PARERGON-ARKIV

Før han visste ordet av det, så var setningen der. Så enkelt kan det ofte være, det ene ordet tar det andre. Språket er noe vi tar for gitt og sjelden tenker over. Likevel, med et noenlunde velutviklet ordforråd kan man si, tenke og skrive så å si hva som helst. Faktisk er det jo de samme ordene i Peer Gynt som i Dagbladet som i Morgan Kane som i Evangeliet etter Matteus, ganske sprøtt det der, at de samme orda kan lures til å bety så mye forskjellig. Dessuten, et ålreit ordforråd skaffer vi oss raskt. De første leveårene skjer dette imponerende raskt. Faktisk så regner man med at en toåring lærer et nytt ord i gjennomsnitt annenhver våkne time. Det høres jo helt utrolig ut, men alle har vi vært der. Men en ting er å lære seg gloser, noe helt annet er å lære seg det abstrakte systemet som ligger bak språkbruken. Også her er barna helt fantastiske, helt ubevisst klarer de det som all verdens lingvister ennå ikke har klart – nemmelig å komme fram til en fullstendig grammatisk analyse av et språk. Så vi har alle noe å være stolte av der.

Men språket er jo også et verktøy til å utrykke noe så abstrakt som følelser. Da tyr vi som regel til metaforer. Ja, det høres jo kanskje både teknisk og kjedelig ut, metaforer er vel noe de fleste forbinder med diktundervisning og støvete norsktimer på videregående. Men heldigvis er det ikke bare der metaforene hører hjemme. En metafor er en overføring fra et betydningsområde til et annet betydningsområde. Det betyr rett og slett at det ofte er dumt å ta en språklig ytring bokstavelig. Selv om man koker av sinne, er det nok relativt sjelden at kroppstemperaturen kommer opp i over hundre celsius. Helt bokstavelig bør man vel heller ikke ta utrykk som ’han var helt i fyr og flamme’. Men dere aner kanskje en rød tråd her? I hvert fall om jeg sper på med uttalelser som at ’han brenner for oppgaven og glødende interessert i jobben’. Ja, ikke sant, det blir temmelig hett. Det betyr at vi bruker betydningsområdet temperatur for å snakke om sterke følelser – både positive og negative. Har vi først lært oss en slik hovedregel er det ikke vrient å verken forstå eller konstruere nye metaforiske utrykk. For å uttrykke et abstrakt fenomen tar vi i bruk uttrykk fra et mer konkret fenomen.

For eksempel er det å forstå ofte metaforisk uttrykt gjennom synsfenomener. Hvis du ser hva jeg mener? Eller har du kanskje et annet syn på saken? Et annet typisk eksempel er at å forstå er å gripe, eller gikk det over hodet på deg – fikk du ikke tak i det? Hvis meg en tekst og jeg skal vise deg en reise, har noen sagt. For ikke å gjøre hans ord til skamme tar vi en tur innom metaforsystemet ’livet er en reise’. Faktisk finner vi ofte det samme kildeområdet i flere språk, men ordtaka blir likevel forskjellige; når det i Norge heter ’å brenne alle broer’, heter det i England ’to burn one’s boat’, mens det på tunisisk blir ’å drepe sin egen kamel’.

Søvn er roten til alt som er å holde ut, skrev den danske poeten Michael Strunge (1958 – 1986) i det som skulle bli hans siste diktbok (”Væbnet med vinger”) gitt ut i eget navn. (Han ga ut en bok til under pseudonym, som han ga en strålende anmeldelse i eget navn.) Det er så sant som det er skrevet, Michael Strunge skrev det selvsagt på dansk – noe som for oss nordmenn er et vennelig og mildt nabospråk, som vi likevel ikke alltid forstår. Får man ikke nok søvn, så er det meste i hvert fall ikke til å holde ut. Alt blir tungt og traurig. Hjernen blir fylt med sirup og selv korttidsminnet svikter. Navn og begreper man bruker dagelig blir helt umulige å komme på. I noen perioder av livet (les: ungdommen) kan det virke som om man kaster bort tid på å sove, man har ikke tid og er redd for å gå glipp av noe. Ikke ulikt barn som bare må ha et glass vann til, før de sovner. Men man kommer ikke langt uten søvn. Søvn var viktig for poeten Michael Strunge, et annet sted i samme diktbok skriver han: ”Jeg er træt, jeg vil sove, give opp for en tid, slippe verden løs på sig selv, sove vildt og livlig, bore meg ind i dyner og drømmer…” Et riktig så bejaende søvnønske. I hvert fall tilsynelatende. Strunges siste bok kom ut i 1983, men 2500 år tidligere skrev den kvinnelige, greske poeten Sapfo også om søvn:

Når de ble trette

Dryppet natten
tykk, mørk søvn
på deres øyne
(min oversettelse)

Så søvn har de vært opptatt i uminnelige tider, disse kreative menneskene. Ikke bare de kreative, kan jeg tenke meg. Men søvnen har også en mørkere side. Søvnen er jo Dødens søskenbarn. Å vite at Michael Strunge tok sitt eget liv noen år etter siste bok gir en ny mening til; ”jeg vil sove, give opp for en tid…”. Selv om det selvsagt ikke er nødvendig å lese noe så drastisk inn i dette diktet. Hamlet unngikk selvmordet fordi han var redd for drømmene som fulgte med døden. Kanskje kan dette slektskapet forklare søvnproblemer? Men den som har ren samvittighet skal få sove, som det jo sies. Det er vel de rettferdiges søvn de sover? Alle med småbarn synes stort sett at det er urettferdig at noen i det hele tatt får sove, til og med når de vil. For det er jo slik med søvnen, at den aldri er noe stort problem eller tema før der blir for lite av den. Men vi som sliter litt med søvnen, får trøste oss med de gamle ord om at tankeløst hode får alltid sove. Den mengde søvn som en gjennomsnittlig person trenger, er alltid bare fem minutter mer, har noen sagt. Det merkelige er jo at man som oftest må gå til sengs når man ikke er trøtt, og stå opp når man er det. Helt annerledes er det i dette kjærlighetsdiktet av Olav H. Hauge:
SVEVN
Lat oss glida inn
i svevnen, i den
logne draumen,
glida inn – tvo
deigemne i den
gode bakaromnen
som heiter natt.
Og so vakna
um morgonen
tvo gylne
kveitekakor!

Det sies at Nostradamus (1503-1566) spådde mye riktig om framtiden, det vil si, det var i hvert fall framtid for Nostradamus. For oss er det samtid, kanskje til og med fortid. I hvert fall er alt det han spådde om andre verdenskrig, Hitler og til og med 11. september fortid for meg. Jeg vet ikke om det har vært stille rundt salige Nostradamus i det siste, eller om det bare er lenge siden jeg gadd bry meg om spådommer fra en fjern fortid som gjelder en noe nærere fortid – for fortid er det okke som (og som kjent så er det jo framtiden det vanskelig å spå om). Ja, det vil si – han spådde jo også verdens undergang, og det er jo fortsatt framtid. Nostradmus’ bok med spådommer kom første gang i 1555, men det må ha vært en nyere utgave jeg leste i ungdommen, den var sikkert oversatt også. Originalen var nok fransk eller latin, spåmannen selv var i hvert fall fransk astrolog. Verken latin eller fransk er språk jeg leser, selv den dag i dag. Nå skal jeg være den første til å innrømme at mye går tapt i oversettelsen, så det er nok litt urettferdig av meg å bedømme boka ut fra en oversettelse. Men det var jammen ikke lett å lese og så kryptisk at det kunne betydd hva som helst.

Godt da at det også finnes utvetydig og klare spådommer. At de kanskje kommer fra et noe uventet hold på vi bare ta med på kjøpet, slik er det jo med mystikken. Allerede i 1599 (det er nesten dødsåret til Nostradamus, bare med de to siste sifrene snudd opp ned, skummelt) ble nemmelig vårværet i Sarpsborg 2005 spådd av ingen andre enn narren Feste, et vær som har vært alt annet enn festelig. I vår alles Shakespeares skuespill Helligtrekongersaften synger narren i en av de mest kjente sangene fra noen av Williams skuespill: ”for regnet regnar kvar den dag.” Mer presist kan vel ikke de foregående ukers vårvær beskrives? Det blir jo barre verre og verre det været her, jo. Selv spår jeg at det blir noe mer opphold framover, men med enkelte regnbyger nå og da. Men er det sant som de sier, at det er etter regn at fuglene synger, kan det bli mye bråk framover. For blir det opphold nå må de jo virkelig kvitre løs. Men vi gleder oss. Slik det har vært, har det vært liten eller ingen trøst i at bak skyene er himmelen alltid blå. Det har jo uansett ikke vært annet enn skyer å se. Kanskje det var litt tørt og at vi trengte litt regn – man hva med litt måtehold? Trøsten må være at når finværet kommer, så glemmer vi fort. Likevel må jeg si at jeg angrer på at jeg ikke fulgte bedre med på løvspretten i år, så hadde jeg kanskje vært forberedt. Nå kan jeg jo ikke engang sjekke om det er noe i at kommer eik før ask, blir det plask - kommer ask før eik, blir det steik. Vet du hvem som fikk løv først? Men uansett er det som Mark Twain beklaget seg, alle snakker om været, men ingen gjør noe med det. For regnet regnar kvar den dag.

1
Jeg løper langs et langt og uttørket elveleie. Her har det ikke vært vann på lenge, lenge. Jeg løper. Jeg løper langs elva som ikke er. Bort, bare bort, det eneste som betyr noe er å komme seg vekk. Bakken er sprukket og sår av for mye sol, for lite vann. Her er vannet bare minner. Her eksisterer vannet bare som et totalt fravær. Trærne er døde, tørre. De spriker mot himmelen som skjeletthender. Men himmelen har ingen nåde.

Jeg løper. Landskapet er enormt og åpent. Elva, bakken, trærne – alt er tørt og dødt. Jeg hører stemmer. Kanskje vil stemmene meg vel. De gir råd. Men jeg forstår ikke, jeg er ikke i stand til å vurdere. Jeg bare løper. Svetten tørker øyeblikkelig til salt på kroppen min. Tungen har skrumpet inn. Tungen har sprekker og sår, som bakken. Jeg strekker hendene opp mot himmelen mens jeg løper. Men himmelen har ingen nåde.

Jeg dreier av fra elveleiet. Jeg løper mot det største treet jeg kan se. Kronen er tørr og uten blader. Men det ser ut som om det er skygge der. Jeg kommer meg aldri bort herfra. Men jeg må bort fra solen. Jeg setter meg i skyggen, lener meg mot trestammen. Jeg føler likevel ingen trygghet her. Alt er dødt. Dødt og fravær. Ingen vind, ikke vann. Ingenting som gir liv. Jeg tørker ut. Selv skyggen fra treet er tørr og varm. Men stemmene har stilnet. Jeg er helt alene nå. Det er ingen trøst i det. Nå er det overhodet ingen trøst i det. Jeg savner ikke stemmene.

Jeg sitter her. Uansett hvor jeg ser, så er alt likt. Bare noen få, døde trær bryter landskapet, som er tørt, åpent og flatt. Jeg ser langt, men det er ingenting å se. Jeg faller til ro, ingenting har hensikt her. Jeg bare sitter, ser på ingenting, hører ingenting. Ingen uro, men heller ingen fred. Bare dødt, tomt. Jeg har ingen vilje, ingen grunn til å reise meg. Jeg skal bare forsvinne, bli borte, gå i ett med dette landskapet.

Så ser jeg en bevegelse. Som ikke er min. Noe som kommer krypende mot meg. Her hvor ingenting var å se. Her hvor ingen bevegelse finnes. Noe tørt og fargeløst kommer krypende mot meg. Bare bevegelsen gjør den synelig. Jeg må flytte på meg for å se hva det er. Det er en slange. En død og tørr slange, et skjelett. Noe som vil meg vondt. Den er død og bærer med seg min død. Min død bærer den med seg som gift, som en levende gift. Snart skal heller ikke jeg være mer. Jeg er forsvarsløs, jeg kan ikke drepe det som allerede er dødt. Slangeskjelettet kommer fortsatt krypende mot meg. Stemmene har kommet tilbake, men de er fortsatt ikke til hjelp. Jeg forstår ikke, jeg kan ikke tolke dem.

Slangen som bærer med seg min død kommer krypende mot meg. Jeg behøver bare å rekke hånden frem, så kan jeg berøre den. Jeg gjør det, jeg strekker hånden frem, jeg tar slangen rundt nakken og løfter den opp. En liten dråpe rød og glinsende gift henger ytterst på den ene hoggtannen. Nå vet jeg hva jeg må gjøre. Jeg løfter slangen mot mitt eget ansikt. Med den ledige hånden knekker jeg av den underkjeven. Giften pipler ut av begge hoggtennene. Jeg lukker leppene mine rundt slangens hoggtenner og suger av all kraft. Munnen fylles av giften. Slangeskrotten slenger jeg fra meg. Giften bedøver munnen min, det svir i sprekker og sår. Smaken er vond og nummen. Jeg må ikke svelge. Jeg ser meg om etter et sted å spytte giften ut. Men himmelen har ingen nåde.

2
Barndommen min har de bygd hus på. Blokker, bolighus og rekkehus. Hele landskapet er forandret. Min barndoms stier er visket ut. Nei, ikke visket ut. De er brutalt borte for alltid. Aldri kan jeg gå dem opp igjen. Gudene skal vite at jeg har forsøkt. Det er der minnene ligger. Der i landskapet. I en bekk, ved en knaus. Små ting som jeg uforvarende kan komme til å gå forbi, passere ubemerket. Små ting som var en hel verden, et univers. Bekkene vi demmet, som vokste til dammer og brøt seg løs fra våre spede forsøk på å temme naturen. Vi så byggverkene våre rase sammen, katastrofalt og nådeløst. Så rant bekken der igjen. Nå kan jeg skritte over, uten å ense mulighetene. Jeg bøyer meg ikke ned, lar ikke verdener vokse rundt føttene mine. Jeg har reist meg og reist bort.

Det er vanskelig og samtidig lett å bevege seg i dette forlatte landskapet. Skrittene trenger knapt styres, jeg beveger meg på rusten automatikk. Her har jeg gått før. Her har jeg gått. Nå går jeg her igjen. Alt er svakt forskjøvet, så vidt i utakt. Trærne har vokst og husene krympet. Ubehaget er ikke ubetydelig. Hele tiden merker jeg meg hva som er forandret. Alle de nye husene. Under dem ligger barndommen min. Bevoktet av ukjente, kanskje nyinnflyttede. Jeg ser. Savn og lettelse snor seg sammen i hodet mitt. Borte fra dette for alltid. Fraværet er påtakelig nærværende. Det er ikke her lenger, det som var meg. Likevel, her går jeg og husker for lengst glemte ting. Men upresist. Bare helt svakt er det trist, en klump i magen som ikke helt vil løsne.

Jeg går her nå. Barndommen min har de bygd hus på. Det ligner likevel. Som i en drøm. Du vet, som når barneskolen og ungdomsskolen er en og samme bygning i drømme, en labrynt av minner. Det er sånn det ligner, en gjenkjennelse som ikke er total. Jeg ser, og det ligner. Jeg kan bevege meg rundt i disse gatene. Men jeg føler meg ikke trygg. Den samme usikkerheten er der. Som om den har ligget i grøftekantene og bare ventet på at jeg skal komme tilbake. Men jeg har ikke kommet tilbake. Jeg er bare gjest her nå. Uendeligheten er faktisk over. Jeg går her nå, noe ligner, men nå kan jeg også gå herfra.

Hukommelsen er en dårlig tjener. Den er ikke lett å stole på. Særlig i tvil blir jeg selvsagt dersom jeg skal huske ting som ikke er helt ferskt i tid, for eksempel gamle barnesanger. Det blir til å nynne en halvglemt melodi og kanskje huske er ord eller to. Akkurat sånn hadde jeg det her om dagen, det ble mye: ”mmmmmm noen barn er brune mmmmmmm men inni er de like…” Dessuten ble jeg meget usikker på min egen husk som påstod at noen barn er brune som et nystekt brø’. Det syntes jeg ikke hørtes bra ut, jeg fikk fæle bilder i hodet. Brente barn lukter ille, som vi alle vet. Kunne dette virkelig stemme, var denne barnsangen voldelig og rå? Jeg måtte spørre meg rundt, kanskje noen husker bedre enn meg, eller er yngre og nærmere barnesangene i tid. Å jo da, det stemmer helt, faktisk. Hele første vers virker ganske voldelig, ikke bare er noen barn som nystekt brø’ (don’t tryt his at home, kids), men andre er gule og noen nesten blå. Høres ikke så pent ut, barn som er blå i fjeset vil jeg helst ikke se. Meget er forskjellig – men det er utenpå. Ja, det er helt sikkert.

Men det gjør jo ingenting, at meget er forskjellig, mener jeg. For det er utenpå. Men inni er vi like, som sangen sier. Det kan vi være enige i. Vel, det er en hake her – for det er nemmelig ikke helt sant. Jeg har, og jeg tuller overhodet ikke, en slektning som har alle innvollene plassert speilvendt inni kroppen sin. Hjertet på høyre side og så videre. Det er noe som har forvirret mange leger, kan han fortelle, særlig de som vil lytte på hjertet hans. Så inni er vi ikke helt like, ikke alle sammen, nei det er vi ikke. I hvert fall ikke dersom det er innvoller det dreier seg om. Men vi er vel ikke helt like inni, dersom vi snakker om noe mer udefinerbart heller? Hadde vi tenkt og følt likt, ville det vel vært færre misforståelser og konflikter. Kanskje er det ofte slik at vi er mer like utenpå enn inni? Nå er vel Jo Tenfjords mening med teksten å peke på at selv om vi er tilsynelatende ulike, har vi mye felles og er like mye verdt. Det er ikke så nøye om vi liker froskelår eller is, men vi må forsøke å forstå hverandre. Hudfarge teller ikke, og kulturforskjeller kan overvinnes.

Nå sier jo en god del nyere forskning faktisk at vi er ganske like inni. Ikke bare er vi like inni sammenlignet med brune, gule og blå både barn og voksne, vi er like inni i et historisk perspektiv også. Vi lever i moderne og urbane tider, men instinkt og følelsesliv har ikke utviklet seg stort siden steinalderen. (Noe som er spesielt tydelig sent en lørdagskveld på byen. Da har vi også mye av språket til felles med våre forfedre fra historisk tid, vi snakker for det meste på vokalene – iblandet noen grynt.) Drifter, instinkter, ønsker og lengsler, det er det vi har felles. Derfor kan Sapfos to tusen år gamle dikt virke friske og direkte, derfor appellerer Shakespeares skuespill til oss fire hundre år etter at de ble skrevet. Derfor ligner naboen mer på deg enn du tror.