PARERGON-ARKIV

Nordlit 16 har min artikkel om Olav H. Hauges dikt "Ofelia", DEN GÅTA EIT LIV OG EIT HJARTA ER, på trykk.

Å reise kan bety så mange forskjellige ting. Det er så uendelig mange forskjellige måter å reise på. Men uansett så innebærer det i hvert fall en bevegelse, en drift. Går vi etymologisk til verks så finner vi ut at reise er i slekt med engelsk: ”rise”. Av det ble det til, ifølge Nudansk Ordbog, ”det at rejse sig for å drage avsted.” Altså er det en stigende bevegelse. Derfor er det ikke særlig vanskelig å forstå at det har vært et grunntema og grunnmotiv i lyrikken, og kanskje også all annen litterattur, helt siden den var en lovsang til gudene. Orda skulle stige til himmels og blidgjøre gudene. Litteraturen kan reise et tårn, så vi kan se ut over våre egne liv. Men med reise forstår vi kanskje først og fremst en ferd, noe som tar oss med til et annet sted. Å reise og å lese er derfor lignende foreteleser. Vis meg en tekst, og jeg skal vise deg en reise, har noen sagt.

Å lese er en reise, som i beste fall kan gi en lyst til å utforske ukjent terreng. Lyrikkleseren er kanskje den mest nysgjerrige leseren? Trangen etter det ukjente er i hvert fall en viktig drivkraft for meg som diktleser. Diktet er ofte ikke åpenbart og klart ved første gjennomlesning. Kanskje er det slik som den danske litteraturforskeren Anne-Marie Mai har uttrykt det: ”...ingen kan vite seg sikker på, hvor vi ender. Det er poesiens lykkelige risiko.” Mange har vært inne på det samme, Helge Torvund har sagt at poesien er et våpen mot vanetenkning og Inger Elisabeth Hansen mener at poesien skal pløye opp språket. Man kan ikke vite seg sikker, dessuten risikerer man å havne på steder man ikke har vært. Å lese er også det nærmeste man kan komme det å tenke et annet menneskes tanker. Leser man dertil poesi, som jo handler om å mestre språket – og på mange måter om å få sagt det usigelige, kan tanken til og med kjennes ny.

Leserens risiko er at man ikke kan vite seg sikker på hvor man ender. Poetens risiko, en kalkulert risiko antar jeg, er han ikke kan nå alle og at det er uendelige muligheter for feillesninger og misforståelser. Som Erling Kittelsen sa det: ”Dikt faller alltid på feil steder.” Men vil man nå alle, så må man snakke enkelt og med store bokstaver; for eksempel ’Leve revolusjonen’ eller ’Senk alle offentlige avgifter’. Men poetens oppgave er ikke å agitere eller konkludere, poesi er språk i en prosess og i dialog. I forfatterens hender blir språket flerstemt og flertydig, åpent. Poeten er ikke politiker. At all god poesi er politisk, fordi det i seg selv er politisk å beskrive noe som ikke eksisterer offisielt, på arbeidsplassen, i avisene og som politikerne overhodet ikke beskjeftiger seg med – se det, det er en helt annen sak. Med en forenkling kan det kanskje sies at makt- og mediespråket motiveres av andre krefter og har et kortsiktigere mål enn det litterære språket. Aviser og TV er oftest en informasjon vi passivt tar imot. Ønsker vi dialog, så tror jeg litteraturen kan hjelpe oss med det.

Looking for my Hamlet piece? Go here.

Denne flotte artikkelen finner dere nå her, se under HAMLET.

Jeg har begynt å venne meg til det nå. Det tok tid – det skal jeg være den første til å innrømme. Ikke at det er så veldig drastisk, men i begynnelsen var jeg i stuss. Sånn er det jo ofte med nye ting, det tar tid å bli vant til det. Plutselig en dag, det var i hvert fall slik det virket for meg, skiftet nordmenn adferdsmønster. At jeg ikke hadde noen forståelse å tolke det inn i, sier kanskje mest om meg. En dag så stod de bare der, klynger av folk. Spredte klynger, slik er man jo ikke vant til, det er ikke hverdagskost. Sammenstimlinger av folk blir det jo bare som regel når det har skjedd noe, gjerne en ulykke. Nå stod de bare der, sammen. Så vidt jeg kunne se var det ikke noen klar årsak. I noen klynger snakket de sammen og lot til å kjenne hverandre. Andre klynger, og dette syntes jeg var merkelig, stod bare sammen i tilsynelatende taushet. Sånn man står sammen når man venter på bussen, du vet – man prøver å se opptatt ut. Ikke snakk til meg, jeg tenker på viktige saker. Men her var det ingen ulykke å se, ingen busser i vente og ikke virket folk særlig oppskjørta heller.

Ja, det var snodig. Hvorfor står alle disse menneskene bare her? Slikt hadde jeg ikke sett her i landet før, ikke i utlandet heller, men jeg er jo ikke akkurat en globetrotter heller. Så det med utlandet kan jeg ikke helt gå god for. Men hvorom allting er, for meg var dette nytt og mystisk. Der stod de altså i klynger, tause eller i samtale. Etter hvert som sommer gled over i høst ble disse klyngene noe tynnkledde i forhold til været. De stod sammen og frøs. Dem om det, kunne jeg tenkt. Så ble det vinter, mange klynger var fortsatt tynnkledde og frysende, andre hadde pledd. Ofte hadde hele gruppen like pledd, gjerne med en logo på. Noen steder fikk de med tiden montert varmelamper. Der det ble montert varmelamper, var det som regel noe å sitte på også. Så hvorfor var det så om å gjøre å være utendørs i klynge? Ja, du har sikkert gjettet det for lengst. Det har blitt et helt vanlig syn, vi er vant til det nå og finner det overhodet ikke merkelig lenger. Bare det er jo kanskje litt merkelig i seg selv.

Selvsagt er det røykeloven som har jaget alle disse menneskene ut på gatene. At jeg ikke så det med en gang. De hadde jo faktisk noe felles, alle disse som stod i disse klyngene. Enten de var tause, pratsomme, pleddkledde eller hutrende – så holdt de seg fast i sigaretter, rullings eller filter. Men det la jeg altså ikke merke til. Jeg har jo vokst opp med røykende debattanter på tv, røyking på buss og i banker. For meg er ikke en røyker noe som stikker seg ut, enda, det var derfor jeg ikke så det. Men når jeg endelig så det, så så jeg det også. Nå vet jeg med en gang hvorfor folk stimler sammen. Det er faktisk ikke mulig å se en gruppe mennesker uten å tenke; røykere. Ser jeg en folkeklynge nå, tenker jeg ikke at det må ha vært en ulykke, snarere tenker jeg at det er røyk og ingen ild.

Noen har sagt at om man eier mer enn fem ting, så er det tingene som eier deg. Gjett om jeg er eid av tingene! Fem er et ufattelig lavt tall når det gjelder å telle ting i våre dager. Antagelig har man fem uunnværlige ting, bare i lommene, når man går ut av døra hjemme. For eksempel lommekniv, mp3-spiller, digitalkamera, mobiltelefon og nøkkelknippe med lommelykt. I bilen har vi sikkert mengder av andre ting, og huset er selvsagt rimelig fylt opp. Mye er like selvsagt nødvendigheter og enda mer er kjekt å ha, dessuten finnes det en del ting som faller utenfor de fleste kategorier. Vi er rett og slett eiere av ting, og da med logikken fra åpningssitatet, eid av tingene. Sånn er det for de fleste av oss, vi har det meste vi trenger og enda mer. Stort sett er det både greit og fint, men når jula nærmer seg blir det til et problem. Kanskje til et større problem for slekt og venner enn for oss selv, men vi får selv et problem i forhold til egen slekt og egne venner.

For hva skal man kjøpe i julegave til en som har alt? Hva skal man selv ønske seg? Det er klart, noe ønsker en seg jo. En ny bil hadde vært fint – og et større hus å putte alle tingene i. Men det er jo ikke noe å putte under grana. Det er med andre ord rimelig vrient å komme på fornuftige ting til julenissens gaveliste. For så vidt er det å problem som er til å leve med, det er rett og slett noe man kan skyve over på andre. Verre er det andre veien, hva kan man gi til de som har alt, eller i hvert fall det meste? At jeg ikke er den eneste med slike vanskeligheter blir bekreftet nesten daglig nå i førjulstida. Hver dag er postkassa full av kulørt reklame for all verdens duppeditter og dingsebomser, kort sagt stæsj. Kremmerne vet å benytte seg av våre behov for den perfekte gaven. Det finnes rett og slett ingen ende på ting som det er mulig å få kjøpt. Ting de færreste ante at de manglet, langt mindre at de ønsket seg.

Hadde du alt fra før, trodde du? Hva med et do-sete med innebygd musikk? Radio til dusjen? Elektrisk visp til cocktailen? Musematte med kalkulator? Kanskje ikke helt ubrukelige ting, men ikke akkurat nødvendige heller. Straffen for å ha det meste fra før, er at man får enda mer som gjør det enda vanskeligere å kjøpe gaver ved neste anledning. En ganske sprø spiral. Den perfekte gaven har blitt erstattet av den artige gaven. Vi jakter etter noe som overrasker, kanskje mer enn det gleder. Det blir en hvileløs jakt etter noe å gi bort og varehus fulle av folk. Menneskenes samfunnsmessige utvikling har av noen blitt beskrevet som at vi har gått fra undersott til medborger til kunde. Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå hva de mener. Likevel skal det ikke glemmes at det er en glede ved å gi gaver. Det er trist om julegaveinnkjøp bare blir stress og raske løsninger. Dessuten, hus at det er tanken som teller. GOD JUL!

Antagelig ville salige Alexander Graham Bell (1847-1922) rotert i graven om han visste hva hans banebrytende oppfinnelse skulle ende opp som, da han tok patent på den første praktisk anvendbare telefonen i 1876. Han tenkte seg nok først og fremst telefonen som et kommunikasjonsmiddel, og det er ingen grunn til å betvile at det også har blitt det. Verden har blitt mindre, selv ikke de fjernest boende slektninger er mer enn et par tastetrykk unna. Det er sikkert mange som har hatt stor glede av å høre stemmen til et borteboende familiemedlem nå i jula. Når privattelefonen ringer, regner vi for det meste med at det er noen vi ønsker å snakke med som er på tråden. Slik har det vel også stort sett vært, men nå har telefonen også tatt mer og mer form av å være en markedsplass. Ikke så særlig overraskende, kanskje, men desto mer plagsomt. Det er vel få ting som virker mer innvandrende enn telefonsalg?

Det ringer, det ringer og noe er på ferde. Vi skvetter opp fra godstolen for å ta telefonen. Har dere, som meg, trådløs telefon, går det bort noen verdifulle sekunder på å lokalisere hvor ringelydene kommer fra. Det ringer, det ringer – hvem kan det være? Goddag, sier det vennlig i røret, det er kanskje mannen i huset jeg snakker med? Jeg har da vært ute en vinternatt før, og aner straks ugler i mosen. Absolutt ingen i nærmeste familie spør om jeg er mannen i huset, og ingen av mine venner sier goddag etter klokken seksten på ettermiddagen. Dersom jeg fortsatt skulle være i tvil, kanskje det er en fjern slektning som har vært lenge i utlandet og ikke helt har vent seg til morsmålet igjen, fjernes den tvilen for evig og alltid når vedkommende i røret lurer på hva slags vitaminer jeg tar for tiden. Det er irriterende med trådløs telefon fordi man alltid må lete etter den. Men enda mer irriterende er det at man ikke lenger kan slenge på røret. Uansett hvor grettent og bestemt jeg trykker på ”av”-knappen, blir det ikke noe schwung over det.

Reklame er ofte ille, men telefonreklame er verste sort. All annen reklame er man for det meste forberedt på. Går man i postkassa vet man det er reklame der. Det samme gjelder reklame på tv – den kommer aldri uforvarende på. Når det ringer i telefonen vet man ikke hvem det er. Derfor føles det alltid som om man blir tatt på senga når det er en telefonselger. Dessuten blir det mer personlig når det er et virkelig menneske som man må prate med. Har man rimelig med vanlig folkeskikk prøver man å vri seg unna uten å ta for hardt i. Det, som alle vet, nytter ikke. Man må aldri innlate seg på en samtale med en telefonselger – da har man tapt, eller i det minste kjøpt. Det eneste telefonsalg er godt for, slik jeg ser det, er i å øve seg opp i å være ekkel med fremmede. Det ringer, det ringer og vi er på vakt. Nølende tar vi røret, usikre på om vi skal være vennlige eller bestemt og avvisende. Men nå har jeg i hvert fall lært å si nei.