert stadiet for ren ungdomsmusikk med årtier. Dessuten er alt gjort før, ikke sant? Ennå har vel ingen spilt høyere en Blue Cheer gjorde i 1967, eller raskere og styggere enn Heresey gjorde i begynnelsen av åttiåra? Jeg kunne skremme foreldra mine med piggtrådmusikk, nå må naboen spille heismusikk for å gå meg på nervene. Men er det nøye, så lenge det svinger? Først eller sist, nytt eller gammelt – it’s only rock n’ roll. Ikke nytt, men gammelt på en ny måte. Uansett så skal vi lage et sabla rabalder på gamlehjemmet med The Geriatric Rockers.