PARERGON-ARKIV

Disse to diktene er å finne på side 10 i OUT FROM BEANEATH THE BOOT # 5, red. Bobby Christie & Jim Ferguson, utgitt av Neruda Press, Glasgow 1995. Distribusjon: AK Press. Blant de andre bidragsyterne til antologien kan nevnes de to redaktørene, Margaret Fulton Cook, Colin Ferguson, Rene Richards og Hal Sirowitz. Den siste kjent i Norge for diktbøkene ”sa mor” og ”sa terapauten min”, oversatt av Erlend Loe.


2 Poems by Stefan Andreas Sture

No, I don’t want anything
that can be taken away
from me. I’ve seen through
the Pearly Gates
That’s not where I want
to go. Because I can choose
and I choose not to
believe. I want sight
I don’t want guidance
I want to see for myself

***

I don’t love
for anything
special, but I’ve
shared and I
can fall for
anyone if
no-one else
is around
Yeah, that’s true:
We’ll never work
We use our
hands to love

SarpsborgAvisa
Husker du hvordan det var i det snåle vakuumet mellom barn og ungdom? Det var en stund det var vrient å føle seg helt tilpass. Man var definitivt vokst fra å leke, barnslig var det verste av alle mulige skjellsord. Er du barnslig, heller? Å neida, ikke denne karen. Men hva var man da? Absolutt ikke voksen, det er klart. En gikk jo siste året på barneskolen, eller første året på ungdomsskolen. Gikk en på ungdomsskolen ble det tydelig ut over en hver tvil at man heller ikke var en ordentlig ungdom. De tøffe gutta på trinna over styrte skolen. De kjørte mopeder, røyka og hadde kjærester. En annen en hadde akkurat sluttet å feste spillkort i eikene på tråsykkelen. Dere husker den tøffe gromlyden det ga? Men det imponerte overhodet ikke de blaserte jentene i klassen over. De var jo minst et hode høyere også, og hadde full kontroll på filtersigaretter, sminkepung og hvem som hadde rota med hvem. Det var en annen verden, det meste vi kunne håpe på, foreløpig, var en stjålen titt.

Husker du hva du bedrev tiden med de par åra det varte? Ja, ikke sant, det var bare et par år. Men åra var lengre den gangen, og sommerferien uendelig. Vel, sånn er det bare. Tiden er mystiske saker. Jeg lurte altså på om du husker hva du fylte tiden med? Tar jeg ikke helt feil, så hadde det en hel del med henging å gjøre. Ikke bare var man en ”hang-around” tenåring, men man hang mye ute. Helst hang man sammen med venner, og det var om å gjøre å ikke bli hengt ut. Selv husker jeg mye formålsløs sykling, med pauser på et eller annet gatehjørne, hvor vi hang over sykkelstyrene. Eller vi sykla til en barnehage eller lekeplass. Lekeplassen var et favorittsted å henge. Noen ganger bokstavlig, vi hang i klatrestativ eller oppetter huskestativ. Men vi lekte ikke, å neida, overhodet ikke. Vi bare hang der. Det var fine greier det, så lenge man hadde noen å henge sammen med. Vi mennesker er sosiale vesener. Det er ikke mange sorger eller gleder man har i livet, som ikke henger sammen med hvordan man har det sammen med andre.

Akkurat det sosiale aspektet og det sårbare ved det, er vel aldri så tydelig som i de gryende ungdomsårene. For hva var det som hadde mest betydning? Jo, selvsagt de andre og hva de syntes. Enten det var de man hermet etter eller de man definerte seg som motsatt av. Herming og opposisjon, det er hva ungdomstida består av. Man er veldig opptatt av det sosialt akseptable, selv om det kanskje er for å bryte totalt med det. Uansett er man nøye med å ikke bryte med kodene for de man henger sammen med. Jeg husker ikke så mye av hva vi pratet om der vi hang. Antagelig var det typisk gutteprat, musikk og jenter. Sikkert fotball og mopeder også. For jentene begynte vi ikke å henge sammen med før litt senere. Men det var mye henging rundt om kring i noen år til. Nå henger jeg for det meste etter skjema.

SarpsborgAvisa
At tiden kan føles som en skrustikke har vel de fleste av oss erfart en gang eller førti. Småbarnsforeldre har nok hatt det sånn i lange tider. Man strekker ikke alltid til, og noen ganger kan man skylde på klokka. Ingen som har lest aviser eller sett tv de siste månedene har vel unngått begrepet tidsklemme. Både begrepet og debatten rundt dreier seg om barnefamiliers tidspress. Den økte travelheten knyttes til lengre arbeidsdager og høyere arbeidstempo for begge foreldre. Dette økte arbeidspresset lar seg vanskelig kombinere med et bra familieliv. Mange (les: Krf. o.l.) mener det var bedre før, da mor var mer hus enn mor. Den gang da ble i hvert fall ikke barna skadelidne av utearbeidende mødre. De hadde det trygt i hjemmets lune rede. Men de lykkelige femtiåra er vel en myte? ”Nostalgia for an age that never existed”, som Jello & Mojo synger. Selvsagt var det mange ulykkelige husmødre dengangen.

Innspillene i debatten har vært mange og til dels sprikende. Hva handler det egentlig om? Arbeidspresset hos småbarnsfamilier har nødvendigvis ikke økt, undersøkelser viser at det er et mindretall av par der begge er i full jobb mens de har små barn. De fleste har ordninger hvor mor er helt eller delvis hjemme i småbarnsåra. Hvordan stiller disse, flertallet, seg til debatten? Er hele tidsklemma et slags klassespørsmål? Kanskje kan forslaget om skattefradrag for vaskehjelp, som løsning på problemet, tyde på det. Et likestillingsspørsmål er det nok, det er i hvert fall flest kvinner som har deltatt i debatten. Er det da de som er mest yrkesmessig likstilt som er rammet? Er det sånn at tidsklemma rammer dem hvor begge er i full jobb? Kanskje er det i familier hvor begge jobber fullt det best merkes hvor langt det er igjen til likestilling? For å si det sånn, det trengs vel ikke hushjelp om mannen tar i et tak? I USA snakker man om ”The Stalled Revolution”, amerikanske kvinner har gitt opp å få mannens hjelp. Dessuten er hushjelp billigere enn skilsmisse, sies det.

Jeg vet ikke, men kanskje det dreier seg om at vi lever komplekse liv. Vi vil ha alt på engang, uten kompromiss. Bra jobb, stort hus, barn og det livet vi levde før barn på kjøpet. Men det er jo tre ting på engang – og det går jo, som kjent, ikke. Det er muligens et modernitetsproblem. At vi vil ha alt på engang, er tydelig. For det finnes løsninger for de som vil jobbe mindre, blant annet tidskontoordningen som gjør at man kan jobbe deltid til barnet er to år. Mange arbeidsgivere er også villige til å inngå avtaler med de som vil jobbe mindre for en periode. Så hvorfor velger vi ikke slike løsninger? Sliter vi med vår høye arbeidsmoral? Veldig mye gjenstår i norsk familiepolitikk, vi må synliggjøre våre behov og ønsker. Vi småbarnsforeldre har en jobb å gjøre ved neste valg. Da må vi klemme til.

SarpsborgAvisa
Det fortelles en historie om da Ernest Hemingway var på åpningen av en fotoutstilling i Paris. Etter at den berømte forfatteren hadde sett seg rundt, fikk han møte kunstneren. Hemingway forteller at han liker bildene og spør: ”Hva slags kamera bruker du?” Hvorpå fotografen, noe snurt, repliserer: ”Gode bøker du skriver mr. Hemingway, hva slags penn bruker du?” Denne lille historien bør vel ikke forklares, men den tydeliggjør noe de fleste av oss har erfart. Uansett hvor moderne og bra utstyr man skaffer seg, så må det et visst håndlag til. Noe dreier seg selvsagt om personlig egnethet og evner, og noe dreier seg om erfaring og øvelse. Det sies at godt verktøy er halve jobben, og det er sant. Veldig mye går greiere når utstyret er i orden. Men godt verktøy er bare halve jobben så lenge den andre halvdelen er i boks. Den menneskelige faktoren er ikke til å undervurdere.

Jeg vet hva jeg snakker om. Selv er jeg nemlig ikke noe særlig tess med noe som helst som har med verktøy å gjøre. Jeg har lagt merke til at det er lettere å sage med ei god sag. Jada. Men det stopper liksom der. Ikke har jeg vært nevneverdig plaga av min ukunnighet før heller. Antagelig er jeg ikke alene om å erfare at eget hjem setter helt andre krav til ens nevenyttighet. Så den delen av den menneskelige faktoren som dreier seg om erfaring og øvelse er under utvikling. Personlig egnethet synes jeg det er for tidlig å si noe om. Heldigvis kjenner jeg folk som kan både dette og hint. Så det mangler ikke på gode råd og en og annen håndsrekkning. De som kan sitt håndverk ser riktig løsning og plukker raskt fram rett verktøy, uten å nøle. Det er ofte svært imponerende å se på for en lekmann. Spesielt når det gjelder bil er jeg lett å imponere. For meg er alt annet enn å fylle bensin rett og slett et mysterium på grensen til magi.

Det trengs godt verktøy til det jeg er god til også. En ting jeg er god på er diktanalyse, og her er godt verktøy halve jobben. Men man må velge riktig og se de rette løsningene. Jeg må skynde meg å si at det selvsagt ikke finnes en endegyldig fasit. Etter en del øvelse og erfaring ser man hvor man skal begynne og hvilke verktøy man trenger. Antagelig, nei – helt sikkert, så er det slik at for mange er et lite dikt et like stort mysterium som en bilmotor er for meg. Men det gjelder å se hvilke deler som hører sammen og hvilken nytte de gjør for helheten. Det er lite nytte i å kunne plukke det fra hverandre om man ikke klarer å sette det sammen igjen. Jeg skal stoppe sammenligningen her, den halter kanskje i utgangspunktet og den blir ikke bedre av at jeg bare delvis vet hva jeg snakker om. Dessverre er en god diktanalyse bare egnet til å imponere i et svært lite miljø, dessverre for meg altså. Ikke er det noe særlig egnet som byttetjeneste heller. Jeg sier til alle som gjør meg en tjeneste at det bare er å si ifra, så kommer jeg hjem til dem og analyserer et dikt. Ennå har ingen bedt meg om det.

SarpsborgAvisa
Det sies at de som slutter å røyke blir de mest fanatiske ikke-røykerne. Kanskje det. Man ser jo lyset, på en måte. Det er ikke så godt å se med røyk i øya. Plutselig kan man ta innover seg alle de forferdelige fakta om røyking, som man før måtte skjerme seg mot. Ofte er det jo slik at når man får ny innsikt, så vil man dele med seg. Det er ikke nødvendigvis av ond vilje. Vi vil bare hjelpe de uopplyste. Litt sånn som nyfrelste ofte er. Men vi går i hvert fall ikke på dørene til folk. Det overlater vi til de som har sett helt andre lys. Selv er jeg lykkelig ikke-røyker på sjette året. Så egentlig har jeg passert stadiet for fanatisme. Jeg kan nesten ikke huske min sigarettpersonlighet. Det er så lenge siden at jeg har blitt en helt ny fyr. Suget og savnet er vekk. Men dette skal ikke handle om min vellykkete røykekutt. Nå skal jo nasjonen avvendes, og hvorfor ikke?

Det har ikke manglet på informasjon om skadevirkninger. Røyker man, så gjør man det mot bedre vitende. Vi har alle hørt til det kjedsommelige at røyking er dumt. Selv mange røykere er enige i det. Mer nytt er det kanskje at man blir dum av å røyke. Nye studier viser at eldre røykere svekkes raskere mentalt enn ikke-røykere. Siden det går sakte og gradvis merker ikke røykerne så mye til det selv sånn i det daglige. Men på sikt vil de nok legge merke til at hjernen ikke virker som før. Hjerneforsker og professor ved Universitet i Oslo, Per Storm-Mathisen, uttaler at hos den enkelte er forskjellene marginale, men at det kanskje har en betydning på samfunnsnivå. Så både penger, helse og IQ går opp i røyk. Da er det vel ikke så mange argumenter igjen for røyking? Man kan vel kanskje anta at storrøykeres argumenter nok ikke er så velfunderte og smarte heller?

Mange er i mot røykeloven og mener at det blir umulig å få folk til å gå på byen hvis det er røykeforbud. Ja, kanskje vil det bli en nedgang til å begynne med. Men ærlig talt, savner vi å røyke på bussen og i butikken? For sånn var det jo for ikke så lenge siden. Man dampet i vei på bussen og i matbutikken stod det askebeger ved kassa. Jeg har til og med røyket mens jeg sto i kø i banken. Ikke bare det, jeg kan også huske at lærerne jeg hadde røyket på lærerværelset. Banket jeg på døra i storefri, kunne læreren åpne med røyken i munn. For ikke å snakke om debatter på tv. En kunne jo knapt se deltakerne bak sigarettskyen. Alt dette virker uendelig fjernt i dag. De som har begynt å røyke de siste årene kan vel ikke forestille seg å røyke i butikker og busser. Denne røykeloven er kanskje vanskelig å svelge for de som ligger på førti om dagen. Men de som vokser opp nå kommer knapt nok til å se en sigarett. Da kommer de fleste ikke til å begynne heller. Det må jo være en god ting? Men det gjenstår å se om vi får en smartere befolkning.

PÅ VEI NED IGJEN
Fingeren på ringeklokka
i fem minutter
og ingen kommer

Med neglen riper jeg navnet
ditt på veggen
i den tomme heisen

Trykker på knappen
for første etasje og er
på vei ned igjen


KYSS
Hæ! Hva er det
du sier, trodde du
det ikke skulle

vare evig?
Venner, øl, sigaretter –
alt er forgjengelig.

Men jeg og orda
mine, vi er her.
Vil du være med?

Ta meg i handa,
hvis du tror at Gud bare
er der når du ber.


RUND
Sirkelens ustanselige form.
Reisens første skritt og jeg
er allerede på vei tilbake igjen.
Tom og glatt. Tar ikke form
av omgivelsene. Bare så vidt
i utakt. Umerkelig.
Valser over mennesker,
dyr, natur.
Presser dere ned.
Lik form til alt og alle.
Dere er mange og flate,
blir flere og flere.
Jeg er en, bare en.
Alene og rund. Ustanselig.

--------
Bare så vidt utakt
med omgivelsene
Nesten umerkelig,
og ingen vet hvor
forvirringen kommer fra


REFRENG
Som gullfisk i en
glassbolle –
med utsikt mot havet
Sirkelens ustanselige
form, sirkler
kun inn sitt eget
Gå motstandens vei
bli tydelig mot egen
horisont. Steinen som
lager sirkler i
vannet – synker
Jeg legger mine våpen
ned for dine føtter
Tar standpunkt
Vil ikke lenger
være fisk


----------------
Jeg vil buer nå
File kantene
myk øyenhvile
Snur vi oss
må det være etter
runde former
Buer med fall
i trygg tyngde
En myk bøy
som sender meg
hinsides

EPILOG
Kullsegler du må
det være av
omfattende uvitenhet
Lanternene blinker
som om lyset hadde
et mellomværende
med mørket
Og du finner ikke fram,
fomler og faller
Restene av din viten
spruter som en fontene
ut av ører, nese, munn
Øyeeplet sprekker
blikket tømmes
Ingen flyt og du synker
Selvnytelsen et faktum
når du ikke ser eller hører