<$BlogRSDURL$>

Et arkiv, her finner du alt det gamle, gode. PARERGON finner du på http://parergon.blogspot.com Stefan

14.12.04

Hvor langt er lengst og hvor lenge varer det? 

Ærlighet varer, som kjent, lengst. Selv om det er en vedtatt sannhet og noe de fleste kan si seg ening i, er det ennå ingen som har sagt noe om hvor lenge den varer. Jo da, ærligheten varer lengst, men det er jo noe upresist. Hva den varer lengre enn er også noe uklart. Lengst – det burde jo kanskje bety lengre enn alt annet. Det er fordømt lenge det. Ikke vet jeg om den varer lengst i tid eller rom heller. Det hadde vært ålreit å vite hva slags måleenheter som ligger til grunn for utsagnet. Er ærligheten lang eller varer den lenge? Antagelig dreier det seg nok om varighet i tid, ikke sant? Verken to meter eller sytti kilometer ærlighet er noe man med rimelig alvor kan forholde seg til. Men er det sant som det sies, at folk var ærligere for, så har den jo noe dårlig holdbarhet i tid også. Det er jo ulikt hvordan man ser det, men det virker ikke umiddelbart som om man kommer lengst med ærlighet heller.

For eksempel regner de fleste butikker med at ærligheten vår ikke rekker ut på parkeringsplassen og tilbake igjen. Derfor er det innført pant på handlevogner, hadde det ikke vært for denne tier’n så hadde vi nok putta vogna baki bilen. Neida, så ille er det selvsagt ikke, men ærlig talt, hvor mange hadde orket å gå tilbake til butikken med vogna, hvis det ikke hadde vært for panten? (Men jeg kan liksom ikke huske at det sto handlevogner og slengte rundt forbi før denne panten ble innført.) Det dreier seg altså mer om at vi skal gidde å rydde etter oss, enn om at vi ikke skal stjele handlevogner – derfor handler det kanskje mer om moral enn ærlighet. Men det må vel være lov å si at moral og ærlighet henger sammen. Det et lite tankekors at ærligheten vår takseres til en tier, og at det viser seg å virke. De aller fleste går lydig på plass med vogna, selv i regnvær.

Ikke blir vi fornærmet heller, over at vi på denne måten blir regnet for slabbedasker allerede i utgangspunktet. Men folk jo litt rare, som Maj Britt er inne på. I hvert fall er vi rarere enn de fleste andre. Jeg husker jeg leste i avisene, den gangen det ble innført bot for ikke å ha barna festet i bilbelte, at folk straks ble flinkere til å sikre ungene sine. Vi var altså mer redde for en bot enn vi var redde for at ungene skulle flakse rundt i bilen. Noe av det samme finner vi når vi på bilferien svinger inn på en rasteplass. Der er bord og benker lenket fast med tjukke kjettinger. Antagelig hadde vi måttet sitte på bakken dersom vegvesenet, eller nå hvem det er som har vært ute med kjettingen, ikke hadde vært så forutseende. For hvem ønsker seg ikke noen nye hagemøbler, som hundrevis av unggutter med kniv har ripet inn stygge ord i? Når jeg tenker meg om, så synes jeg de bør sikre kjettingen også. For det er akkurat som om noe må minne oss på at vi skal oppføre oss. Det skal ikke så mye til – noen meter med kjetting, en bot eller en tier i pant.

Hva er det der? En fugl, et fly... 

Hva er kulere enn å være en helt? Å være en superhelt, selvsagt. Det er de som er virkelige kule, selv om de må gå, eller fly, i trikot. Det er jo bare en del av gamet, det å ha kondomdrakt, kappe og maske. Uansett er de helt overlegne. Samme hva man har på seg så lenge man kan ha superkrefter, ikke sant? Dessuten hører hemmelig identitet med. Akkurat det syntes jeg var snålt før. Er man superhelt så vil man vel helst bli gjenkjent overalt? For det er jo liksom det som er det kule med kjendislivet, bare spør enhver reality-tv deltaker. Men ofte går jo store verdier tapt når en superhelt utfører en superhelt dåd. Biler knuses, bygninger raser og trær velter. Det må jo føre til ganske kostbare opprydningsjobber, og det blir vel som regel en kommunal jobb. For jeg har aldri sett en superhelt som rydder opp etter seg. Selv ikke en så ryddig og ordentlig type som Supermann. Så det er klart det er greit å ikke stå i telefonkatalogen. Man skal ikke se bort i fra at dette med hemmelig identitet har med å unngå erstatningskrav å gjøre.

For som regel er jo livet som ”vanlig menneske” rimelig problemfylt for våre trikotkledde venner. Så det er vanskelig å forstå hvorfor det er nødvendig med et slikt dobbeltliv. Masse tid går med til å skjule at man egentlig er supersterk, supersmart, kan se gjennom vegger og kan fly. For ikke å snakke om all sjongleringen mellom de to identitetene. Alltid det noe som til slutt begynner å lure på hvorfor man alltid er på do når noe virkelig spennende skjer. Dessuten er de som regel nerdete hakkekyllinger som aldri kan ta igjen, fordi de er redde for å avsløre seg. Men hvorfor må de fleste superhelter ha så kjipe, underbetalte jobber med sure, masete sjefer i sitt sivile liv? Batman er den eneste som har hemmelig identitet som styrtrik playboy. Så han har ordna seg greit, selv om han virker litt bitter og sammenbitt i superhelt livet sitt. Kanskje han er misunnelig fordi han ikke har egentlige superkrefter? Skaffer de seg dårlige jobber fordi det liksom er minst mistenkelig? Akkurat som om lavtlønte ikke kan ha det spennende i fritiden.

En annen ting de fleste superhelter har felles, er at de er utrolig treige når det kommer til damer. Det tar den årevis før de tør å si noe om at de er forelska. Ofte later de som om de har edle motiver, som å ikke sette den utkårdes liv i fare. Men egentlig er de bare litt pinglete nå det kommer til sånne kjærlighets greier. Å slåss med noen med tentakelarmer og lasersyn det er hverdagskost – men å si noe til ei søt jente er mer trøblete. Merkelig nok er disse jentene noe helt utrolig standhaftige og holder ut all ventinga. År ut og år inn går de der og venter. Ofte så jobber de sammen også, og ser hverandre hver dag. Hundrevis av stevnemøter går fløyten også, fordi helten må ut å redde verden heller enn å gå på kino. At disse jentene holder ut, er ikke til å tro. For en superhelt som ikke vil avsløre seg, kommer med helt lamme unnskyldninger.

This page is powered by Blogger. Isn't yours?