PARERGON-ARKIV

Ille var det før og verre er det nå. Selv om det nok kan sies at det er i motbakke det går oppover, er det en mager trøst når man har vært nede så lenge at det ligner på oppe. Det finnes dager som er fullstendig nattsvarte, hvor alt man ønsker er at man hadde holdt senga. At livet kunne holde fred, om enn bare for en stakkars dag. Kanskje har man gjort seg fortjent til litt motgang og det er like greit å venne seg til det først som sist, livet kan ikke bare bestå av solskinnsdager. Dessuten vet jo alle at det ikke regner før det pøser. Ofte sier man om en som har overlevd både pest, kolera og baksnakking, at han, eller hun, kom stryket ut av det. Så framt man ikke kom knekket ut av det. Men jeg antar like fullt at den det gjelder nok ville vært all motgangen foruten. Selv om det skulle bety å være like svak som før. Kanskje har man lært, men kanskje var det så dyrekjøpt at det ikke var verdt det? Så altfor mange ganger har jeg fått høre at det ikke skal være lett. Ja vel, svarer jeg, hvorfor ikke? Det beste svaret til nå er rett og slett at det bare er sånn det er.

En gang i uka blir mer eller mindre kjente nordmenn spurt om musikksmaken sin, i en av landets større aviser. Spørsmåla er standardiserte, så alle blir spurt om det samme. For eksempel hva slags musikk de hører på når de er amorøse, eller hva de bruker som bakgrunnsmusikk. Svara varierer selvsagt, men mange svarer at musikk er musikk og kan ikke brukes til bakgrunnsmusikk, eller de har ikke tid til å tenke på musikk når de er i det amorøse hjørnet. Men alle, uten unntak, vet hva de liker å høre på når de er nede eller triste. Da finnes det to typer musikk, den som får deg i godt humør igjen, og den som gjør at du kan fortsette å nyte tristheten. De aller fleste har noe å putte i begge kategorier. Konklusjonen må da være at det finnes dårlige dager som kan nytes?

Ja, det vet vel alle. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, er man nesten fristet til å si. Det høres jo greit ut når det gale er bare sånn passe trist og det er godt for å holde senga og høre på litt deppemusikk. Noen ganger blir det kanskje til og med musikk av det? En skal ikke ha hørt særlig mange gamle blueslåter for å få et sånt inntrykk. Dama drakk alt brennevinet mitt og stakk av med bestekompisen min, og nå er jeg nede, edru, blå og ensom igjen. Ja, du skjønner? Eksemplet er ikke fra en virkelig blueslåt, men det er jo rundt det temaet de ofte snor seg. Aldri så galt at det ikke kan bli en blues av det, er man nesten fristet til å si. Eller for å si det med Ebba Grön; ”För ett bättre liv / må dåligt konstruktivt”. For hvordan retter man best på det som er feil? Selvsagt finnes det ingen enkle svar. Men jeg må si at jeg har sansen for det gamle jazztrikset med å gjenta feilen og late som om det er en del av låta. Likevel, det er nok dessverre slik at ikke alt som funker i jazz, funker like bra i livet.

Jeg har ikke falt mellom to stoler, jeg har selv valgt å sette meg på gulvet, sa Tor Åge Bringsværd en gang. Akkurat sånn er det kanskje flere som har opplevd det. Det er kanskje verken bløtt eller behagelig, men det viktigste er nok at det er et valg man har tatt selv. Vi er merkelige sånn, vi mennesker – i hvert fall folk flest, vi vil liksom ikke høre på andre. Vi må finne ut av det på egenhånd. Uansett hvor mye et brent barn skyr ilden så klarer han nok ikke å få andre barn til å sky ilden, muligens blir han selv skydd, for brent barn lukter ille, har jeg hørt. Det hender rett som det er at gode råd er dyre, men som oftest er de faktisk helt gratis og vi vil ikke ha dem. Erfaringer som ikke er selverfart, uansett hvor dyrekjøpt de er, hjelper oss ikke. Først vet vi kanskje ikke bedre. Det er greit at barn må finne ut av det meste selv, det er jo sånn de blir selvstendige. Men etter hvert som vi vokser til får vi også førstehåndserfaring med at det noen ganger lønner seg å høre på andre. Kanskje det ikke er nødvendig å gjenta andres feil?

Like vanskelig som det er å ta imot gode råd, er det å innrømme at man tok feil. Den gode rådgiver klarer antagelig ikke å la være å si: ”Hva var det jeg sa?” heller. Kanskje burde vi gjøre som Alice i Eventyrland og gi oss selv gode råd? Antagelig ville vi ikke da heller ha hørt på dem. Vi vet ikke hva vi skal gjennom før det er over. Bare pingler og orienteringsløpere ser på kartet først. Selv om jeg regner meg selv for å være både rasjonell og ganske gjennomsnittelig smart havner jeg ofte i fella. Jeg rett og slett overvurderer egne evner på de fleste områder, og kaster meg ut i det, uten å spørre andre til råds. En helt typisk greie i så måte, er når jeg har gått til innkjøp av en ny teknisk duppeditt. Jeg setter sammen, kobler, skrur og trykker på knapper som om jeg visste hva jeg holdt på med. Det gjør jeg selvsagt ikke og må hver gang krype til korset. I dette tilfellet er korset en bruksanvisning på rundt fem hundre sider. Selv ikke en bruksanvisning av en slik tykkelse er et tydelig nok hint for meg, jeg må prøve selv først. Flaks at den ikke kan si ”hva var det jeg sa?”. Merkelig nok har ennå ingen tenkt på å trykke det med store, hånlige bokstaver på bruksanvisningens siste side. Men det kommer nok.

Like lite som vi er lystne på å ta imot gode råd, like rundhåndet deler vi med oss av dem. Det er sjelden jeg klarer å la være å dele med meg tips når det gjelder noe jeg tror jeg har greie på. Faktisk har jeg ikke tall på de gangene jeg har rådet andre til å lese bruksanvisningen først, for eksempel. Noen ganger mistenker jeg at vi deler med oss av råd og tips, ikke av vår gode vilje, men for å kunne si: ”Hva var det jeg sa?” Jeg vet ikke om det finnes et liv etter døden, men gjør det det, så antar jeg at det første Gud sier til meg er: ”Hva var det jeg sa? Du skulle lest bruksanvisningen først.”

Bil er selvsagt flotte greier. Det er ofte den raskeste måten å komme seg fra A til Å på. Greit, de forurenser og bråker, men det har vi jo blitt vant til. Vi klarer oss ikke uten. Vi kan ikke gjøre som Ivar Aasen og traske land og strand rundt. Selv om det skulle være i embetsmedfør. Ikke kan vi gjøre som Edvard Munch heller, bare gå til Berlin eller hvor det nå måtte være vi hadde tenkt oss. Det har vi rett og slett ikke tid til – og det til tross for fellesferie og mer fritid enn noensinne i historien. Nei, bil må vi ha. Både det å gå og det og sykle, er trim. Bra for helsa og grei atspredelse, men det er ikke noe vi gjør for å komme oss fram. Jo da, mange sykler til jobb, jeg vet det. Men spør hvem du vil av dem, og de vil svare at de gjør det for trimmen. Kanskje ikke bare for trimmen, kan hende. Men de har nok helsegevinsten i bakhodet.

Bilen derimot gir ingen trimeffekt. Vi sitter oss fra plass til plass, og øker adrenalinet er det nok fordi en eller annen tosk blåste i høyreregelen eller tok parkeringsplassen vår. Atspredelse kan det nok være, det er klart. Enten man kjører en tur for skøys skyld eller er ute i alvorligere ærend, kan man lytte til radio, lydbok eller favorittmusikken. Så det er mulig å gjøre selve kjøreturen til en opplevelse. Det er også en del ting man kan gjøre uten å forlate bilen. Kjøpe fast food er en ting, er man riktig flink klarer man kanskje å få penger ut av minibanken også. Betale bompenger er også en ting man kan gjøre fra bil. Men dessverre henger vi et stykke etter bilens hjemland, USA, der har man allerede i et halvt århundre, eller mer, kunnet kjøpe mat av servitriser på rulleskøyter, se kinofilmer og gjøre bankærend og mye, mye mer, uten å forlate bilen. Jeg har hørt skrekkhistorier om amerikanere som har spist seg så tjukke i bilen sin, som de da ikke har forlatt på ukevis, at de må skjæres ut av bilen med skjærebrenner. Men det er muligens bare ondsinnete rykter satt ut av syklister.

Men er bilen virkelig den raskeste måten å bevege seg fra A til Å på? Jo da, stort sett så er det vel det. Om man ser bort fra fly, da. Men det er et problem og det er veier. For det er ikke alltid nok av dem. Alle veier fører til Rom, men det er jo ikke alltid dit man skal. Kanskje skal man bare på en liten handletur over grensa, kjent over det ganske land som harrytur. Det er jeg ikke så ofte, ikke fordi jeg er redd for å bli stempla som Harry – det toget har nok gått. Men jeg synes det blir mye styr. Men i norsk fellesferietid er det ren idioti å ta turen over grensa. Det er fort gjort å bli stående i kø og da er plutselig ingenting fort gjort. Da er det overhodet ingenting raskt ved å befinne seg i bil. Antagelig er den raskeste måten å bevege seg fra A til Å, dersom A er Sarpsborg og Å er Nordby – i fellesferien, å sykle. Da får man trim også, men kanskje man ikke får med seg kvoten?