<$BlogRSDURL$>

Et arkiv, her finner du alt det gamle, gode. PARERGON finner du på http://parergon.blogspot.com Stefan

31.7.05

Hvem er redd for den store, stygge ulven? 

Hva er du redd for? Hva er det som skremmer deg? Kanskje er du bittelitt redd for mørket? I hvert fall dersom du må gå gjennom skogen alene, på kvelden. Trærne kaster lange, urolige skygger og det rører på seg der inne, du forsøker å holde deg midt på stien – som om det skulle hjelpe. Er det ekko fra dine egne skritt, eller er det noen som følger etter deg? Plutselig forstår du hvorfor de trodde på troll og annet skrømt før i tiden. Selv om du har gått akkurat på den samme stien tusen ganger i dagslys, virker alt nytt, fremmed og skummelt. Men du er vel ikke egentlig redd for skrømt, er du? Du tror ikke helt på det, sånn til dagelig, gjør du vel? Nei, ikke jeg heller. Ikke på nissen heller. I den grad jeg er mørkredd, er jeg mest redd for å bli skremt. Det blir noe selvoppfyllende over sånn redsel, man er på vakt og så plutselig knekker en grein. Det kan nesten bli litt for mye. Noen har sagt at det eneste man bør frykte er frykten selv. Så enkelt er det kanskje ikke, mye er selvsagt ubegrunnet redsel, like fullt finnes det vel også ting det er helt greit å være redd for.

Redsel er noe som forandrer seg med alderen. Selv om man kanskje er mørkredd hele livet, vil man nok være redd for at mørket skjuler andre ting når man er voksen, enn når man er sju. Ingen monstre under senga lenger, ingen løver i klesskapet. Dessverre er ikke det nok til å føle seg trygg. Etter hvert som man forstår at troll hører eventyra til og løver bor i Afrika – og aldri i en blokk på Kurland, sniker andre fryktsomme ting seg på. Litt avislesing og Dagsrevyen er nok til å ta nattesøvnen fra de mest hardhudede. Mennesker er farligere enn spøkelser, det er ingen tvil om det. Heldigvis gjemmer det seg sjeldent ondsinnede fremmede i skapet. Likevel er det mer sannsynlig, enn at det skal være et spøkelse der – for ikke å snakke om løver. Merkelig nok er det likevel langt flere som er redd for spøkelser enn mennesker. Av samme grunn er det som oftest monstre, spøkelser og fæle skapninger, gjerne fra verdensrommet, som dominerer skrekkfilmsjangeren. Noen skumle mennesker dukker også opp, men de er i mindretall og gjerne nærmest umenneskelige. Det er jo det fremmede og ugjenkjennelige som skremmer oss mest. I hvert fall er det som skremmer oss best når vi betaler for det, på kino for eksempel. Det kjente, som samtidig er skremmende, er nesten ikke til å holde ut. Naturkatastrofer og terror er en ting. Ondsinnede mennesker i nabolaget en annen, kanskje verre, ting. Det blir nesten helt uhåndterbart. Vi vil egentlig ikke kjenne oss igjen i det skumle, spøkelser er ille i mørket i kinosalen og vi grøsser. Men så fort vi er utenfor døren kan vi trøste oss med at vi ikke tror på det. Vi har frivillig latt oss skremme et par timer og kost oss med det. Men tør du gå alene hjem etterpå?

24.7.05

Kan du si, lissom, ikke sant? 

Moter kommer, og moter går. Venter vi lenge nok, så kommer alt igjen, vil enkelte hevde. Men selv om jeg rydder sjeldent i klesskapet forblir jeg smått umoderne. Jeg vet ikke helt hva jeg gjør feil, men er stort sett bare ørlite i utakt. Til tross for at jeg leser både her og der at utvaska band-t-skjorter er høyeste mote, ser jeg harry ut i Motörhead t-skjorta mi. Ikke at det er noe galt i det. Lemmy og co er harry, heavy og harry. Det er også, selvfølgelig verdens beste band, og det har det vært i tretti år uten å gå av moten. Livet går i sirkler, kanskje, selv om det nok må leves kronologisk. Sånn er det bare, for å si det sånn. Men hvorfor sier jeg det sånn, kunne jeg ikke sagt det på en annen måte? For det er jo så mange måter å uttrykke seg på, skjønner du. Hvordan vi uttrykker oss er jo også en del av motebildet, på en måte. Vi snakker ikke som foreldra våres, selv de snakker neppe som seg selv, i hvert fall ikke som yngre utgaver av seg selv. Slanguttrykk forandrer seg fort og går raskt av moten, selv om noen få holder seg. ”Kult” og ”kjipt” er eksempler på slang av den mer holdbare typen, men det er nok en stund siden du sa ”knæsjt”.

Helt nye ord er rimelig vriene å forstå og det er vel meninga også. Slang skal være ekskluderende og signalisere om du er en del av crewet eller ikke. Så når mora di bruker det (riktig), er det på tide finne på noe nytt. Eller frekt nok bare la det bytte betydning. Men slang er jo bare en del, om enn en stor del, av moteorda. Like betydningsfulle, og irriterende på eldre generasjoner, er alle småorda og uttrykkene som henges på i enden av setningene, ofte på enhver setning. Du vet hva jeg mener, ikke sant? Alle de tilsynelatende unødvendige fyllorda, lissom. De som bare er der og vi bruker uten å tenke noe særlig over det, kan du si. Noen er dialektprega, se. Andre er nok mer nasjonale, ass. Det rare er at mange, på en måte, punkterer det vi vil si, lissom. De tar brodden av setningen, skjønner du. Helt overlegent mest i bruk er vel ”lissom”. Et ord med en noe uklar, eller i det minste, glidende betydning. Ordboka mi forteller meg at det betyr ”for syns skyld, for moro skyld”, det de fleste forbinder med uttrykket er nok ”ikke helt på ordentlig”. Så det er jo litt rart å si etter at man har sagt noe man virkelig mener, lissom. Det snåle er at man kan bli helt hekta på disse småorda og utrykkene, kan du si. Det blir nesten helt umulig å vende seg av med dem. Ja, det er nesten så man blir helt sliten, lissom, skjønner du? Særlig ille er det ikke før du legger merke til det, både hos deg selv og andre, for ingen går fri, kan du si. Er det bare mote, lissom, eller det noe vi må leve med? Ikke sant, man kan gå farlig lei, likevel dukker det opp igjen. For man vet ordet av det, på en måte. Kan jeg si.

17.7.05

Å være naiv er å teste grensen for sin viten 

Jeg har vært ung. Selv om det var i Gamle Dager og mangt var annerledes den gang. Skulle jeg for eksempel sende en tekstmelding (selve tekstbegrepet hadde også et annet innhold den gang), måtte jeg gjøre det med penn på papir. En særegen, men ganske god opplevelse. Deretter måtte papiret puttes inn i et annet, på forhånd brettet og limt (som man fikk kjøpt ferdiglaget), papir – før det hele ble påført mottakers adresse, frimerke og puttet i en postkasse. I beste fall fikk man svar innen en uke. Men det var ofte mye lengre å vente. Særlig om man glemte å poste brevet. Skjønner veldig godt at de unge foretrekker SMS. Men for meg spørs det om det er noe særlig raskere, jeg skriver masse feil og kløner verre. Ikke blir det bedre av at både mobiltelefoner og tilhørende knotter krymper for hver modell. Noe som imponerer meg er de som svarer nesten med en gang jeg har trykket på send. Men ting har alltid vært under utvikling, og jeg antar at de som var vant til brevduer ble imponert over brevpost.

Nå var det vel egentlig ikke post, verken på papir eller elektronisk, før og nå jeg egentlig hadde det tenkt til å skrive om. Som skrevet, jeg har vært ung. To ord som liksom hører sammen er ”ung” og ”dum”. Nå må andre uttale seg om jeg var ung og dum – altså dum, ung var jeg, det er greit nok. Men sett i bakspeilet er det ofte lett å se at man var noe naiv i sine ungdomsår. For eksempel var jeg ganske opptatt av politikk i ungdommen, ikke så ekstremt aktiv kanskje, men medlem av noen organisasjoner og sånn. Ikke drev jeg det så lang heller. Men jeg var engasjert. Og kanskje jeg kunne drevet det lenger, jeg sto på lista til kommunevalg ett år. Hvilket parti er ikke så nøye nå. Det var selvfølgelig all verdens skjevheter og urettferdighet som lå bak mitt engasjement. Naiviteten min lå i at jeg trodde alt ville bli bedre her i verden om bare folk forsto hva som foregikk. Bare hør på meg, jeg har løsningen, liksom. I den grad jeg har mistet min naivitet, så er det vel fordi jeg nå tror at folk vet hva som foregår. Det er ikke engang bare det at de ikke bryr seg, de (les: makthaverne) vil ha det som det er. Ta nå det med å slette u-landsgjelda, som attenåring ville jeg fortsatt trodd at det var en smal sak å ordne, bare de forsto hvor viktig det var og hvor mye som kunne utretteres. Så enkelt er det kanskje dessverre ikke.

Men de 8, de 8 rikeste landa, altså, trenger likevel å fortelles hvordan det står til her i verden, ja, vi også. Hundretusener av unge, og sikkert noen eldre også, sendte en SMS for å markere sin støtte til Live8 og sitt ønske om å slette u-landsgjelda. Så ungdommen er neppe mindre engasjert enn før, neppe mer naive heller. Det virker jo også som om de har klart å påvirke litt, langt mer enn jeg fikk til med mitt engasjement og papirprotester. Kanskje fører ingen veier til Utopia, men det betyr ikke at vi ikke skal forsøke å komme oss dit.

10.7.05

Det hender at Fantomet forlater jungelen 


Noen ganger kler Fantomet, mannen som ikke kan dø, seg i helt vanlige klær. Det vil si hatt og frakk – istedenfor skøytetrikoten han går i til daglig, og tar seg en tur rundt blant vanlige folk. Stort sett ganske enkle personer, for de reagerer ikke på hatt, frakk og solbriller selv om det er både Afrika og kveldstid når ånden som går er på spasertur. At han bare drikker melk, selv på de bruneste barer er det også få som reagerer på. Snålt. Dessuten er det det med ulven hans da, som rett og slett heter Ulv. ”Det er ikke tillat med hunder her”, sier de til mannen i frakk, som rolig svarer: ”Det er ingen hund, det er en ulv.” Ja, hvordan hadde du tatt i mot en slik opplysning? Men de tar det med fatning og synes at, ja, hvis det ikke er en hund så… Det er lang fra like sikkert at de ville tatt det like kaldt på Jelsnes. Heldig da at de har så modige kuer der. Men ulven kuene jaget der for et par uker siden hadde ikke, så vidt meg bekjent, noen frakkekledd mann snikende etter seg.

Det er ufattelige lite jeg har felles med den fire hundre år gamle, hardtslående mannen i hatt og frakk eller trikot. Men det hender at jeg kler meg i klær litt utenom det hverdagslige og beveger meg i uvant terreng. Det er da snakk om treningstøy og joggetur i lysløypa. En slags Fantomet fra Bakvendtland, altså. Nåja, hvor om allting er, så er det noe jeg gjør helt uten ønske om å støte på ulv. Om Fantomet har vært der før meg med sin Ulv, vet jeg selvsagt ikke, han er jo proff. Men jeg er sikker på at han plukker opp ulvebæsjen med en svart pose, som han putter i frakkelomma (hva han gjør dersom han er i trikoten tør jeg ikke tenke på) og deretter kaster i nærmeste søppeldunk. For han er en rettskaffen mann, vet jetg. Fantomet er hard mot de harde, som jungelordet sier. Jeg regner glatt med at han rydder opp etter Ulv så lenge han er utenfor sin egen jungel. Selv om det altså er en ulv, og ikke en hund. Men når jeg peser rundt i lysløypa og er ulveskvetten, kanskje jeg burde ha med meg ei ku?, så registrerer jeg mengder med hundebæsj. Okei, det er kanskje ganske pysete å reagere på dyreekskrementer ute i skogen, men det er ikke noe hyggelig å plante beina i.

Likevel, det er ikke de som ikke plukker opp etter bikkjene sine som forundrer meg mest. Bæsjen blir jo faktisk til jord og helt borte etter forholdsvis kort tid. Det er veldig mye annet mennesker etterlater seg i skogen som er mye verre enn de firbente vennenes etterlatenskaper. Men dog, som er engelsk og betyr hund, det er de som bare halvveis rydder opp etter seg, som får meg til å lure. For hvorfor i all verden putte hundebæsjen i små, svarte poser for siden å legge dem fra seg i veikanten? Plast råtner jo neste aldri, så der ligger de altså i år etter og år – pent pakket inn. Ikke særlig lurt. Det hadde aldri Fantomet, selv om han går med underbuksa ytterst.

1.7.05

Du blir hva du spiser 

Høstens stortingsvalg nærmer seg, og politikerne blir mer og mer høyrøstet. De mater oss med valgflesket sitt uten å spørre oss hva vi har lyst på. Kanskje de burde gjort det? Mye tyder på at de aller fleste av oss ikke ønsker oss flesk. Faktisk kan det virke som om mange ikke engang har hørt om valgflesket, men pizzavalget derimot, det har de fleste hørt om. Pizza Grandiosa trenger en ny smaksvariant og det er selvsagt så viktig, helt på linje med unionsoppløsning og EU, at det må en folkeavstemming til. Skal den nye frossenpizzaen smake taco eller pølse og tomat? Du bestemmer! Ifølge en måling TNS Gallup har gjennomført blant aldersgruppen 15 til 29 år viser det seg at flere har hørt om pizzavalget enn stortingsvalget. Det er jo i denne aldersgruppen at første- og annengangsvelgerne befinner seg, blant de eldre velgerne har nær hundre prosent fått med seg at det er stortingsvalg. Like fullt ser det ut som om taco-pizzaen har større oppslutning i befolkningen enn regjeringspartiene. 20,7 % ville stemt på taco, dersom det var pizzavalg i morgen, mot 19,3 % på de nåværende regjeringspartiene, KrF, Høyre og Venstre. Kanskje på tide å bytte ut valgflesket med noe mer spiselig?

Først kommer maten, så kommer moralen, som han sa Bert Brecht. Siden Grandiosaen kom til verden i 1980, har vi nordmenn satt til livs omtrent 260 millioner av frossenpizzaen. Hver dag kjører det 9 vogntog fra fabrikken fullastet med pizza. Lagt etter hverandre ville pizzaene dannet en rekke på 12.600 km. Det tilsvarer strekningen Oslo-Roma 6 ganger. Vi burde være rimelig mette nå. Er det sant som Brecht sa, skulle det stå greit til med moralen også. Men det er jo også de som påstår at du blir hva du spiser. Kanskje er det fordi de har hørt om pizzavalget, at politikerne har bestemt seg for å satse på mat de også? Ingen har vel unngått å få med seg at de alle fleste partiene stiller seg bak gratis skolemat. Det er vanskelig å være i mot, det er jo både gratis og sunt. Enskjønt, gratis er det vel ikke. Regningen blir på rundt to milliarder kroner i året. Penger som kanskje skulle vært prioritert noe annerledes, oppussing av skoler, oppgradering av skolebøker og kompetanseløft for lærerne – bare for å nevne noe helt tilfeldig. Kosthold er kanskje familiens ansvar og læring skolens? Jeg mener ikke å slå et slag for kjernefamilien, men jeg tror ikke det er heldig at skolen skal overta alle de funksjoner familien tappes for.

Så blir det kanskje til at både stortingsvalg og pizzavalg handler om hva du vil spise – og hvor. Hvilket valg som er det viktigste? Sist pizzavalg hadde en oppslutning på 200.000 mens mer enn to og en halv million deltok på forrige stortingsvalg. Så det kan virke som vi setter fellesskapet noe høyere enn individuelt konsum fortsatt. God appetitt og godt valg.

This page is powered by Blogger. Isn't yours?