PARERGON-ARKIV

Tidene skifter, som Bob Dylan ville sagt det – om han kunne norsk. Her en dag var jeg i desperat behov for et raskt og greit måltid, eller fast food som det heter på bokmål, og tok turen innom et dertil egnet spisested. Stedet, som vi med Siri Pettersen kan kalle for ’Burgerbingen, var allerede fullt av barnefamilier. Selv om tilberedningen av denne typen mat nok er rask, gjorde køen sitt til at jeg likevel ble utålmodig. Men greit nok, jeg må jo tåle at andre mennesker også forsøker gjøre måltidet til en enkel og grei sak i en stresset hverdag. Der jeg satt med dyngen av karbohydrater i fast og flytende form, kunne jeg ikke la være å overhøre noe av praten ved et nabobord. En familie på fire var i ferd med å avslutte hovedmåltidet. ”Spis opp chipsen din”, sa faren til sønnen, ”ellers får du ikke is.” Det er noen faren min aldri kunne sagt til meg, i alle fall ikke på en dag midt i uka. På den tida var stilen mer i retning av: ”Spis opp ertene, gutt, ellers får du ikke semulepudding.” I sannhet Bob, tidene skifter.

Jeg skal ikke nå holde noen tordentale om forfall i tiden og at alt var mye bedre før. Det var nok ikke bedre før, jeg har aldri likt semulepudding. Fristelsen er nok til stede, for flere enn meg, til å se på slikt, fast food og sånn, som sikre tegn på tilbakesteg. ’Burgerbingen’ står for mye det er lett å ikke like. Men i den store sammenhengen er det jo bare småtterier, men i vår fredelige plett på jorden kan slikt virke stort og fælt. Her i Norge er vi i hvert fall mette, selv om maten kan være dårlig. Men er det slik som Bertolt Brecht uttrykte det, at først kommer maten – så kommer moralen, burde vi være like proppfulle av høy moral som av chips og burgere. Det er vi kanskje også. Hva vet jeg? Faktisk er det satt av penger til fattige og mattrengende både i inn og utland i det nye statsbudsjettet, så vidt jeg hører. Det er kan hende en moralsk begrunnet budsjettpost?

Likevel, det er jo ikke til å stikke under en stol, at vi lever på den fredeligste pletten på jord. Ingen krig, ingen sult, ingen jordskjelv, ingen orkan og sånn kan egentlig lista fortsette lengre enn langt. Klart det ikke er alt som er glitrende og flott her hjemme heller, dessuten er det jo ikke slik at vi kan slå oss fullstendig til ro med at det er andre som har det verre. Vi har selvsagt rett til å klage og å forsøke bedre våre egne forhold. Men vi er bare så uendelig spart for de virkelig store katastrofene. Og takk for det! Det er derfor vi fortsatt kan hisse oss opp over dårlig fast food, elendige teveprogrammer og moralsk forfall blant ungdommen. Til og med statsbudsjettet kan vi gidde bry oss om. Men det er jo her vi er, det er vår fordel, og det har vi kanskje ikke lov til å glemme. Kanskje kan vi håpe med Jens Bjørneboe at Gud engang vil si – rettferdigheten, barn, den glemmer vi?

For noen dager siden følte jeg meg litt som Robin Hood. En ikke helt vaskeekte utgave, sant nok. Men det var noe der. Ikke tok jeg fra de rike, men på en måte ga jeg til de fattige. Jeg tok i hvert fall fra min egen lommebok og ga til noen som var mer trengende enn meg. Neida, det var ikke tiggere på Karl Johan eller gatemusikanter fra Østblokken. Omtrent samtidig gjorde mange gode, og ikke fullt så gode, nordmenn akkurat det samme. Jada, selvfølgelig er det årets store innsamlingsaksjon jeg snakker om. Norgenasjonens store, felles avlatsdag. Ren og god samvittighet for en hundrings. Alle er vi med på å gi så det svir – helst mer enn naboen. Oversikten over hvem som gir mest følger vi nidkjært med på hele dagen lang på teve. Da får vi litt underholdning med på kjøpet, alle kjendiser som blir spurt takker selvsagt ja til å stille opp. Vi gir og vi gir og vi gir mer enn i fjor, og vi synes det er flott og fint alt sammen.

Det er vrient å være imot innsamlingsaksjoner. Skal man være imot, bør det helst gå på hvem som skal få. Det er det liksom lov å mene noe om, men er man helt imot er man nærmest hjerteløs. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere meg, for jeg er ikke imot årets innsamlingsaksjon og jeg gir gjerne. Faktisk følger jeg gjerne med på teve også. Det er fint å se og oppleve at folk har så mye omtanke. Dessuten er det jo alltid et verdig formål. Ikke bare trenger de som aksjonene er rettet mot pengene, men også fokuseringen. Mange lideleser har blitt gjort synlige gjennom årets teveaksjon, særlig i dagene før. Dermed har teve fylt en nyttigere funksjon en vanlig. Det er disse dokumentarene som virkelig er reality-teve. At disse menneskene som er rammet av psykisk og sosial nød virkelig trenger å få fokuset rettet på sine problemer, er hevet over en hver tvil. Denne synliggjøringen kan få noen å enhver til å tenke.

Men kanskje har det ikke vært nok fokus på hvorfor disse menneskene har havnet i uføret? Er vi hjertekalde til vanlig, er det noe i vår måte å leve på som skaper tapere? Dessuten, hvorfor trengs det pengeinnsamling til de svakeste, i verdens rikeste land? En mer rettferdig fordeling av godene hadde kanskje vært bedre. Det er klart de fortjener pengene og jeg gir, som sagt, mer enn gjerne. Men skulle ikke samfunnets svakeste være tatt hånd om gjennom statsbudsjettet, hvorfor har jeg ikke allerede gitt gjennom inntektsskatten min? At vi samler inn til kriserammede i u-land har jeg full forståelse for. Men en innsamling til våre egne i velferdsnasjonen Norge gir meg en litt flau smak. Vi bygger ned psykiatrien, stenger barnevernsinstitusjoner, narkomane blir jaget fra plata – så slipper vi å se dem. Det offentlige, med vår velsignelse, tar ikke sitt ansvar. Derfor trengs det pengeinnsamling. Men jeg føler meg som en noe pinglete Robin Hood. For skal det være noe poeng i å gi til de fattige, må man først ta fra de rike.

Felix Bartholdy, en av personene i Tor Åge Bringsværds fantastiske og morsomme roman fra 1976, ”Syvsoverskens dystre frokost”, sitter i tre dager og tre netter og skriver ned tall på små lapper. Han sitter høyt oppe på et tak i New York og kaster fra seg lappene etter hvert som han skriver dem, det blir en anselig haug etter hvert. Felix begynner selvfølgelig med tallet 1, men kommer raskt opp i firesifrete og så videre. Målet for denne tilsynelatende galskapen er å tømme hodet for bokstaver og ord, det eneste som kan redde han er tallrekken. Ved å telle frenetisk håper han å holde hodet tomt for ord. Selv er jeg ikke like redd for ord, derimot har jeg en, rett nok usakelig, aversjon mot tall. Jeg har alvorlige problemer med å huske tall i en hver form. Spør du meg hva en av mine nyanskaffelser kostet, kan du glatt gå ut fra at svaret er løgn. Jeg har bare fullstendig teflonhjerne når det gjelder tall.

På mange måter er mitt problem motsatt av Felix Bartholdy sitt. Min hjerne har begrenset kapasitet, og jeg er redd for at alle tallene som jeg må fylle den med snart har jagd alle ordene vekk. Det første telefonnummeret jeg måtte lære utenat var femsifret, nå er telefonnumrene åttesifret. Faktisk er tre tall mer per telefonnummer. Tenk etter hvor mange telefonnumre du har i hodet, alle har jo fasttelefon og mobiltelefon – kanskje flere mobiltelefoner, og jobbtelefon i tillegg. Det er jo nesten ikke til å holde ut og ganske lite plass igjen i hjernen bare på grunn av det der. Men likevel, akkurat telefonnumre er jo til å leve med. De kan lagres på mobilen, de kan skrives ned på lure plasser, man kan slå opp i telefonkatalogen eller ringe til opplysningen. Man må ikke nødvendigvis kunne alle utenat. Med andre ord, de kan lagres andre steder og man kan frigi hjerneplass. Dessverre vil nok mange telefonnumre feste seg, selv mot ens egen vilje.

Derimot er det andre tall som er mye, mye verre. Alle har vi flere vi må kunne og vi har gjort oss ganske avhengige av dem. Hver eneste dag bruker vi dem og når vi har glemt dem har vi trøbbel. De kalles PIN-koder og de følger med alskens brukskort og urukelige kort, dessuten også mobiltelefoner og andre tekniske duppedingser. Men viktigsk er nok disse tallkodene til pengekorta våre. Når de er glemt får vi ikke tilgang til våre egne surt opptjente kroner. Det er selvsagt slit nok i minibanken, men i butikken er det dirkete pinlig i tillegg. Hvem har vel ikke opplevd å være småstressa og svett i matkøen, med tjue andre bak seg, mens man febrilsk forsøker å hente fram den riktige koden fra hjernen? Dama i disken smiler overbærende, men utålmodig. Nederlaget blir komplett om man virkelig ikke klarer å komme på det, men bare må gå med uforrettet sak. Ingen kan kjøpe eller selge uten dette dyrets tall, skrev Johannes i åpenbaringen sin. Han aner ikke hvor rett han skulle få.