<$BlogRSDURL$>

Et arkiv, her finner du alt det gamle, gode. PARERGON finner du på http://parergon.blogspot.com Stefan

21.3.04

Feilfri idrett 

SarpsborgAvisa
Lyrikken er kanskje den mest misforståtte av alle sjangere. Mange mener at poesi er vanskelig å forstå og lyrikken er derfor en marginalisert sjanger. Samtidig, og dette er litt snodig, er den vår mest eksponerte sjanger. Så å si hver eneste dag hele livet gjennom forholder hver eneste av oss, om enn passivt, til lyrikk. Ja, mange lærer seg endog vers på vers utenat. Mediene er fulle av det. Dag og natt er både radio og tv full av lyrikk. Det er noe som absolutt alle har er forhold til. Underholdningsindustrien ville vært stein død uten lyrikken. Det er ikke en norsklæreres Utopia jeg beskriver her, men vår alles objektive virkelighet. Som dere sikkert har forstått, så er det sanglyrikken jeg snakker om. Altså tekstene til all den musikken vi hører på. Hva enten det er pop, rock, heavy, jazz, punk eller visesang er jo teksten en del av opplevelsen.

Men lyrikken har jo også, minst, en annen side. Den skrevne poesien som bor i diktsamlingene er marginalisert. Diktet sliter med mange fordommer. En seiglivet fordom er at dikt er puslete føleri og egner seg for pingler. Av en eller annen grunn er det mange som får assosiasjoner til rødvin og levende lys når de tenker på dikt. Poesiene tilhører de myke og feminine verdiene. Hvorfor en fyr med langt hår og sminke som vrikkende synger ”oh baby yeah yeah”, skal være mer macho enn en som rolig skriver ”jeg drømmer henne” i et dikt, er for meg helt uforståelig. Lyrikk er ikke for pingler. Poesi er ekstrem skrift. Barskere enn i vikingtida har vel aldri nordmenn vært? Pingler var de vel heller ikke. Men hvilken egenskap satte de høyest hos en mann? Jo, nemmelig det at han kunne dikte. Skulle man hevde seg i kappleik holdt det ikke å være rask og strek om man ikke kunne kvede. Den største av dem alle, Egil Skallagrimsson, kalte det da også dikting for en idrett uten lyte. De som har vært det minste borti skaldekvad vet at det ikke er dikt for pyser. Mer krevende form skal man lete lenge etter, og innholdet er ofte blodig og krigersk. Tidene skifter, ingen forventer gode dikt av idrettsutøverne våre.

Som noen kanskje har fått med seg, så har ikke ukjente Arve Tellefsen gått ut mot NRK. Han klager over endeløse sportsendinger på bekostning av kulturelle innslag. Han foreslår ”Dagsrevyen med kultur” istedenfor ”Dagsrevyen med sport”. På syttitallet fikk vi et utvida kulturbegrep og fotball ble pr. definisjon kultur. Greit nok. Historisk, som vi har sett, er lyrikken en feilfri idrett - så den burde jo allerede ha sin plass i sportssendingene. Vikingene hadde det rette perspektivet, i hvert fall på den biten. Denne motsetningen mellom kultur og idrett er ikke bare dum, men også skadelig. Man behøver ikke velge. Poeter og lyrikklesere er ikke nødvendigvis blekfete innesittere, i det minste ikke i større grad en fotballinteresserte.

17.3.04

Virkeligheten er best på tv 

SarpsborgAvisa
Merkelig med ting. Livet, universet og alt. Mye er som det var, mangt og mye forandrer seg. Virkeligheten, for eksempel, er jo ikke lenger hva den var. Den har fått utenlandsk navn; reality, og er bare på tv. Enn så lenge – det jobbes jo hele tiden med nye og groovy konsepter her. Det er mye som er rart med den nye virkeligheten, virkelighets-tv, men noe jeg synes er foruroligende er at man må søke for å få være med. Blant tusenvis av søkere blir noen få plukket ut. Hva med alle de som ikke ble plukket ut – og enda verre, hva med oss som ikke en gang har tenkt på å søke? Er vi for evig og alltid fordømt til et liv utenfor virkeligheten? Eller er det bare et liv utenfor tv vi er dømt til? Det er selvsagt ille nok, men noe jeg kan – med litt hjelp – lære meg å leve med. I gamle dager kunne man melde seg ut, droppe ut, og det helt uten å fylle ut et eneste skjema med vedlagt bilde. Nå må man være på alerten for å ikke bli droppa ut. Slitsomt, spør du meg.

Så er det de som søker, da. Hva slags folk er det? Hva for en merittliste må man ha for å være verdig virkeligheten? Det er jo et fantastisk skussmål; ”du er god nok for virkeligheten”. Antagelig er jeg både utdatert og droppa – for jeg synes merkelig mange av disse virkelighets-folka på virkelighets-tv virker helt uvirkelige. De er liksom litt for drøye, virker det som. Mye av det de utsettes for er langt utenfor min hverdag og virkelighet også. Takk for det, som man sier. En helt vanlig uke er innholdsrik, spennende og slitsom nok, selv om jeg ikke behøver å være redd for å bli stemt ut av publikum. Naturen er best på bilder, film er best på kino og virkeligheten er best på tv. Tja. Men bare tenk gjennom konsepter som reality-avis, reality-bok og reality-jobb. Ja, ikke sant? Det frister jo ikke i det hele tatt. Men hva er Dagsrevyen og Norge Rundt, når det ikke er virkelighets-tv?

Sannheten er vel, trist og traurig nok, at såkalt virkelighets-tv rett og slett er juge-tv? Vi vet det jo. Unaturlige omgivelser, håndplukka bråkmakere, uforutsette hindringer, pengepremier og timevis av opptak klippet ned til førti minutter kjapp underholdning. Sirkus for borgere som holder seg med sitt eget brød. Eller i det minste sitt eget potetgull. Men det er jo så spennende å se vanlige folk på tv. Den usminka virkeligheten. For noen år siden leste jeg om en undersøkelse gjort blant amerikanske skolebarn. De skulle svare på hvilke tv-program de likte og hvorfor. Det viste seg at de foretrakk The Simpsons framfor The Cosby Show, dere husker The Cosby Show? Grunnen var at de syntes The Simpsons var mer troverdig. Som vi alle vet så imiterer kunsten livet og noen ganger imiterer livet kunsten. Dette er slik livet burde være, så jeg later som. Men hva når virkelighets-livet har blitt et tv-show og du ikke kan skifte kanal?

Zappa-dappa-duh! 

SarpsborgAvisa
Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men noen ganger lengter jeg bitte litte grann tilbake. Nostalgi? Kanskje. Ting ser jo ofte litt bedre ut i bakspeilet. Nå er ikke jeg noen sånn beinhard ”tilbake-til-røttene-alt-var-bedre-før” fyr. Mye er jo helt klart bedre nå. Men noe var lettere før. Å legge seg, for eksempel. Den gangen vi bare hadde NRK så var det ikke tv etter klokka elleve på kveldene om hverdagene, så da var det jo ikke noe vits i å sitte oppe. Ikke trengte man være redd for å glipp av noe om man la seg heller, og zapping var et uoppfunnet ord. Rett i seng og tidlig opp, uten å være trøtt. Sånn er det jo definitivt ikke lenger. Det ene tv-programmet tar det andre og plutselig står sola opp. Interaktivt har det også blitt. For noen usle tiere kan man se sine egne SMSer rulle over skjermen. Endelig kan man dele sine meninger om debattantene med hele folket. Det kan man jo kalle direkte demokrati, dessuten viser det jo at vi har ganske god råd også.

Men også utenfor tv-stuene har verden forandret seg. Jeg har tidligere vært inne på at mange gamle og kjære forretninger har forsvunnet fra gågata og at handlemønstret vårt har forandret seg. Det er jo trist på mange måter. Nå er det ikke blitt sånn at vi ikke for tak i det vi trenger. Både i sentrum og rundt omkring finnes det butikker som betjener de fleste behov. Men det er noe med kjedebutikker som skiller de fra de gode, gamle detaljhandlerne og småbutikkene. Jeg mener verken å skjære alle over en kam eller henge ut noen enkelte, men jeg synes ikke jeg får den samme hjelpen som før. Ansatte i kjeder har ikke alltid det samme personlige forholdet til butikken eller den detaljerte fagkunnskapen. Det savner jeg. For det er ganske deilig å handle av en spesialist som selger deg det du trenger, verken mer eller mindre. Man føler seg ikke lurt, man har fått hjelp og den informasjonen en trenger om produktet. Kjedebutikkene har kanskje er lokketilbud som frister, men ender det i handel så har man ofte kjøpt mer enn en tenkte seg. Så spørsmålet er jo da om man egentlig har spart noe?

Noen ganger må man jo kjøpe seg ting man rett og slett ikke har greie på. Min kunnskap om byggvarer, for å ta et tilfeldig eksempel, er mildt sagt begrenset. Da må den jeg handler av være i stand til å tolke mitt utilstrekkelige vokabular. Ting må passe og være det jeg trengte, når jeg kommer hjem for å montere. Det betaler jeg gjerne litt ekstra for. Alternativet er ofte mye mer kostnadskrevende. Jeg sager, kapper, hamrer og slår – og må kassere alt. Noe som fører til nytt innkjøp, og så videre. Er det noe jeg beundrer, så er det folk som kan sine ting. Vi er kanskje i ferd med å miste noe av dette nå. ”Skomaker, bli ved din lest” – det er liksom ikke det rådet som klinger best lenger. Vi zapper på tv og vi zapper i livet, redd for å gå glipp av det som skjer der vi ikke er. Så er kanskje kunsten å være interaktiv i eget liv?

Likestilt? 

SarpsborgAvisa
En ikke uvanelig antagelse er at dersom det var full likestilling, ville det være like mange kvinner som menn i alle yrker. Om en slik jevn fordeling i det hele tatt er ønskelig er en åpen diskusjon. Men at likestillingen skulle arte seg slik, må være – i beste fall – en misforståelse. Dersom vi, kvinner og menn, var likestilt ville vi ikke en gang legge merke til om det var en kvinne eller en mann som gjorde jobben. Det ville være fullstendig likestilling. En like dyptgripende misforståelse er at vi nå er likestilt. Selv om vi alle vet at det ikke er lik lønn for likt arbeid. Selv om vi alle vet at det som defineres som kvinneyrker er dårligere betalt. Selv om vi alle vet at kvinnene gjør det meste av husarbeidet. Selv om vi vet at kvinner står for det meste av barneoppdragelsen. Selv om vi alle vet at kvinner ikke får hoppe på ski i de samme bakkene som menn. At mange ikke merker noe til kvinneundertrykkende mekanismer er flott. Men så lenge noen merker det, så er vi ikke akkurat i mål.

Det er en annen misforståelse jeg også har lyst til å motsi. Likestilling handler selvsagt ikke bare om kvinner. Kjønnsrollemønster er ikke undertrykkende bare for jentene. Det som definerer det mannlige er like begrensende som det som definerer det kvinnelige. De som bryter med stereotypene får merke det. Enten det er Mia Hundvin eller Turboneger. Vi er opplært til visse væremåter. Gutter gråter ikke, jenter skrur ikke bil. Sånn er det bare og det er visst naturgitt? Vi må rett og slett innse at det er individuelle valg og utfordre forventningene. Det er forskjell på folk, og noe er antagelig kjønnsbestemt. Men hva så? Kvinner behøver slett ikke bli menn for at likestilling skal bli innført. Hvorfor skulle de ville det? Hva er det vi har som er så attråverdt, bortsett fra fetere lønningspose?

Grunnen til temavalget denne gang, er selvsagt den nært forestående kvinnedagen. På mandag er det 8. mars. En dag som kanskje er i ferd med å vandre fra almanakken til glemmeboken. Men det er kanskje for tidlig å rope hei? Å gå i tog virker kanskje litt avleggs og syttitallsaktig, la gå. Men en markering er kanskje på sin plass? At likestillingsdebatten har flyttet seg til sportssidene, betyr på ingen måte at den er over. Den har bare inntatt enda en arena. Også der viser det seg at det ikke er likt betalt for lik innsats. De siste ukenes tidsklemme-debatt har også kjørt langs kjente likestillingslinjer. Uansett hvilke posisjoner vi velger å innta, så handler det om hva slags samfunn vi ønsker oss, og ikke minst om hva slags liv vi selv ønsker å leve. Kjønn er en synlig og enkel måte å dele inn menneskeheten på, i underlegen eller overlegen – eller rett og slett dem og oss. Enkel, men primitiv og det burde også være avleggs. Så gratuler hverandre med dagen på mandag, jenter.

Fram og tilbake 

SarpsborgAvisa
Det har akkurat vært fastelavn, som er de tre dagene som innleder fasten; fastelavnssøndag, blåmandag og feitetirsdag. Så begynner fasten på askeonsdag. Vi har feitet oss opp med boller og krem, men de færreste har vel brukt fastelavnsriset til å piske seg med. Hvorfor de i hedensk tid trodde det skulle fremme fruktbarheten, vet jeg ikke. Men det er vel ikke noe mer rart det, enn å pynte bjørkekvister med fargede fjær og sette inn i stua? Vi bruker vel ikke å spise noe særlig mindre i fasteperioden lenger heller? Selve den kristne fasten er, som kjent, de siste seks ukene før påske. Men karnevalet som tradisjonelt innleder fasten, feirer vi mer enn gjerne. Selve ordet kommer antagelig fra det latinske carnelevarium, som betyr ”å ta bort kjøttet”.

Karneval, det svinger av sambarytmer og forflytter oss til latinamerikansk sol, varme og temperament. Vi forbinder lett karnevalet med noe ueuropeisk og sprudlende frigjorthet. Det er karneval i Rio, eller løssluppenhet i New Orléans; Mardi Gras – som rett og slett er fransk for feitetirsdag. Men så er det nå altså slik at karnevalet kom til Latin Amerika, og hele Den Nye Verden, fra vårt eget Europa. De fikk det som en del av erobrernes kultur. Karnevalet døde i Europa og ble født i Latin Amerika. Nå forsøker vi å hente det til bake – kanskje for å få tilbake noe av det Europa vi har mistet. Som Inger Elisabet Hansen har skrevet: ”Dette lånte karnevalet er et speil for det Europa ikke har blitt, et speil for det Europa måtte fortrenge, for det Europa måtte gjøre Latin Amerika til for å bli seg selv, vårt Europa.” (Blindsoner, 2003) Men det er nok mest i vårt bilde av Latin Amerika at vår frodige middelalder lever. Spørsmålet er om (karnevalsopp)toget har gått for vår mulighet til å gjenvinne barokken?

Karnevalet før det utvandret, var den ”opp-og-ned-snudde-verdenes” festival. Det høye ble lavt og det lave ble høyt. Blant de fattigste og laveste i landsbyene ble det valgt narrenes konge og dronning, som styrte i karnevalsperioden. Det ble holdt hånende gudstjenester som inneholdt både flytende og mer fast avføring. Alt skulle snues på hodet og alle autoriteter skulle latterliggjøres. Latteren var sentral i karnevalet. Latteren er frigjørende og i seg selv antiautoritær. Dessuten er latteren menneskelig, det som skiller oss fra andre skapninger. Karnevalet var en svær sikkerhetsventil hvor vi kunne lette på trykket og slippe unna hverdagens åk. Nå hørte det jo selvsagt til ritualet at alt skulle falle tilbake i vanlig mønster igjen. Det var et kontrollert og ritualisert opprør. Men alt dette måtte vi fortrenge for å bli det vi nå er. I vårt Europa har alt sin rette plass og ingenting får true hierarkiet. Karnevalet vi forsøksvis prøver å ta tilbake, blir en kopi av en kopi. Det er kanskje ikke alltid at fram og tilbake er like langt?

This page is powered by Blogger. Isn't yours?