PARERGON-ARKIV

Maten er en viktig del av kosten, som man sier. Uten mat og drikke er det vel ikke bare helter som ikke duger? Men mat er jo så uendelig mye mer enn føde. Vel er det viktig å kunne spise seg mett, likevel kan det til tider virke som om det er en underordnet del av måltidet. Fra de tideligste tider har både det rituelle og det sosiale aspektet vært en sentral del av måltidet. Til vanlig regnes det som riktig å være spar med maten, spise opp det man har forsynt seg med og ikke kaste noe. Er det derimot fest, for eksempel juleselskap, ska bordet bugne og fråtsing er normalen. Ved matbordet finnes det mengder med små ritualer og uskrevne regler, mange av dem er kulturelt betinget. Det merker man når man spiser i utlandet, det er enkelte koder det er vanskelig å forstå og som skiller seg fra det man er vant til. Noen regner det for uhøflig å la det være mat igjen på tallerkenen og andre anser det for god tone å la litt ligge igjen. Det er forskjeller over landegrenser og regionsgrenser, men det er lett å finne forskjeller fra familie til familie også. Små forskjeller ikke bare i matvaner, men også i hvordan man har det rundt matbordet.

De som deler mat deler liv. Måltidet er både fellesskap i praksis og også et symbol på fellesskap. Bare tenk på det symboltunge nattverdsmåltidet, det er fellesskap med Gud og de som tror det samme. Direkte matnyttig kan jo ikke oblaten og vindråpen hevdes å være. Her er det altså snakk om et måltid som er ren symbolikk. (I parentes bemerket, enkelte har hevdet at vampyrmyten har sitt utspring i nattverden. Det må jo ha virket mystifiserende på de romerne som hadde kristne naboer, at de samlet seg om natten, snakket om evig liv og å drikke Jesu blod. De kristne fikk altså evig liv av å drikke blod, omtrent som vampyrene.) At det å spise er en hellig handling finner vi også i jødedommen, hvor rituelle måltid og det dekkede bord kan sees på som et motstykke til alteret. Her hjemme finner vi det å dele med seg av mat som en prøve på godhet.

Tenk bare på Askeladden som deler matpakka si med både den ene og den andre, og får tre ønsker oppfylt som takk. Ofte blir hele verden omtalt som menneskenes felles matfat. Tenker vi oss at vi alle sitter rundt det samme bordet, blir forskjellene tydeliggjort, samtidig sier det noe om våre muligheter og forpliktelser. Men alt forutsetter at vi er rimelig mette, det er det første behovet som må fylles. Først når det basisbehovet er dekket kan bordet dekkes med ritualer og meningsinnhold. Kanskje bør vi lære av Askeladden og dele med oss av det som er vårt, før vi prøver å belære. Det er som Mackie med kniven synger i Brechts Tolvskillingsoperaen: ”De herrar, som så gjerne vil ta ordet / og lære oss om riktig veg og lei, / høyr her: Først må de gi oss mat på bordet, / så kan de preike, da er saka grei. / De elskar dykkarm agar og vår tapre sjel, / men gløym ikkje at vi har gjort vårt val, / og kor de snur og vender på det, veit vi vel / at først kjem mat og sidan kjem moral.”

Hva er feil med norsk litteratur, sa machokisten. Ingenting, sa sadisten, her er de fire store. Det er vel ingen som har lest ”Familien på Gilje”, eller noe annet av Jonas Lie for den delen, som har problemer med å forstå åpningsvitsen. Det er kanskje både mulig og ønskelig å revurdere den norske litterære kanon fra tid til annen. Men allerede har jo Lie blitt for de spesielt interesserte – ikke sant? Kielland opplever en mild renessanse og et og annet av Bjørnson blir vel fremdeles lest for fornøyelsens skyld. Ibsen, derimot er jo ikke bare en av de fire store i norsk sammenheng, men blant noen få store selv i internasjonal sammenheng. Et søk på vår alles nettvenn Google gir i overkant av tre hundretusen treff, det er det nok ikke mange andre nordmenn som får (selv fikk jeg bare tjuesju treff). Henrik Ibsen er nok den desidert mest kjente nordmannen i verdenssammenheng. At Ibsenhuset er et parkeringshus i selveste den norske hovedstad sier vel litt om vårt eget forhold til Ibsen?

Ibsen er jo for tiden mest aktuell her hjemme som et mulig, framtidig fravær. Det er nemmelig foreslått at norsklærerne selv skal bestemme hvilke forfattere de skal undervise om. Før har det vært rimelig tydelig nedfelt i lærerplanen, selv om lærere alltid har hatt et visst spillerom. I den sammenheng har det blitt utrykt bekymring om Ibsens plass på pensum. Nei, man blir selvsagt ikke automatisk glad i litteratur av å lese Ibsen, like lite som man automatisk blir et bedre menneske av å lese den samme. Men det er vanskelig å tenke seg en framtid der nordmenn overhodet ikke har peil på hvem eller hva Ibsen er i det hele tatt. Kanskje er det viktig å øke leselysten blant folk flest, da tenkes det vel først og fremst på unge gutter.

Men er det virkelig slik at det er et fett hva de leser, så lenge de leser noe? Det er i hvert fall noe som har blitt hevdet mange nok ganger til å fremstå som en slags sannhet. Selv er jeg ikke like sikker. En helt annen ting er at jeg synes det bør finnes rom for, og at det er en tid for, mange forskjellige typer litteratur. Likevel vil jeg hevde at for de fleste er livet for kort til å lese dårlige bøker, da kan klassikerne være gode å ty til. Men dersom det fortsettes å hevdes at gutter ikke leser, vil det til slutt bli en absolutt sannhet. Bokklubbene og bokbadene henvender seg først og fremst til kvinner, bokhandlerne stiller ut Bridget Jones og lignende. Det er ikke mye som frister oss gutta innafor da. Dessuten, dere har vel sett vervepremiene til bokklubbene? Varme, deilige pledd, tekopper eller fullt servise. Aldri skiftenøkkelsett eller ølbrikker. Jeg er helt sikker på at gutter leser, kanskje like mye som jenter – bare andre ting. Derfor må det finnes ut hvor man egentlig vil, for er det virkelig slik at det som er viktig er å få gutter til å lese bøker, så finnes det nok andre veier å gå en å kutte ut klassikerne.

Går man til det svenske Shakespearesällskapets nettsider vil man under Hamlet finne min artikkel Heaven hath pleas'd it so.

Med det samme kan jeg også anbefale min artikkel om Olav H. Hauge og diktet Ofelia, trykket i Nordlit 16, og som dere finner på nett her.

By Arlo Guthrie
This song is called Alice's Restaurant, and it's about Alice, and therestaurant, but Alice's Restaurant is not the name of the restaurant,that's just the name of the song, and that's why I called the song Alice'sRestaurant. You can get anything you want at Alice's Restaurant
You can get anything you want at Alice's Restaurant
Walk right in it's around the back
Just a half a mile from the railroad track
You can get anything you want at Alice's Restaurant
Now it all started two Thanksgivings ago, was on - two years ago onThanksgiving, when my friend and I went up to visit Alice at therestaurant, but Alice doesn't live in the restaurant, she lives in thechurch nearby the restaurant, in the bell-tower, with her husband Ray and
Bachau the dog. And livin' in the bell tower like that, they got a lot ofroom downstairs where the pews used to be in. Havin' all that room,seein' as how they took out all the pews, they decided that they didn'thave to take out their garbage for a long time. We got up there, we found all the garbage in there, and we decided it'd bea friendly gesture for us to take the garbage down to the city dump. Sowe took the half a ton of garbage, put it in the back of a red VWmicrobus, took shovels and rakes and implements of destruction and headedon toward the city dump. Well we got there and there was a big sign and a chain across across thedump saying, "Closed on Thanksgiving." And we had never heard of a dumpclosed on Thanksgiving before, and with tears in our eyes we drove offinto the sunset looking for another place to put the garbage. We didn't find one. Until we came to a side road, and off the side of theside road there was another fifteen foot cliff and at the bottom of the
cliff there was another pile of garbage. And we decided that one big pile
is better than two little piles, and rather than bring that one up wedecided to throw our's down. That's what we did, and drove back to the church, had a thanksgivingdinner that couldn't be beat, went to sleep and didn't get up until the
next morning, when we got a phone call from officer Obie. He said, "Kid,we found your name on an envelope at the bottom of a half a ton of
garbage, and just wanted to know if you had any information about it." And
I said, "Yes, sir, Officer Obie, I cannot tell a lie, I put that envelope
under that garbage." After speaking to Obie for about fourty-five minutes on the telephone we
finally arrived at the truth of the matter and said that we had to go down
and pick up the garbage, and also had to go down and speak to him at the
police officer's station. So we got in the red VW microbus with the
shovels and rakes and implements of destruction and headed on toward the
police officer's station. Now friends, there was only one or two things that Obie coulda done at
the police station, and the first was he could have given us a medal for
being so brave and honest on the telephone, which wasn't very likely, and
we didn't expect it, and the other thing was he could have bawled us out
and told us never to be see driving garbage around the vicinity again,which is what we expected, but when we got to the police officer's station
there was a third possibility that we hadn't even counted upon, and we was
both immediately arrested. Handcuffed. And I said "Obie, I don't think I
can pick up the garbage with these handcuffs on." He said, "Shut up, kid.
Get in the back of the patrol car." And that's what we did, sat in the back of the patrol car and drove to the
quote Scene of the Crime unquote. I want tell you about the town of
Stockbridge, Massachusets, where this happened here, they got three stopsigns, two police officers, and one police car, but when we got to the
Scene of the Crime there was five police officers and three police cars,being the biggest crime of the last fifty years, and everybody wanted to
get in the newspaper story about it. And they was using up all kinds of
cop equipment that they had hanging around the police officer's station.They was taking plaster tire tracks, foot prints, dog smelling prints, and
they took twenty seven eight-by-ten colour glossy photographs with circles
and arrows and a paragraph on the back of each one explaining what each
one was to be used as evidence against us. Took pictures of the approach,
the getaway, the northwest corner the southwest corner and that's not to
mention the aerial photography. After the ordeal, we went back to the jail. Obie said he was going to put
us in the cell. Said, "Kid, I'm going to put you in the cell, I want your
wallet and your belt." And I said, "Obie, I can understand you wanting my
wallet so I don't have any money to spend in the cell, but what do you
want my belt for?" And he said, "Kid, we don't want any hangings." I
said, "Obie, did you think I was going to hang myself for littering?"
Obie said he was making sure, and friends Obie was, cause he took out the
toilet seat so I couldn't hit myself over the head and drown, and he took
out the toilet paper so I couldn't bend the bars roll out the - roll the
toilet paper out the window, slide down the roll and have an escape. Obie
was making sure, and it was about four or five hours later that Alice
(remember Alice? It's a song about Alice),
Alice came by and with a few
nasty words to Obie on the side, bailed us out of jail, and we went back
to the church, had a another thanksgiving dinner that couldn't be beat,and didn't get up until the next morning, when we all had to go to court. We walked in, sat down, Obie came in with the twenty seven eight-by-tencolour glossy pictures with circles and arrows and a paragraph on the back
of each one, sat down. Man came in said, "All rise." We all stood up,and Obie stood up with the twenty seven eight-by-ten colour glossy
pictures, and the judge walked in sat down with a seeing eye dog, and he
sat down, we sat down. Obie looked at the seeing eye dog, and then at the
twenty seven eight-by-ten colour glossy pictures with circles and arrowsand a paragraph on the back of each one, and looked at the seeing eye dog.
And then at twenty seven eight-by-ten colour glossy pictures with circlesand arrows and a paragraph on the back of each one and began to cry,'cause Obie came to the realization that it was a typical case of American
blind justice, and there wasn't nothing he could do about it, and the
judge wasn't going to look at the twenty seven eight-by-ten colour glossy
pictures with the circles and arrows and a paragraph on the back of each
one explaining what each one was to be used as evidence against us. And
we was fined $50 and had to pick up the garbage in the snow, but thats not
what I came to tell you about. Came to talk about the draft. They got a building down New York City, it's called Whitehall Street,where you walk in, you get injected, inspected, detected, infected,neglected and selected. I went down to get my physical examination oneday, and I walked in, I sat down, got good and drunk the night before, soI looked and felt my best when I went in that morning. `Cause I wanted to
look like the all-American kid from New York City, man I wanted, I wanted
to feel like the all-,
I wanted to be the all American kid from New York,
and I walked in, sat down, I was hung down, brung down, hung up, and all
kinds o' mean nasty ugly things. And I waked in and sat down and they gave
me a piece of paper, said, "Kid, see the phsychiatrist, room 604." And I went up there, I said, "Shrink, I want to kill. I mean, I wanna, I
wanna kill. Kill. I wanna, I wanna see, I wanna see blood and gore and
guts and veins in my teeth. Eat dead burnt bodies. I mean kill, Kill,KILL, KILL." And I started jumpin up and down yelling, "KILL, KILL," and
he started jumpin up and down with me and we was both jumping up and down
yelling, "KILL, KILL." And the sargent came over, pinned a medal on me,sent me down the hall, said, "You're our boy." Didn't feel too good about it. Proceeded on down the hall gettin more injections, inspections,detections, neglections and all kinds of stuff that they was doin' to meat the thing there, and I was there for two hours, three hours, four
hours, I was there for a long time going through all kinds of mean nasty
ugly things and I was just having a tough time there, and they was
inspecting, injecting every single part of me, and they was leaving no
part untouched. Proceeded through, and when I finally came to the see the
last man, I walked in, walked in sat down after a whole big thing there,and I walked up and said, "What do you want?" He said, "Kid, we only got
one question. Have you ever been arrested?" And I proceeded to tell him the story of the Alice's Restaurant Massacre,with full orchestration and five part harmony and stuff like that and all
the phenome... - and he stopped me right there and said, "Kid, did you ever
go to court?" And I proceeded to tell him the story of the twenty seven eight-by-tencolour glossy pictures with the circles and arrows and the paragraph onthe back of each one, and he stopped me right there and said, "Kid, I want
you to go and sit down on that bench that says Group W .... NOW kid!!" And I, I walked over to the, to the bench there, and there is, Group W's
where they put you if you may not be moral enough to join the army after
committing your special crime, and there was all kinds of mean nasty ugly
looking people on the bench there. Mother rapers. Father stabbers. Fatherrapers! Father rapers sitting right there on the bench next to me! And
they was mean and nasty and ugly and horrible crime-type guys sitting on the
bench next to me. And the meanest, ugliest, nastiest one, the meanest
father raper of them all, was coming over to me and he was mean 'n' ugly'n' nasty 'n' horrible and all kind of things and he sat down next to me
and said, "Kid, whad'ya get?" I said, "I didn't get nothing, I had to pay
$50 and pick up the garbage." He said, "What were you arrested for, kid?"And I said, "Littering." And they all moved away from me on the benchthere, and the hairy eyeball and all kinds of mean nasty things, till I
said, "And creating a nuisance." And they all came back, shook my hand,and we had a great time on the bench, talkin about crime, mother stabbing,father raping, all kinds of groovy things that we was talking about on the
bench. And everything was fine, we was smoking cigarettes and all kinds of
things, until the Sargeant came over, had some paper in his hand, held it
up and said. "Kids, this-piece-of-paper's-got-47-words-37-sentences-58-words-we-wanna-know-details-of-the-crime-time-of-the-crime-and-any-other-kind-of-thing-you-gotta-say-pertaining-to-and-about-the-crime-I-want-to-know-arresting-officer's-name-and-any-other-kind-of-thing-you-gotta-say", and talked forforty-five minutes and nobody understood a word that he said, but we had
fun filling out the forms and playing with the pencils on the bench there,and I filled out the massacre with the four part harmony, and wrote it
down there, just like it was, and everything was fine and I put down the
pencil, and I turned over the piece of paper, and there, there on the
other side, in the middle of the other side, away from everything else on
the other side, in parentheses, capital letters, quotated, read the
following words: ("KID, HAVE YOU REHABILITATED YOURSELF?") I went over to the sargent, said, "Sargeant, you got a lot a damn gall to
ask me if I've rehabilitated myself, I mean, I mean, I mean that just, I'msittin' here on the bench, I mean I'm sittin here on the Group W bench'cause you want to know if I'm moral enough join the army, burn women,kids, houses and villages after bein' a litterbug." He looked at me and
said, "Kid, we don't like your kind, and we're gonna send you fingerprints
off to Washington." And friends, somewhere in Washington enshrined in some little folder, is a
study in black and white of my fingerprints. And the only reason I'm
singing you this song now is cause you may know somebody in a similar
situation, or you may be in a similar situation, and if your in a
situation like that there's only one thing you can do and that's walk into
the shrink wherever you are ,just walk in say "Shrink, You can getanything you want, at Alice's restaurant.". And walk out. You know, if
one person, just one person does it they may think he's really sick and
they won't take him. And if two people, two people do it, in harmony,they may think they're both faggots and they won't take either of them.And three people do it, three, can you imagine, three people walking ins
ingin a bar of Alice's Restaurant and walking out. They may think it's an
organization. And can you, can you imagine fifty people a day,I said
fifty people a day walking in singin a bar of Alice's Restaurant and
walking out. And friends they may thinks it's a movement. And that's what it is , the Alice's Restaurant Anti-Massacre Movement, and
all you got to do to join is sing it the next time it come's around on the
guitar. With feeling. So we'll wait for it to come around on the guitar, here and
sing it when it does. Here it comes. You can get anything you want, at Alice's Restaurant
You can get anything you want, at Alice's Restaurant
Walk right in it's around the back
Just a half a mile from the railroad track
You can get anything you want, at Alice's Restaurant
That was horrible. If you want to end war and stuff you got to sing loud.
I've been singing this song now for twenty five minutes.
I could sing it
for another twenty five minutes. I'm not proud... or tired. So we'll wait till it comes around again, and this time with four part
harmony and feeling. We're just waitin' for it to come around is what we're doing. All right now. You can get anything you want, at Alice's Restaurant
Excepting Alice
You can get anything you want, at Alice's Restaurant
Walk right in it's around the back
Just a half a mile from the railroad track
You can get anything you want, at Alice's Restaurant
Da da da da da da da dum
At Alice's Restaurant

Endelig er tiden inne, endelig er dagen her – nå har vi nådd 2005, og vår unge nasjon kan feire hundre år. La det smelle fra loft til kjeller, for nå er det Norge det gjelder, du verden som tiden går, nå har du blitt hundre år. Onde tunger har sagt at Norge har hoppet over moderniten og gått rett løs på postmoderniteten. Fra tømmerkoia til Aker Brygge, uten mellomledd – for å si det sånn. Kanskje er det sant, utvilsomt er det i hvert fall at de siste hundre årene har vist en rivende utvikling. Selv om nok mange i utlandet fortsatt ser på oss som en bondenasjon, så har den prosentvise andelen av befolkningen som er sysselsatt av jordbruket minket enormt siden 1905. Går vi noen generasjoner tilbake, var vi alle bønder. Det er nok opphavet til den noe bonderomantiske siden av nasjonsbyggingen. Nordmannen, den staute, som nøysomt dyrket sin jord og skjøttet sin skjerv.

Ostehøvelen er vel et godt symbol på det norske sinnelag? I resten av verden skjærer de rause biter av osten med den kniven de måtte ha for hånden. Vi har oppfunnet et eget redskap for å lage så tynne, nesten gjennomsiktige, skiver som mulig. Vi sparer og tar vare på det vi har, det er nordmannens vis. Noe som minner meg på historien om mannen som hadde en tønne med epler og alltid forsynte seg fra bunnen, for å spare de fineste. Det gikk jo ikke så godt, som en nok vel kan tenke seg. Men det denne sparsomheten hører nok sammen med at det også var ganske dårlig stelt for folk flest, sånn for vel en hundre år siden. Å være spar er ikke akkurat et valg når man er fattig. Så ostehøvelen er nok tenkt ut i tømmerkoia, for det går vel neppe an å forbinde Aker Brygge med å skjære tynne skiver og forsyne seg forsiktig? Jappetida forskjøv antagelig for all tid lusekofta og nøysomheten ut av storbyene. Det ser ut som om de er på tilbaketog i bygdenorge også. Vi har penger og vi bruker dem. Ikke alltid ufornuftig, det er så.

Når et av de toneangivende partiene har valgt seg vinsalg i butikkene som kampsak i den forestående valgkampen, ja da er vel det et tegn på at vi har det bra? Da kan det ikke være mye annet viktig å kjempe for. Det er jo betryggende at hundreåringen Norge har det så bra. For det er jo ikke lenge siden at skole, helsevesen, kvinnens stilling, eldreomsorg og andre greier i den stilen, var kampsaker for partiene. Godt da at det har blitt bedre. Hundre år og like blid, om ikke blidere. Kanskje hjelper økt vinforbruk på humøret også? Klart hundre år som selvstendig nasjon er noe å feire, det er helt greit med tilbakeblikk og vi har nok et og annet å være stolte av. Men samtidig som vi gjør opp status bør vi også tenke nøye gjennom hvor vi vil. Hvilke visjoner ønsker vi oss for nasjonen Norge? Fra armod til overflod, fra tømmerkoie til Aker Brygge – hvor går veien videre nå?

Tiden sitter ikke stille, tiden er den store omgjøreren. Ikke sant, du har hørt det før, tiden leger alle sår og om hundre år er allting glemt. Alt ser annerledes ut i bakspeilet. Særlig gjør framtiden det. Det jeg mener er selvsagt at framtiden ser veldig annerledes ut når vi er der, enn når vi ser framover. Vi vet ikke hva vi skal igjennom før det er over. Å bli voksen er helt klarte en sånn foranderlig greie. Fysj, voksen, tenkte vi, det skulle vi aldri bli. Å bli voksen er når alle visjonene har stivnet, trodde vi. Men det er jo klart, hva visste vel vi om hva det vil si å være voksen? I andre kulturer finnes det ganske brutale riter man må gjennom for å kalle seg voksen. Jeg er konfirmert. Klart jeg følte meg voksen etterpå, da var det merkelig nok stas å være voksen en liten stund. Men det vår ikke i noen særlig grad et tøft ritual. Antagelig krevde det et visst mot å tre på seg konfirmasjonsdressen, men utover det var det vel mest å ligne med en innsamlingsaksjon. Den gode saken var stereorack til meg. Men voksen ble jeg kanskje ikke av den grunn?

Noe som jeg synes er virkelig rart å tenke på nå, er at vi så på tjuesju som voksent og trettifem som utgammelt. Men sånn var det jo bare, fast jobb, rekkehus og barnevogn var så å si synonymt med gamlehjemmet. Da var man satt og ferdig. Det ville man jo ikke bli. Antagelig var vi nok litt tette som tenåringer, når vi trodde at det ikke gikk an å høre på rock etter tretti. Da var det liksom over og bare rutiner igjen. Rart så annerledes det føles nå. Jeg føler meg ikke akkurat ferdig, litt satt kanskje – men det har ikke lenger den samme negative klangen. Rock hører definitivt fortsatt på. Jeg tror at det hele bunner i at vi ikke var i stand til å se forskjell på form og innhold. For det er nemmelig slik at rekkehus, stasjonsvogn og fast jobb kun er form. Ser man på formen er nok mange voksne til forveksling like, men vi fyller livene våre med forskjellig innhold. Kanskje jeg til og med skal driste meg til å påstå at vi er mer forskjellige på innhold enn ungdom?

Det er kanskje ikke så innmari kult å være Peter Pan? Aldri bli voksen og fange i Eventyrland for evig og alltid? Det er godt å bli voksen. Voksen er kanskje også bare en form – innholdet må vi stå for selv. Men det er faktisk en del ting som kommer med åra. Med fast jobb følger bedre råd, for eksempel, og det er jo fine greier. Dessuten gir jo de rutinene man fryktet som pesten, en høy grad av trygghet. Men tiden, den går bare raskere. Når man er seksten varer sommerferien i en evighet, når man er tretti er et år et ganske kort perspektiv – evigheten føler vi sjeldnere på. Det fine er at man kan være seg selv, uten at man behøver å markere det så sterkt for omverdenen. Plutselig en dag, så er det nok å vite selv – det er min form med mitt innhold.

Det er vel få, om noen, personer i historien som vi vet så lite om og har skrevet så mye om, som William Shakespeare (1564 – 1616). Det er ikke lett å anslå hvor mange bøker det alt i alt har blitt skrevet om vår Will, selv bibliografiene fyller flere bind. Ifølge Øyvind Bergs etterord til egen gjendiktning av ”Hamlet”, så skrives det for tiden førti bøker hvert år – bare om ”Hamlet”. Det sier lite om den samlede produksjonen av sekundærlitteratur rundt Shakespeare, men gir likevel en viss pekepinn om den store mengden. Noe kan man sikkert enes om, men store deler av denne bokproduksjonen består av sprikende opplysninger og motstridende syn. Selv ikke engang om Shakespeare skrev Shakespeare klarer de å bli enige om. Likevel, Shakespeares storhet hersker det liten tvil om. På påstanden om at det egentlig bare finnes en tekst, som alle forfattere skriver på, svarte Borges at egentlig finnes det bare en forfatter og alle heter Shakespeare.

Vi kjenner Shakespeare først og fremst som dramatist, og de aller fleste i vår kulturkrets, og utenfor også, har et forhold til skuespill som ”Romeo og Julie” og ”Hamlet”. Det mest kjente sitatet i verdenslitteraturen må vel være: ”To be or not to be”? Selvsagt var han også i sin samtid kjent for skuespillene, men det var faktisk som poet han nøt størst anseelse. Diktene ”Venus and Adonis” (1592-3) og ”The Rape of Lucrece” (1593-4) ble trykket opp flere ganger på ganske få år, mens skuespillene i sin helhet ikke fantes på trykk før etter hans død. Litt rart er det kanskje da at når boken ”Shakespeare’s Sonnets” kom på trykk i 1609 så vekket den lite oppsikt. Shakespeare var da 45 år gammel og hadde nesten hele sin karriere som dramatist bak seg. Med den kjendisstatusen han da hadde oppnådd, skulle man kunne tro at det burde bli en umiddelbar salgssuksess. Kanskje berodde det på at sonetten ikke lenger var på moten, eller kanskje var det vanskelig å forholde seg til innholdet.

For det eneste alle kommentatorene klarer å enes om, er at sonettene er kjærlighetsdikt. Men hva slags kjærlighet? Hovedtyngden av de 154 sonetten er skrevet til en, eller kanskje det er flere, mann. De som helt klart er skrevet til en kvinne, setter ikke poeten i et godt lys, men kvinnen enda mindre. Men som Stephen Booth greit har uttrykt det: ”Det er neste helt sikkert at Shakespeare var homoseksuell, biseksuell eller heteroseksuell. Sonettene kaster ikke noe lys over den saken.” Samtidig, i en annen del av verden. Georg W. Bush har bestemt seg for å forby pro-homoseksuell litteratur. Dette er for å oppmuntre og bevare vår kultur. Hvorvidt vår kultur da innebefatter Shakespeare blir, i beste fall, et åpent spørsmål. Sonettene er jo en ting, men også en del av skuespillene innholder menn som beiler til menn. Kanskje blir sonettene og de gjeldene skuespillene fjernet fra amerikanske skolebibliotek? Gerald Allen, politikeren som skal gjennomføre dette, sier at kanskje kan Shakespeare gå fri, bare kanskje altså. Dessuten er det vel mulig å tone det hele ned?