PARERGON-ARKIV

Jeg har havnet i en alvorlig klemme. Ja, det er ikke det at jeg ønsker å syte og klage. Men jeg har havnet mellom barken og veden, kan man si. Det er ikke en behagelig plass å være, men ikke mer ubehagelig enn at jeg ikke helt la merke til det først. Er man i klemme bør man merke presset. Men når man nå har havnet i klemme mellom to klemmer, så har kanskje presset blitt utlignet? Ja, jeg skriver man, for det gjelder ikke bare meg. Spørsmålet er vel heller om det gjelder meg. Uansett, vi har blitt fortalt, i aviser og i beste sendetid, at vi nå er utsatt for fritidsklemma. Først var det altså tidsklemma, alt vi ikke rekker å gjøre fordi vi har så innmari dårlig tid. Nå har vi til alt overmål også fritidsklemma. Snakk om å være i klemme! Vi har lenge påstått at vi har så ufattelig dårlig tid i disse moderne tider, vi rekker knapt nok å klage over dårlig tid – så raskt går det i svingene. Men så har disse forskerne kikket på saken, og vi har i hvert fall ikke dårlig tid fordi vi jobber så mye. Så nå er det slutt med å skylde på jobben.

For det er faktisk sånn at vi jobber mindre enn før. Det burde det kanskje ikke en forsker eller tre til for å finne ut. For det er jo noe enhver godt voksen person kunne fortalt en som var yngre, som var så uheldig å spørre om hvordan det var før. Men hvorom all ting er, vi jobber mindre og forbruker mer. Derfor er vi i trøbbel, vi har nesten ikke nok våkentimer i døgnet til å forbruke og konsumere. Vi bruker mer og mer penger på å skaffe oss den perfekte fritid. (Ok, arbeidstida minsker og forbruket øker, det må bety at vi tjener mer og har bedre råd enn før. Da kunne vi kanskje jobbe enda mindre enn før og likevel ha like mye i lommeboka? Men da har vi kanskje ikke råd til all fritida og fritidsklemma ville blitt enda verre.) For å få en perfekt fritid trenger vi hytte, båt, bil og hus med hage. Gjerne større, raskere, nyere og finere. Men, sier forskerne, vi blir ikke lykkeligere – bare enda mer stressa. Er det ikke rart? Spørsmålet er om ikke fritidsklemma er et dårlig og avledende svar på tidsklemmeproblematikken?

For saken var vel at tidsklemma først og fremst rammer småbarnsforeldre hvor begge er i jobb. Verst rammer den vel de som er på nedre halvdel av lønnskalaene og aller verst rammer den kvinner. Derfor har den blitt gjort til et individuelt problem som hver enkelt av oss må løse, og politikerne kan vaske sine hender fordi det ikke er et samfunnsmessig problem. Hadde det vært et samfunnsmessig problem, kunne man jo tenke seg det gode, gamle kravet om sekstimers arbeidsdag som en mulig løsning. Men den vrangforestillingen kan vi bare plukke av oss, først som sist. Vi jobber mindre, tjener mer og har fritidsklemme mer enn vi har tidsklemme. Så der fikk vi den. Bare vi dropper de svære husa, dyre bilene, raske båtene og gedigne hyttene, så rekker vi nok å ta oss av både syke barn og jobb.

SarpsborgAvisa
Det begynner å bli lenge siden Finn Kalvik gikk rundt i Oslos gater og sang om å finne seg sjæl. Hvorvidt han fant seg selv, aner ikke jeg – men som vi sa i Gamle Dager: ”Finn Kalvik og du skal Arve Opsahl”. Nåja, men å finne seg sjæl er nok ikke tidens melodi. Så vidt jeg kan forstå ved hjelp av fjernkontrollen og zappemuskelen. Det virker rett og slett som om det er om å gjøre å forandre seg selv i høyest mulig grad. ”Bli ny”-konseptet er jo ikke akkurat helt dagferskt. Det har jo lenge figurert i KKs spalter, ja Kvinner og Klær altså, ikke Klassekampen. Men det dreier seg jo om en tur til frisøren og noen enkle make-up tips. De fleste faller vist tilbake i den gamle tralten også, etter en måned eller to. Sikkert til glede for familie og kolleger. Sånn er det kanskje ikke helt med de nyere konseptene, spør du meg har de gått helt fra konseptene. Men sant å si så har ingen spurt meg. Vel, de fleste har vel fått med seg kvalitetsunderholdning som Extreme Makeover og The Swan. Det er hva jeg kaller å bli ny, og det så det varer. Ikke noe særlig angrefrist, nei. Det er klart, jeg skal være forsiktig med å gå knallhardt ut mot kosmetisk kirurgi og spesielt de som mener seg å trenge det. Men det er en merkelig form for underholdning. Dessuten er det vel en slags ekstremvariant av tegn i tiden.

Vi ønsker oss lettvinte løsninger. Da blir det letteste å ringe nærmeste tv-stasjon, så de kan komme og forandre kropp, fjes, hus og barn. Raskt går det også, ingen egeninnsats og ingen ventetid, det er sånn vi ønsker oss det. Aller best har vi det altså om barna blir noen andre, vi ikke kjenner oss igjen i eget hjem og familien ikke kjenner igjen oss. Men med fare for å fremheve det opplagte, dette blir jo bare forandringer i det ytre, krusninger i overflaten. Det er lettere å forandre nesa enn personligheten, liksom. Men det er klart, det ligger vel i menneskets natur å gå rundt hindre og ønske seg raskeste vei ut. Lite nytt i det, antagelig. Nytt er det derimot at det har blitt så allment akseptert og nærmest en norm. I skikkelig Gamle Dager var det annerledes. Man skulle gjøre seg fortjent til den minste lykke, og fortjent gjorde man seg ved å ha dyder. Man skulle utvise tapperhet, måtehold, rettferdighet og man skulle besitte visdom. Det er ikke mye måtehold eller tålmodighet over ekstrem oppussing, hva enten det er av barna, huset eller fjeset. Antagelig er det ikke så lett å finne seg sjæl om man ikke ser ut som i går, når man ser i speilet. Før var spørsmålet; kan speilet lyve? Kanskje ikke, men det betyr vel ikke så mye lenger? Salige Ibsens uttalelser om livsløgnen har fått helt andre dimensjoner nå.

Med modernismen så kom en oppløst jeg-følelse. Identitet ble noe flytende og usikkert. Nå i vår (kom)postmodernisme er utseende like usikkert og utsatt for forandringer. Måtte du leve i interessante tider, lyder en gammel orientalsk forbannelse.

Allen Ginsberg, Lorca, Whitman in “A Supermarket in California”.


A Supermarket in California[i]
What thoughts I have of you tonight, Walt Whitman, for I walked down the sidestreets under the trees with a headache self-conscious looking at the full moon.
In my hungry fatigue, and shopping for images, I went into the neon fruit supermarket, dreaming of your enumerations!
What peaches and what penumbras! Whole families shopping at night! Aisles full of husbands! Wives in the avocados, babies in the tomatoes!--and you, Garcia Lorca, what were you doing down by the watermelons?

I saw you, Walt Whitman, childless, lonely old grubber, poking among the meats in the refrigerator and eyeing the grocery boys.
I heard you asking questions of each: Who killed the pork chops? What price bananas? Are you my Angel?
I wandered in and out of the brilliant stacks of cans following you, and followed in my imagination by the store detective.
We strode down the open corridors together in our solitary fancy tasting artichokes, possessing every frozen delicacy, and never passing the cashier.

Where are we going, Walt Whitman? The doors close in an hour. Which way does your beard point tonight?
(I touch your book and dream of our odyssey in the supermarket and feel absurd.)
Will we walk all night through solitary streets? The trees add shade to shade, lights out in the houses, we'll both be lonely.

Will we stroll dreaming of the lost America of love past blue automobiles in driveways, home to our silent cottage?
Ah, dear father, graybeard, lonely old courage-teacher, what America did you have when Charon quit poling his ferry and you got out on a smoking bank and stood watching the boat disappear on the black waters of Lethe?



1.
Allen Ginsberg (1926 – 1997) is probably one of America’s best known poets. His first book of poetry, from which “A Supermarket in California” is taken; “HOWL and other poems” was first published in 1956. It is still in print, now almost fifty years after its initial printing. This is something which speaks volumes about the popularity of this collection of poems and its author. Just as famous as Allen Ginsberg is for his poetry he probably is as one of the central characters of the Beat Generation. “During his long career, he was a cultural phenomenon and a spokesman for a generation, whose influence rivaled that of pop heroes, political and religious leaders.”[ii]

2.
At first glance “A Supermarket in California” looks like a prose poem and reading it through it does feel a bit like one as well. The lines are long, they fill the page and this certainly gives it the look of prose. And when one reads it aloud it gives the sense of a deliberate rhythm that sets it aside from everyday spoken language. It does not, however, owe much to the European prose poem tradition from Charles Baudelaire, but clearly takes much of its inspiration from the great American poet Walt Whitman (1819 – 1892) who also figures in the poem as its focal point. It differs from prose poems also by being divided into four stanzas (or parts at least). The flowing and all encompassing style of “A Supermarket in California” owes much to Whitman’s poetry. Anyone who is familiar with Walt Whitman’s poetry or has leafed through “Leaves of Grass” will spot the similarities.

But Ginsberg and Whitman are not the only poets in the supermarket this evening, even the great Spanish poet Fredrico Garcia Lorca (1898 – 1936) seems to be out shopping for fruit and images. Just as Ginsberg, Lorca seems to be spying on Whitman and it is interesting to note here that Lorca also has written a poem about Whitman; “Ode to Walt Whitman”, published in 1940[iii], and it is probably a safe guess that Ginsberg has read this and other poems by Lorca as well as Walt Whitman’s poetry. Maybe Ginsberg is trying to tell us that his view of Whitman is somewhat different from Lorca’s view? Lorca calls Whitman “lovely old man”[iv], whereas Ginsberg calls him “lonely old grubber”. In the first lines Ginsberg seem to be telling us that there is a connection between his thoughts of Whitman and his headache, something that might reveal mixed emotions – that his view of the old poet is not entirely positive.

If thinking of Whitman is connected to the headache, the dream of enumerations must be so as well. This adds to the conflict between the young and the old poet. If “dreaming of your enumerations” is read as an ironic statement then Ginsberg’s own enumerations in the following might be read as parody. Allen Ginsberg is ridiculing Whitman at the same time as he is taking his inspiration from him. This first stanza has other bits of contrasts as well, as in the sentence: “What peaches and what penumbras!” Delicious fresh fruit is contrasted with an obscure but precise word for the shadows around the fruit, meaning “the total shadow of the moon or earth in eclipse”[v], something that links the fruit with the full moon that also is mentioned in this first stanza. This adds to the feeling that this is a deliberate and well thought out piece of work and that the spontaneous flow is only seemingly so.

The image of Walt Whitman “poking among the meats” is also a bit uncomfortable. He, Whitman, comes across as a homeless and poor man, besides being lonely and out of place. Why he is out of place is, of course, open to questioning but he is a bit out of date in this modern supermarket and most things, like the neon signs and the refrigerators, are new to him. Maybe Ginsberg hints at Whitman being outdated, like meat past its expiry date? At least it is safe to say that, in the context of the poem, Whitman “was” and Ginsberg “is”. But still he is following after and asking the “old grubber” for directions. Looking to the predecessors, like Lorca and Whitman, for inspiration he is out “shopping for images” not only in the real America around him but also in other poet’s visions of America.

Finally he is asking of his “dear father, graybeard” for guidance through the land of the dead, Hades. But like with the obscure wording, mixed emotions and probable irony of this poem, Hades is somewhat askew as well. Charon ferried the dead over the river Styx, while Lethe was the river of forgetfulness. Again we as readers are exposed to a fluctuation of meaning, making us read over and reconsider time and again. There is also an obvious reference her to Walt Whitman’s poem “Crossing Brooklyn Ferry”. A connection that is continued in lines from “Crossing Brooklyn Ferry” like: “Crowds of men and women attired in the usual costumes, how curious you are to me!”[vi]. This is easy to connect with Ginsberg’s “Whole families shopping at night! Aisles full of husbands! Wives in the avocados, babies in the tomatoes!” since it a curious way to describe something very common and domestic in a very normal setting; the supermarket.

3.
But as Ginsberg plays hide-and-seek with Lorca and Whitman among the groceries and with the imagined store detective, this text plays hide-and-seek with its readers. It seems easy and straight forward at first glance, but there are so many deliberate traps here that the reader is bound to stubble. Just as the poets are eying each other in the aisles of the supermarket, the reader must be careful not to take everything at face value. Only through extensive re-reading is it possible to begin to grasp the scope of this poem.

There is probably a multitude of reasons why Ginsberg wrote this particular piece of poetry. Maybe he was just simply thinking of the great poet Whitman while doing everyday things like walking the streets at night and shopping groceries. But also this is from the first book of poetry Ginsberg published and it is a fair chance that he tried to come to terms with him self as a poet by making a stand and placing himself both apart from and among his idols. Another thing to take into consideration is that both Lorca and Whitman where homosexuals, just as Ginsberg. So young Allen Ginsberg needed heroes and role models on that account as well. That is maybe why he calls Whitman “old courage-teacher”?

[i] Ginsberg, Allen: A Supermarket in California. In: The Norton Anthology of American Literature. Shorter Sixth Edition. W. W. Norton & Company 2003, page 2739 – 2740, for this and all following quotations.
[ii] Ro, Sigmund: Literary America. An Introduction to the Literature of the United States. Univeritetsforlaget 1997, page 257
[iii] Lorca, Fredrico Garcia: Dikter i New York. Cappelen 1991, page 121
[iv]Lorca, Fredrico Garcia: Ode to Walt Whitman <http://www.artofeurope.com/lorca/lor1.htm>
[v] Hornby, A. S.: Oxford Advanced Learner’s Dictionary of Current English. Oxford University Press 1986
[vi] Whitman, Walt: Leaves of Grass, and Selected Prose. Holt, Rinehart and Winston 1965, page 133

William Shakespeare har bursdag 23. april.
En dag å feire.
Les om Hamlet på Shakespearesällskapets
Hamlet-side.
Les også om Olav H. Hauge sitt dikt
om Shakespeare-karakteren Ofelia i Nordlit 16.

Vi vil liksom ha det sånn vi er vant til, og tar til oss forandringer tregt. Ikke kom her med ny uttale! Det har vel alltid vært sånn, og kommer til å forsette å være sånn så lenge vi mennesker snakker sammen. I hvert fall så lenge det er viktig for oss å ha et smidig og anvendelig språk for å kunne kommunisere sånn noenlunde greit med hverandre. Selv om det nok finnes de som klarer å holde språk og kommunikasjon skarpt atskilt. Det muntlige språket velger minste motstands vei. Derfor forandrer utalen seg ustanselig og stadig til det som er lettere å si. Mest omtalt nå for tiden er vel skarre-r. Den er nemmelig lettere å lære og brer om seg raskt. Dessuten har vi den språkforandringen de fleste av oss ser på som slapphet blant den delen av befolkningen som er yngre enn oss. Jeg tenker selvsagt på sj-lyden, som ser ut til å erstatte både skj- og kj-lyden og dess like. Noe som gir utale som sjino, sjylling, sjole og sjosk. Riktig ille å høre på, synes mange. For det er nemmelig sånn at selv om talemålet alltid er i rivende utvikling, så er gjerne våre holdninger til det stokk konservativt. Det var bedre før, hevder vi, og forandring er forringelse. Men om vi tenker oss at språk og kommunikasjon henger rimelig uløselig sammen, så har det lite å si om vi blir invitert med på kino eller sjino – ikke sant?

Selv lar jeg meg ikke hisse noe særlig opp over talemålsforandringer. Derimot synes jeg at visse omseggripende skrivefeil er verre. Noe som sprer seg veldig, og nok er den vanligste skrivefeilen blant folk flest er særskriving eller orddeling. Det vil si en kunstig deling av sammensatte ord. Reglen er egentlig enkel, sammensatte ord skrives i ett og uttales som et ord. Leie biler og leiebiler uttales ikke likt og er ikke det samme, selv om sikkert mange leiebiler er leie biler. Ja, ja, er det så nøye da? Vi skjønner (sjønner) vel hva som menes uansett? Vel, det er jeg neimen ikke så sikker på. La gå at vi med en liten dose velvilje forstår hva de har i kjøttdisken når plakaten påstår at ”Stekt Kylling Lever”, eller at vi ikke venter spent ved telefonen etter å ha lest at ”Nybakt smult ringer”. Ikke blir jeg særlig skremt av at ananas biter, heller. Men kjøper vi en tv som har fjern kontroll, eller hva synes du egentlig om bruk og kast kulturen? På den annen side, det er klart tre glass lyse staker raskt blir mer fristene når tre kule lys følger med. Det begynner å bli en stund siden vi hadde bokbål her i landet, men det finnes visstnok et alternativ før de som ikke er så glad i å lese. I hvert fall ser jeg ofte annonser for å koke bøker. Liker man koke bøker så er vel frank furter pølse også greit? Likevel, noen ganger må ord deles, ved linjeskift for eksempel. Da bruker vi bindestrek, men husk for all del at ord skal kommunisere. Bruk fornuft ved bindstreksbruk; pil-spiss og pils-piss er ikke det samme.

OLAV H. HAUGE (1908 – 1994)


Lykelen til poesien si verd
”Eg hev ikkje møtt fleire enn tvo-tri stykke som i røyndi hev elska poesi. Eg segjer elska fordi ein mann som hev funne lykelen til poesien si verd, ikkje lenger er interessert, men hugteken, han elskar.”[1] Dette skreiv Olav H. Hauge i dagboka si som 21 åring. Eg trur mange ikkje bryr seg om å lese dikt, fordi det krev mye av lesaren. Det er ofte ikkje openbert og klart ved første gjennomlesing. Men det er heller ikkje ein kode vi skal løyse for å få tak i kva forfattaren eigentleg meinte. Forfattaren har nok sagt det på den einaste måten som var mogeleg for henne eller han. "Det ideelle mål ved litterær analyse er å bringe oss fram til en fullstendig aktualisering av tekstens potensielle mening…"[2] Og teksten si potensielle meining er ofte mye meir enn forfattaren sine intensjonar, teksten si meining blir også skapt i lesaren.
Tilbake til Olav H. Hauge. Så kvifor Hauge? Forlaget kallar han "vår fremste lyrikar i etterkrigstida" i vaskesetelen til Dikt i samling. "Olav H. Hauge kommer ingen utenom som vil vite noe om norsk lyrikk." i følgje Jan Erik Vold[3]. "…[B]lant de få norske etterkrigslyrikerne som har internasjonalt format."[4] slår Øystein Rottem fast. "Dei fleste vil i dag vere samde om at han står blant dei fremste av diktarane våre." skriv Nils Rune Langeland.[5]
At Hauge skreiv på nynorsk var med på å gjere han mindre kjend i starten, på grunn av den språkdelte kultursituasjonen her i landet. Ein tenkte seg vel også modernismen som eit storbyfenomen. Hauge har sjølv sagt at han heldt seg til rettskrivinga frå 1917 "um ikkje i eitt og alt."[6] Han har også uttalt: "[…] det nynorske språket har vist seg å vera eit ypparleg litteraturmål; ordmengdi er utruleg stor, serleg har det ei mengd ord for skifte og ovringar i naturi […]"[7]
Eg har ikkje tenkt til å dvele ved biografiske data og personen Olav H. Hauge, sjølv om det er ein sterk tradisjon i den retninga i Hauge-samanheng. "[…] store delar av haugeresepsjonen er […] prega av ei særleg tydeleg personinteresse."[8] skriv Jørgen Sejersted. Dette kan synast noko merkeleg halde opp mot at det er få biografiske referansar i dikta han skreiv.
Han debuterte i 1946 med Glør i oska, siste diktsamling; Janglestrå, inkorporert i Dikt i samling, kom i 1980. Sin seine debut til trass, dekkjer Hauge ein lang epoke i litteraturhistoria. Han skreiv alt frå 15 års alderen, noko som gjer epoken enda lenger. Men om vi no held oss til tidsspennet 1946 – 1980, ser vi at han var samtidig med forfattarar som hører historia til, f.eks. Aksel Sandemose, Tarjei Vesaas og Agnar Mykle. Men også forfattarar som Jan Erik Vold og Dag Solstad. Og alle som debuterte på 70-talet; Bjørn Aamodt, Eldrid Lunden, Sigmund Mjelve og Inger Elisabeth Hansen, for å nemne nokon. Hauge var altså med heile etterkrigsepoken.[9]
Dikt i samling innhald drygt 400 dikt frå 7 diktsamlingar. Hauge sin eigenproduksjon er altså samla i ei bok på rundt 300 sider. Dette ruvar kanskje ikkje så veldig. Alt han har skrive av dikt finnest i ei bok på storleik med ein gjennomsnittsroman. Men denne "romanen" er ufatteleg innhaldsrik, og har eit stort spenn. Tidsspennet har eg allereie vore inne på. Eit anna spenn sørgjer Hauge for gjennom den enorme lesinga si. For å sitere Rottem igjen, Olav H. Hauge hadde ein "[…] omfattende viten om lyrikk og lyrikkteori til alle tider og fra alle verdensdeler."[10] Noko vi finn igjen fleire gonger hos Hauge, er at han omtaler litterære personar og fortidas fortfattarar som om dei budde borte i lia.
Olav H. Hauge var og ein dyktig gjendiktar. Omsetjingane hans er samla i eit bind; Dikt i umsetjing inneheld 210 dikt av 27 lyrikarar. Gjendikting er ein måte å gjere verdslitteraturen nær og eigen på. Også i omsetjingane er spennvidda merkbar. "[…] vi har eit sprang i tid på eit par hundre år og også stor geografisk spreiing med dikt frå ulike språkområde[…]"[11] Han sat altså innarst i Hardanger-fjorden og var internasjonalt orientert. Ein sann verdsmann som ikkje drog utanlands før i 1973, og da til Danmark. Frå opninga av Profilintervjuet frå 1966:

"T: Du har vel reist en del og sett deg om i landet. H: Det er ikkje mykje det. I fjor reiste eg yver Jæren. I grunnen skulle eg ikkje gjort det. Eg las Garborg i ungdomsåri, og då så eg Jæren. No er det fullt av siloar."[12]

Eit tredje spenn er det mellom korte strofer og sonettar. Tidsspennet gjer seg gjeldene her også, sonetten er jo ei tradisjonell strofeform, og det korte kanskje meir moderne. At ein i dei korte strofene finn spor både frå Edda-kvad og haiku slår litt hol på det moderne.

Den gåta eit liv og eit hjarta er
No skal vi gå rett på sak og sjå på kva Hauge skreiv. I tillegg til å ikkje bry seg om å lese dikt, av forskjellige grunnar, er det mange som meiner at analyse kan komme i vegen for opplevinga, og ikkje minst – leselysten, særleg gjeld det lyrikken. At ein rett og slett kan øydeleggje eit dikt ved å plukke det frå kvarandre. Derfor tenkte eg å begynne med den reine opplevinga:

OFELIA
Du er ingi gåte, Ofelia,
berre den gåta eit liv og eit hjarta er.
Kor umogeleg og flokut livet kan verta!
Kvar skulde me gå
um me ikkje hadde sorgi og døden?
Dans, Ofelia, syng!
Strøy rosor ikring deg,
røm inn i eit myrkare rom,
det er ljuvare der, dagen der
er ikkje so hard.
Når kvida si eldpil sting deg,
so syng, Ofelia, dans!
Vollgravi er strøydd med rosor.
(Side 196)[13]

Min påstand no, er at dei som ikkje kjende dikta frå før, sit igjen med veldig lite. Så derfor vil eg at vi ser litt nærmare på det. Det er jo den analysen er – ein nærmare titt. Nokon fullstendig analyse skal eg sjølvsagt ikkje gi meg ut på. Eg begynner på toppen. Diktet sin tittel vil ofte gi oss ein peikepinn. Ofelia, kven er det? Det er den jenta Hamlet er forelska i, i alle fall før stykket begynner. I Øyvind Bergs etterord til eiga omsetjing av Hamlet, står det at stykket inneheld "diverse mennesker som møtes og elsker og hater og dreper og sier forskjellige ting (sitert etter ung, kvinnelig student)". Og Berg legg til "Dét kan jo være et svar på hvorfor stykket fremdeles angår oss?"
Diktet er altså eit tilsvar til anna dikting, som jo det meste av moderne dikting er. Ofelia har i folk sitt medvett, og litteraturhistoria, blitt sjølve symbolet på det gåtefulle og kvinnelege. Det første diktaren seier til Ofelia, og dermed også oss, er at ho ikkje er ei gåte. (I parentes bemerket kan vi notere oss at han er dus med Shakespeares figurar). Ho er berre gåte som menneske, ikkje som kvinne. Hauge postulerar at det irrasjonelle ustyrlege, ukontrollerbare, som oftast blir karakterisert som feminine trekk, er felles for mann og kvinne. Livet kan vere vanskeleg for nokon og kvar. At vi har livet og døden felles er noko vi alle kan etterprøve. Her står det me altså eit vi, du og eg. Ofelia er som oss alle.
Men kva kan vi gjere? Danse og syngje, skriv Hauge. Danse oss ut av krisane? No er det vel ikkje akkurat danseterapi han føreskriv. Men vanskeleg lagnad kan utforskast i kunsten og gjerast om til kunst. Dette skal eg komme tilbake til. Det mørke rommet som tilbyr lindring, kan vere kunsten. Men det er jo ingen løyndom for oss at Ofelia rømde inn i galskapen. Diktet gir oss lite håp om det gir oss galskapen som løysing. Så vi trur på kunsten, men lèt galskapen murre i bakgrunnen.
Til slutt blir mogligheitene til kunsten gjenteken. Siste vers gir rom for i alle fall to syn. Det vondet i livet kan sjå fint ut ved første augekast, eller det er oppgåva vår å pynte på det vonde. Sjølvsagt kan også begge tankane haldast i hovudet samtidig. Som ei avrunding vil eg sitere Sigrid Bø Grønstøl: "Det reviderte kvinnebiletet som dette diktet innheld, gir også plass for den kvinnelege diktaren"[14]. Og vel da også den kvinnelege lesaren?
Det kan kanskje verke som ein noko dryg påstand at Hauge presenterer eit revidert kvinnebilete. Derfor vil eg prøve å klargjere denne påstanden noko nærmare. Da held det ikkje å berre sjå på Ofelia-diktet, vi må ta ein titt på eit anna av Hauges kvinnebilete. Dei fleste har vel lese eit dikt der den mannlege forfattaren samlingar sitt forelskingsobjekt med ei rose. Hauge har dikta eit svar til rosedikta.


KLUNGER
Rosone har dei sunge um.
Eg vil syngja um tornane
og roti, - ho klengjer seg
hardt um berget, hard som
ei mager gjentehand.
(Side 228)

Som i diktet om Ofelia, påstår Hauge her at livskampen er felles for kvinne og mann. Uansett dei mannlege poetane sine ønskedraumar og objektivvisering av kvinner, vilkåra for eit kvinneliv er sjelden rosenraudt. Ifølgje Sigrid Bø Grønstøl finst det ikkje noko i Hauges dikting som kan stengje den kvinnelege lesaren ute.

"Når kvinne og mann er av same slag, er det ikkje lenger mogeleg å projisera den kjødelege dimensjonen inn i kvinna og reservera den åndelege dimensjonen for mannen."[15] […] "Her er eit stort og varmt velkommen inn i ei dikting som dreier seg om mennesket, mann og kvinne, kvar for seg i livskampen, midt i sine truga og utrygge livsvilkår. Begge har dei ordet, språket, diktet å hjelpa seg med. […] Ordet er ein magi over avgrunnar."[16]


Poesiens lykkelige risiko
Er ord ein magi over avgrunnen mellom mann og kvinne, kan eg ikkje forstå anna enn at dikt kan vere ein nyttig reiskap i kvardagen. Kan poesien hjelpe ein mann til å få større innsikt i kvinneliv, og omvendt, er det vel ikkje ein for dryg påstand at poesien kan auke forståinga for medmenneske generelt. "Det er dette som er spesielt ved forfatterne, at de sitter for seg selv og grubler, og behandler temaer som er viktige for mange."[17] Å lese er det nærmaste ein kjem det å tenkje eit anna menneske sine tankar. Les ein dertil poesi, som jo handlar om å meistre språket og på mange måtar om å få sagt det useielege, kan tanken til og med kjennast ny.
Ein annan grunn til å lese lyrikk er nyfikne. "[…] ingen kan vide sig sikker på, hvor vi ender. Det er poesiens lykkelige risiko."[18] Og som L97 pålegg framtidige og notidige lærarar "[Å] nøre hugen til å ferdes utenfor oppstukne veier og i ukjent terreng, til å bruke kropp og sanser for å oppdage nye steder og til å utforske omverden."[19] I L97 handlar desse orda om naturglede, men eg synest det er ei veldig god framstilling av "poesiens lykkelige risiko".
Den som vil lese poesi med utbyte må vere nysgjerrig, tolmodig og ikkje redd for det uforståelege. Sjølv om poesien handlar om språkleg presisjon, har den ofte behov for å vere dunkel. Poeten maskerer seg like ofte, kanskje oftare, som han avslører seg. Eller som Göran Sonnevi seier det:

jag, den sönderhackade
talar Talar
också sönderhackat
så att du
bara delvis ska förstå mig[20]

Ein som har skrive om kva det vil seie å vere ein lesar, er Göran Tunström i Juloriatoret. Og best seier han det kanskje om å lese noko ubegripeleg:

Där finns mycket han inte förstår och det gläder honom allra mest, därför att det då finns en värld framför honom som han måste nå. Det obegripliga är det bästa, eller som han en dag skulle skriva: "Jag vet inte, därför måste jag vidare."[21]

Lyrikklesaren er ein oppdagingsreisande i språket. Men kva skal vi med dette språket vi oppdagar?

"Lyrikken kan hjelpe meg å få eit eige språk. Poesi handlar om ein språkleg konsentrasjon. Dikt er språkkunnskap omsett i skrift. Ord er ikkje poetiske i seg sjølv, det handlar om ein poetisk bruk av språket. Såleis krev det eit språkleg medvit ikkje berre hos lyrikaren, men òg i høg grad hos lesaren. "Språkutvikling er nær knytt til forming av personlegdommen." (L97) Eksistens kan verte stadfesta gjennom skrift. Og meir enn stadfest, ein kan byggje ut eigen biografi med andres tekstar."[22]

LAUVHYTTOR OG SNØHUS
Det er ikkje mykje med
desse versi, berre
nokre ord, røysa saman
på slump.
Eg synest
likevel
det er gildt
å laga dei, då
har eg som eit hus
ei liti stund.
Eg kjem i hug lauvhyttone
me bygde
då me var små:
krupja inn i dei, sitja
og lyda etter regnet,
vita seg einsam i villmarki,
kjenna dropane på nasen
og i håret –
Eller snøhusi i joli,
krupja inn og
stengja etter seg med ein sekk,
kveikja ljos, vera der
i kalde kveldar.
(Side 252)

Er det ikkje nett det mørke rommet Ofelia blir oppfordra til å rømme inn i, som Hauge beskriv her? Det er kanskje ikkje så mye i den store samanhengen, men det er ein stad å vere. Men skulle kunsten berre vere trøst, ville den ikkje vere varig – den må tilby noko meir. Det må vere rom for endring. Det einaste varige er forandringa. Interessant i samanhengen vår er definisjonen av læring som ei endring i måten å tenkje om røynda og seg sjølv på.
Til dagleg bruker vi eit reifiserande språk. Dvs. lineært, målretta og konkluderande. Vi bruker språket til å argumentere og for å skape forståing. Det er på mange måtar tingleggjort og ikkje interessert i dialogen sin prosess. Tingleggjort og reifiserande blir språket fordi det er distansert frå opplevinga. Å beskrive ei kjensle med ord, er ikkje det same som å føle den kjensla. I poetiske framstellingar blir kvardagspråket brukt, men det blir strekt slik at den tingleggjorte aspekten blir svekt.[23]
Altså; poeten prøver å oppnå noko anna enn å argumentere og konkludere. Som Michael Strunge har forsøk å forklare det poetiske prosjektet sitt: "En videreformidling af oplevelse, følelse, sansning, uden mellemled; hvor ordene direkte rører ved digterens oplevelse og læserens sanseapparat."[24] Og her kan kanskje kunsten tilby moglegheit for endring. Anne-Lise Løvlie Schibbye seier i alle fall dette i ein artikkel om å bruke språket for å skape endringsaugeblink i psykoterapi: "Det er opplevelsesmulighetene som har endringspotensial. […] når språket taper sin reifiserende kraft, er all opplevelse potensielt mulig."[25]
Den nysgjerrige lyrikklesaren kan ikkje anna enn fryde seg over at all oppleving er potensielt mogeleg. "[…] ingen kan vide sig sikker på, hvor vi ender. Det er poesiens lykkelige risiko."[26] Men eit slikt språk som har tapt si reifiserande kraft, er sjølvsagt krevjande å lese. Poeten sin risiko, ein kalkulert risiko – vil eg tru, er at han ikkje kan nå alle og at det er mange moglegheiter for feillesing. Som Erling Kittelsen sa det: "Dikt faller alltid på feil steder".[27] Vil ein utvitydig nå alle, kan ein skrive ting som; far les avisa, mor strikkar eller leve revolusjonen. Men poeten sitt prosjekt er eit anna enn agitatoren sin.

EIT ORD
Eit ord
- ein stein
i ei kald elv.
Ein stein til –
Eg lyt ha fleire steinar
skal eg koma yver.
(Side 200)

"Slik kan ein stor diktar tale til oss, i eigne og andre sine strofer, over landegrenser, over språkgrenser, generasjonsgrenser, og vi kan plutseleg opne augo og sjå og innsjå – eitkvart."[28]

Sorg er krafts uppkome
Nå er tida er inne for å lese ein del Hauge-dikt. Den indre samanhengen mellom desse dikta er på mange måtar like mye min som Hauges. Dei blir ikkje presenterte kronologisk, og eg freistar heller ikkje å fullstendig aktualisere teksten si potensielle meining. Eg har bevisst tolka snevert og forsøk underbyggje påstanden min om at vanskeleg lagnad kan utforskast og beherskast gjennom kunsten.
Det er ei kjensgjerning, og ein floskel, at det er lettare å skrive og meir å skrive om i motgong enn i medgang. Ein treng ikkje ha møtt all verda sin motgong, langt mindre ha forsøk lage litteratur av det, for at følgjande dikt skal hørast sant ut:

UPP GJENOM ELVEDALEN
Lett stig eg på steinane,
frisk elvgufs imot meg,
og eg syng.
Sorg er krafts uppkome,
jøklane græt i soli,
kvi gjeng eg lettare mot enn med?
(Side 287)

Diktet fortel om styrke, og om ein som utadvent og aktivt kjemper mot sorga. Det krevjar kraft å sprette oppover på steinane i elva. Og her er det ei kraft som kjem frå sorga. Denne aktive handlinga fører igjen til at det blir kunst; han syng. Men den indre kjensla som sorga er, kan også i stor grad setje preget sitt på omgivnaden.

Og snjoen kom og kledde skogane i kvitt.
Eg tykte det var sorgi, for eg ser berre mitt.
(Fra OG SNJOEN KOM, side 122)

Sorga kan og føre til isolasjon. At ein gøymer og skjuler seg. Det er noko dobbelt over dei romma dikta fortel om. I OFELIA er rommet mørkt og ljuvt, i LAUVHYTTOR OG SNØHUS er rommet triveleg og minner om barndommen. Men ein kan like gjerne forsvinne inn i noko utriveleg. Sorga kan drive ein til rein flykt. Eller som Hauge sjølv sa det:

"Sorgi er den sterkaste av alle borger. Henne kan ingen skaka, ingen brotja ned; der er du trygg. Alt er uvisst – glede, byrgskap, stormod, alt skifter med vêr og vind, sorgi er urikkande."[29]

OG EG VAR SORG
Og eg var sorg og heldt til i ei hole.
Og eg var ovmod og bygde attum stjernone.
No byggjer eg i næraste treet,
og um morgonen når eg vaknar,
trær fura gull på nåli.
(Side 207)

Her er sorga fortid, men korleis kjem ein dit? Kva gjer livet verd å leve og kva har ein å leve for? Vi treng noko som gjer at vi kan lyfte blikket og sjå framover. Vi treng ein draum.

DET ER DEN DRAUMEN
Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje –
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.
(Side 234)

Og kva er det så draumen kan gi oss? Om vi no set eit likskapsteikn mellom draum og dikt, det er i alle fall fullt mogeleg å sjå på poeten si fantasiverd som utgangspunkt for diktinga - så er diktinga eit middel til å sprengje kvardagens snevre grenser. Men kvardagen er og ein stad å vere. Og om ein var aldri så mye "venglande fjør […] i den sterke vinden" så kjem dei stundene kor vinden løyar.

KVARDAG
Dei store stormane
har du attum deg.
Då spurde du ikkje
kvi du var til,
kvar du kom ifrå eller kvar du gjekk,
du berre var i stormen,
var i elden.
Men det gjeng an å leva
i kvardagen òg,
den grå stille dagen,
setja potetor, raka lauv
og bera ris,
det er so mangt å tenkja på her i verdi,
eit manneliv strekk ikkje til.
Etter strævet kan du steikja flesk
og lesa kinesiske vers.
Gamle Laertes skar klunger
og grov um fiketrei,
og let heltane slåst ved Troja.
(Side 190)

Og den pilen, den vinglande fjøra, som blir teken av vinden, som ikkje hamnar der ein tenkte seg?

MANGE ÅRS RØYNSLE MED
PIL OG BOGE
Det er den svarte prikken
midt i skiva du skal treffa,
nett den, der
skal pili stå og dirra!
Men nett der treffer du ikkje.
Du er nær, nærare,
nei, ikkje nær nok.
So lyt du gå og plukka upp pilene,
gå tilbake, prøva på nytt.
Den svarte prikken tergar deg.
Til du forstår pili
som stend der og dirrar:
Her er òg eit midtpunkt.
(Side 285)



Det vesle har hjarta alltid visst
"Knapt nokon norsk forfattar (og vel ingen norsk lyrikar) i det 20. hundreåret har i si levetid vore så tiljubla og så omtala[…]"[30] Mye er skrive om Hauge av mange. Det er skrive over ti universitetsavhandlingar om forfattarskapet hans. "Begeistringa er så godt som samstemt frå kollegaer og kritikarar."[31] Kva Hauge sjølv syntest om denne beundringa kan eg berre gjette om, men "[d]ette diktet har vorte lese som Olav H. Hauge si åtvaring til lesarane og kritikarane sine."[32]

FUGLEBERGET
Du likar kanskje å vere fugleberg.
Det er gildt med einkvan fuglen, veit du.
Men å verta eit slikt flaksande, skrikande berg?
Det må vera fåfengd og narreskap som har gjort
at alle desse fuglane samlast
og skit deg til.
(Side 220)

Det finst altså ei lang, lang rekkje av sekundærlitteratur rundt Hauge sin forfattarskap. Og den er positiv og hyllande. Som Terje Tønnesen skriv i forordet til boka Tunn is. Om Olav H. Hauges forfattarskap: "Denne boka viser tilnærminger der Olav H. Hauges storhet som dikter tas for gitt. Hans posisjon som nestor i norsk lyrikk har gitt grunn til udiskutabel beundring."[33] Mye av det som er skrive om Hauge byggjer opp under Olav H. Hauge som totalkonsept. "Det er få andre nynorske forfattarar frå dette hundreåret vi veit så mykje om som Hauge."[34] Dei fleste møta med Hauge, intervjuar i radio, tv og tidsskrift, biografisk baserte artiklar, er møte heime hos Hauge. Alt skal med, lusekofta, epletrea, cideren, dikta, stemma, hagen osv.
Som Claes Hylinger skriv om møtet sitt med Olav H. Hauge i 1973:

Han mötte mig vid bussen; han var klädd i svart basker och vit lusekofta. Själv hadde jag sandaler och blev våt om fötterna i duggregnet under promenaden upp till hans hus, som låg på fjällsluttningen med utsikt över fjorden. Här bodde han ensam och odlade sin frukt. När jag bytt om till ett par torra sockar, sa han: "Har du lyst på eit glas sider?"[35]

Slik har det blitt skapt eit bilete av Hauge som den tilbaketrukne, naturlege visemannen. Sjølve diktarpersonlegdommen. Ei persondyrking som trassar det meste av nyare litteraturteori. Men kritikken mot dette fokuset på personen Hauge har begynt å dykke opp dei siste åra. Vi som aldri får møte han får gå til dikta. Det er der fokuset bør liggje. Og dikta har vi, - og dei kjem stadig ut i nye opplag.

NÅR DET KJEM TIL STYKKET
År ut og år inn har du site bøygd yver bøkene,
du har samla deg meir kunnskap
enn du treng til ni liv.
Når det kjem til stykket, er det
so lite som skal til, og det vesle
har hjarta alltid visst.
I Egypt hadde guden for lærdom
hovud som ei ape.
(Side 298)



[1] Hauge, Olav H. 2000. Dagbok 1924 – 1994. Band I – V. Det Norske Samlaget, band I, s. 85

[2] Kittang, Atle og Aarseth, Asbjørn 1998. Lyriske strukturer. Innføring i diktanalyse. 4. utgave – revidert og utvidet. Universitets Forlaget, s. 13

[3] Dagbladet 1. juli 1983

[4] Rottem, Øystein 1995. Olav H. Hauge – Utsyn fra eplehagen. I: Norges Litteraturhistorie, bind 6. s. 363

[5] Syn og segn nr. 4/2000, s. 3

[6] Bjørkum, Andreas 1998. Målmeistaren frå Ulvik. Ord og former hjå Olav H. Hauge. Det Norske Samlaget, s. 93

[7] Bjørkum, Andreas 1998. Målmeistaren frå Ulvik. Ord og former hjå Olav H. Hauge. Det Norske Samlaget, s. 94

[8] Sejersted, Jørgen Magnus 2000. Litteraturkritikk som hyrdedikting. Resepsjonen av Olav H. Hauge. Syn og segn nr. 4/2000, s. 31

[9] Stegane, Idar 1988. Inngangar til Olav H. Hauges lyrikk.. Syn og Segn nr. 3/1988, s. 246

[10] Rottem, Øystein 1995. Olav H. Hauge – Utsyn fra eplehagen. I: Norges Litteraturhistorie, bind 6. s. 363

[11] Skei, Hans H. 1994. "Det vesle som hjarta alltid har visst." Nokre tankar om Olav H. Hauge som omsetjar. I: Tønnesen, Terje [red.] 1994. Tunn is. Om Olav H. Hauges forfattarskap. LNU/Cappelen fakta, s. 149

[12] Tufteland, Johan 1966. Eit møte med Olav H. Hauge. Profil nr. 4/1966, s. 7

[13] Hauge, Olav H. 1994. Dikt i samling. Det Norske Samlaget. Alle sidehenvisningar er til denne utgåva.

[14] Grønstøl, Sigrid Bø 1988. Kjærleikspoeten Olav H. Hauge. Syn og segn nr. 3/1988, s. 258

[15] Grønstøl, Sigrid Bø 1988. Kjærleikspoeten Olav H. Hauge. Syn og segn nr. 3/1988, s. 258

[16] Grønstøl, Sigrid Bø 1988. Kjærleikspoeten Olav H. Hauge. Syn og segn nr. 3/1988, s. 260

[17] Brekke, Toril 2001. Pauseklovn eller døråpner? Norsklæraren nr. 4/2001, s. 43

[18] Mai, Anne-Marie 1991. At læse digte. Borgens Forlag, s. 78

[19] Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen (L97) 1996. Det kongelige kirke-, utdannings- og forskningsdepartement

[20] Sonnevi, Göran 1979. Språk; Verktyg; Eld. Bonniers, s. 15

[21] Tunström, Göran 1983. Juloriatoret. Albert Bonniers Förlag, s. 43

[22] Sture, Stefan Andreas 2001. Oppbrot og heimkomst. Norsklæraren nr. 4/2001, s. 39

[23] Schibbye, Anne-Lise Løvlie 2001. Språk og endring. Om å bruke språket for å skape endringsøyeblikk i psykoterapi. Tidsskrift for Norsk Psykologiforening nr. 38/2001, s. 629ff

[24] Mai Strunge 1985, Samtaler m.m. mellem Anne-Marie Mai og Michael Strunge. Borgens Forlag, s. 107

[25] Schibbye, Anne-Lise Løvlie 2001. Språk og endring. Om å bruke språket for å skape endringsøyeblikk i psykoterapi. Tidsskrift for Norsk Psykologiforening nr. 38/2001, s. 634

[26] Mai, Anne-Marie 1991. At læse digte. Borgens Forlag, s. 78

[27] Under opninga av litteraturveka ved Høgskolen i Østfold, avd. lu. 2000.

[28] Skei, Hans H. 1994. "Det vesle som hjarta alltid har visst." Nokre tankar om Olav H. Hauge som omsetjar. I: Tønnesen, Terje [red.] 1994. Tunn is. Om Olav H. Hauges forfattarskap. LNU/Cappelen fakta, s. 158


[29] Hauge, Olav H. 2001. Skogen stend, men han skiftar sine tre. Aforismar i utval. Det Norske Samlaget, s. 27

[30] Vassenden, Eirik 2000. Utlevering og atterhald. Olav H. Hauges Dagbok 1924-1994. Syn og segn nr. 4/2000, s. 9

[31] Sejersted, Jørgen Magnus 2000. Litteraturkritikk som hyrdedikting. Resepsjonen av Olav H. Hauge. Syn og segn nr. 4/2000, s. 31

[32] Ljones, Torbjørn 1983, Mottakinga av Olav H. Hauge si dikting. Hovudoppgåve, Universitetet i Bergen, s. 1

[33] Tønnesen, Terje [red.] 1994. Tunn is. Om Olav H. Hauges forfattarskap. LNU/Cappelen fakta, s. 7

[34] Vassenden, Eirik 2000. Utlevering og atterhald. Olav H. Hauges Dagbok 1924-1994. Syn og segn nr. 4/2000, s. 8

[35] Hylinger, Claes 1996. Hemma hos Hauge. I: "Något vidunderligt ska ske". Läsbilaga. Ordfront magasin nr. 1/1996, s. 8

Måtte bare...

Frederik Bjørnstad og Stefan Andreas Sture
HARDCORE POESI
(når du vet at poesi ikke er for pingler!)

Jada, jeg innrømmer det gjerne, jeg gjør som tusenvis av andre – om ikke hver dag. Men blar jeg i en avis er sjansen stor for at jeg leser horoskopet. Hvorfor er selvsagt et åpent spørsmål. Jeg lar meg more dersom det med en stor porsjon velvillig tolkning, eller ved et merksnodig sammentreff, ser ut til å stemme. Det er klart, jeg tror jo ikke på det, noe de fleste andre som leser det heller ikke gjør. Selv de mest ihuga astrologitilhengere er mer enn skeptiske til avishoroskop. Men leser det, det gjør vi. Til tross for det vitenskapsklingende navnet er ikke astrologi en vitenskap, men eldgammelt er det. Mange har konsultert stjernene, både for å få vite hva som kommer til å skje og for å få vite hva de skal gjøre. Det gjelder et utall av statsledere opp gjennom historien, ja det gjelder vel en og annen statsleder den dag i dag. Så vi er da i det minste i godt selskap, vi avishoroskoplesere. Sånn er det altså, vi forsøker å finne årsaken til hvorfor ting skjer med oss – ute blant stjernene, i en krystallkule eller i konspirasjonsteorier. Bare ikke plasser skylden på meg, liksom.

Fra de tidligste tider har menneskene forsøkt å få et blikk inn i framtiden. Å tyde stjerner og planeters bevegelser må sies å være en klassiker som ikke ser ut til å gå av moten. Kanskje fordi stjernene er der ute hele tida, det er bare å vende blikket oppover i ny og ne. Kaffegrut blir det kanskje ikke spådd så mye i for tiden, men det var ganske populært i forrige generasjon. Noe annet som holdt stand lenge var å spå framtiden i dyreinnvoller. Det er det ikke så mange som driver med lenger. I hvert fall har jeg ikke kunnet finne noen annonser for det i Dagbladet, selv om spådamer fyller noen spaltemeter der i løpet av et år. Men det er klart, det er vel ikke noe særlig stas å spå i ferdigmarinerte koteletter. De færreste slakter jo selv i disse dager, ja det er vel ikke så mange som kjøper slaktegris heller? Så det skorter naturlig nok på innvoller å spå i. En helt annen ting er jo at spådommer, astrologi og desslike på en måte hører til i alternativkulturen og New Age – og der er jo de fleste vegetarianer.

Selv har jeg fått horoskopet mitt stilt hele to ganger, jeg er vannmann. Spennende det selvsagt, og det stemte forbløffende bra. Men det har kanskje like mye med at de som stilte de kjente meg godt, som med at stjerne har mye å fortelle? Jeg har også blitt spådd i kort, da ble det hevdet at jeg skulle gifte meg i skinnklær. Alle som var bryllupet mitt vil nok kunne bevitne at det hadde vært uhyre malplassert. Det høres veldig deilig ut å legge skylda på planetære bevegelser når noe går ille, men man er nok som man er av helt andre grunner. Som sagt, jeg kan ikke helt forklare hvorfor jeg leser stjernetegna i avisa. Særlig når jeg overhodet ikke tror på astrologi. Dårlig lite typisk vannmann, da.