<$BlogRSDURL$>

Et arkiv, her finner du alt det gamle, gode. PARERGON finner du på http://parergon.blogspot.com Stefan

29.8.04

Tøffe-Gro og Sugar Daddy 

Det er merkelig, synes jeg, at det faktisk er billigere med brus enn melk. Som om det er mer sukker vi trenger. Selveste Gro Harlem Brundtland mener at kampen mot sukkeret nå må erstatte kampen mot tobakk. Brus blir da den naturlige hovedfienden. En halvliter brus innholder sukker tilsvarende femogtjue sukkerbiter, eller ca. femti gram. Lettbrusen gir fint lite helsegevinst, det ryktes om at de kunstige søtningsstoffene er kreftfremkallende. Er du blant de som tenker på tennene, så er all brus like skadelig. Det er nemmelig ikke først og fremst sukkeret som tar rotta på tennene. Like skadelig er den lave pH-verdien. Brusdrikking er den største faren for tannhelsa. Er brusen du drikker koffeininnholdig vil den også være vanndrivende – den har altså helt motsatt effekt på væskebalansen enn det drikke normalt sett har. Verdens helseorganisasjon anbefaler at sukker bare bør utgjøre ti prosent av det daglige energiinntaket. Drikker du en halvliter brus, har du allerede fått i deg den anbefalte dosen.

Dermed er vi over på den andre delen av problemet. Uansett hvor stort problem brus har blitt, så tror de færreste at det er direkte sunt. Ren sukkerdrikke er det forholdsvis lett å plukke ut av det daglige kostholdet – dersom man ser bort i fra at det er vanedannende. Forskjellige kilder jeg fant på nett påstår at sukker er like avhengighetsskapende som heroin og nikotin. Men det finnes så sinnsykt mye sukker i allslags mat. For eksempel er det tretti prosent sukker i lettsyltetøy. For ikke å snakke om alskens frokostblandinger. Uansett hvor sunne de påstår seg å være, så innholder de mer sukker enn du ønsker deg. Dessuten er det mer enn vrient å lese varedeklarasjoner. Til og med de varene som ikke er tilsatt sukker innholder mengder med sukker. Juice innholder ti gram sukker per desiliter, helt uten å være tilsatt sukker.

Dessuten har kjært barn mange navn. Det er ikke alltid at det står rett ut at maten inneholder sukker. Men dette er også sukker: sukrose, sakkarose, glucose, invertose og en hel del andre betegnelser i tillegg. Du kan kaldt regne med at det er sukker i maten din. Ingen av oss har noen vansker med å komme opp i de ti anbefalte prosentene. Faktisk får vi i oss rund femogførti kilo sukker hver i løpet av et år. Femogførti tomme kalorier. Hvorfor er det slik da? At det er vrient å unngå sukkeret, mener jeg. Hvorfor er sunn mat så dyr at vi bare har råd til å kjøpe brus? Sukker er et at de mest omstridte og betente varer i verdenshandelen. Både USA og EU krever støtteordninger for å holde lønnsomheten oppe. Omsetningen og lagrene kontrolleres av noen få konserner. Det er ikke smågutter Gro og Verdens helseorganisasjon har lagt seg ut med. Amerikanske myndigheter var også raskt ute med å så tvil om forskningsrapportene til Verdens helseorganisasjon. Fordi det var tvilsom forskning eller fordi Bush-administrasjonen mottar millioner av dollar fra sukkerindustrien?

Mord og kjærlighet 

Egentlig så interesserer ikke film meg noe særlig. Jeg kan innrømme det nå. Sant nok har jeg sett mye film, og jeg kommer nok til å se mengder av film i framtiden også. For en god del år siden var jeg med på å starte filmklubb, siden satt jeg i styret i noen år. Klart det var moro. Jeg synes at film er gøy. Det blir en egen stemning i den mørke kinosalen. Men jeg er ikke sånn spesielt interessert. Noen filmskuespillere kan jeg navnet på, det er klart. Skuespilleri er blant de tingene som fascinerer meg. Men noen filmtekniske termer kan jeg ikke. Ikke kan jeg navnet på så mange regissører heller. Det som først og fremst får meg til å like en film er historien. Filmen må ha noe å fortelle, den må ha en fortelling. Heldigvis så har mange filmer det. Da er det lett å bli revet med. Jeg tror vi alle har opplevd det.

Men alle har vi nok opplevd det motsatte også. Noen ganger er en film nesten fortellingsløs. Vi føler oss snytt etter en sånn film. Før i tiden sa man ofte at boka var bedre. Nå for tiden er vel nesten ingen filmer bygd på eksisterende bøker. Hvor mange ganger har det ikke vært sagt om en film at det var gode skuespillere, men dårlig historie? For ikke å snakke om alle de gangene det eneste positive ved en film er effektene? Ærlig talt begynner jeg å bli lei av effekter for effektenes skyld – sant å si var jeg så begeistret i utgangspunktet heller. Jeg gleder meg til effektene blir underordnet fortellingen. Brukes effektene til å underbygge fortellingen har filmmediet mange uovertrufne fordeler. Uansett er likevel det viktigste å kunne fortelle. For faktisk så er det ikke alltid nok å ha en fortelling. Et enkelt eksempel på det, er når to personer forteller den samme vitsen, med høyst forskjellig resultat. Selv om det virker som om begge forteller ganske så rett fram. Noen kan for sitt bare liv ikke fortelle vitser. Da hjelper det verken med løsnese eller løsbart.

Fra vi mennesker først begynte å samle oss rundt leirbålet har vi latt oss trollbinde av fortellinger. Vi har med andre ord et nedarvet narrativt begjær. Fortell mer, sier ungene, mens vi voksne følger med på uendelige serier i fjernsynet. Mange av disse serieskaperne er virkelig gode fortellere. Med ingen effekter og middelmådige skuespillere klarer de å skape historier vi bare må følge med på. Mellommenneskelige relasjoner er nøkkelen. Fascinasjonen for såkalt virkelighets-tv viser det med all ønskelig tydelighet. Aksel Sandemose lar en av sine romanpersoner uttale at det eneste det er verdt å skrive om er mord og kjærlighet. Ja, det er noe i det. Sex og vold selger, og vi kjøper. Det er ikke noe nytt i det. Bare ta en titt på folkeeventyra, det er ofte bloddryppende saker. Allerede rundt leirbålet var det nok mye sex og vold, men effektene var sparsomme. Ingen sa at boka var bedre heller.

Nesten gratis ved ubetydelig minstekjøp 

Det beste i livet er gratis, som man sier. Alle kjenner vi vel at det kribler litt ekstra når vi slipper å betale for noe? Men i det siste har kriblingen begynt å avta for min del. Mulig at det beste i livet er gratis, men det er dessverre ikke slik at det som er gratis nødvendigvis er det beste i livet. Kanskje er det rett og slett sånn at alt for mye har blitt gratis? I en postordrekatalog som kom i posten her om dagen, helt gratis, er det ikke mindre en fire forskjellige firmaer som frister med gratis klokke, om jeg kjøper fra dem. To av dem selger dameundertøy, en selger tegneserier og den siste har et abonnentsystem for herresokker. Tid er penger, som det heter. Men skulle jeg komme i den uheldige sitasjonen at det ble nødvendig å bestille varer fra alle disse, må jeg slite med å eie fire klokker. Det er ikke fritt for at jeg blir litt stressa av tanken. Mange har gjort seg lystige over alt det unødvendige og snåle som er å få kjøpt på postordre, men hva med alle greiene man får på kjøpet?

Er det noe jeg har, så er det greier. Skap, kott og skuffer er fulle av duppeditter og småting. Sånn er det jo, noe kjøper man og mye får man i gave fra litt perifere slektninger. Smarte saker, som en nok kan klare seg uten. Dessuten dukker det alltid opp noen ubestemmelige greier når jeg rydder i kjøkkenskuffene. En del til et eller annet jeg ikke aner hva er, eller noe jeg ikke aner hva brukes til. Det må være som det vil med det, jeg rydder og kaster ved ujevne mellomrom. Det jeg ikke trenger er ting på kjøpet. Ofte er jo det et eller annet som ikke har det minste med det man er ute etter å kjøpe å gjøre. Her om dagen trengte jeg en sånn overgang til hageslangen, en til å skru på krana og en til slangen – så bare klikker man det hele sammen. Den billigste varianten var et startsett, med alle delene jeg trengte. Plutselig var også den lykkelige eier av en nøkkelring, på kjøpet. Noe jeg over hodet ikke trengte.

For det er jo akkurat sånn det er, ikke sant? Det er slik skuffer fylles. Vi får en hel haug med ting på kjøpet gjennom et langt liv. Hvor kommer dine reflekser, musematter og solcellekalkulatorer fra? Noen ganger blir jeg virkelig fristet av ekstratilbudet, andre ganger – oftest – er det et nødvendig onde. Det jeg ikke helt forstår, er hvorfor det blir billigere for meg å kjøpe varen med det lille ekstra? De som først sa at det beste i livet er gratis, levde nok lenge før det fantes postordrekataloger. Antagelig hadde de i tankene vennskap, kjærlighet, turer i skogen og andre ting som ikke i krever et minstekjøp på tohundrekroner. Jeg er faktisk ikke sikker på at jeg vil ha noe gratis lenger. I hvert fall vil jeg ikke ha noe på kjøpet. Ingen supertrendy klokke eller eksklusiv smørbrødgrill til meg, ellers takk. Jeg vil bare ha det jeg betaler for, alt annet kan du få gratis av meg.

Uværsskyer 


Været. Ja, la oss snakke om været. Det er liksom ingen vei utenom nå. For det blir jo bare verre og verre det været her, for å sitere en lokal helt. Snakk om rotbløyte, blomstene henger med hodet som et utdrikkingslag dagen derpå. Vi sitter inne og snakker om somrer som var, den gangen solen skinte fra skyfri himmel og vannet holdt akseptabel badetemperatur. Jeg, og sikkert flere med meg, husker forsommerens overskrifter i løssalgsavisene. De lovte knallsommer. Men det har det vel knappest vært en eneste plass i landet. Ullen tale og halvsannheter fra den kanten, burde ikke overraske oss. Det er nesten som om salige Shakespeare forutså denne sommeren når han lot narren i ”Twelfth Night” avslutte stykket med å synge: ”For the rain it raineth every day”. Heldigvis finnes det regntøy og gummistøvler. Man kan beskytte seg mot været. Men det finnes en mørkeblå uværssky som henger over hodene våre, som det er verre med.

Jeg snakker selvsagt om Carl I. Hagen. Regnet sies å være livgivende, men hvor livgivende var Hagens ord hos ”Livets Ord”? Hele Norge var vel tvunget innendørs av været og fikk med seg deler av den nå så omtalte ”preken”. Det er ikke fritt for at jeg fikk vaflene i vrangstrupen. (En noe snodig norsk skikk, dette med kaffe og vafler mens Dagsrevyen flimrer verdens grusomheter over skjermen.) Men når jeg hadde fått svelget unna og kommet til hektene igjen, var også sjokket borte. Dette er Hagen, dette er Frp. Dette har de stått for fra første dag. Intet nytt under regnskyene, altså. De fleste Frp’ere er ikke redd for å innrømme det heller. Hagen selv unnskylder seg ikke. Tvert imot anser han seg for å være den som sier tingene som de er. Det er greit, jeg liker det ikke, men det er greit. Jeg synes til og med at han må få lov til å si sånne ting – ytringsfriheten bør være uinnskrenkbar. Mer merkelig er det, som for eksempel Arne O. Holm har vært inne på, at det påståes være en utslag av Hagens evner som politisk strateg og ikke av innvandrerfiendtlighet. Dette er ikke ifølge Carl I. Hagen selv, men derimot er det de politiske kommentatorene som hevder dette.

Når skal vi begynne å kalle mannen som kaller en spade for en spade, for en spade? Han, og hans meningsfeller, må gjerne få mene hva de vil. Men det tjener ingen at vi later som om de mener noe annet. Faktisk så tror jeg ikke det er det de ønsker selv, heller. Hagen sa rett ut og så tydelig som overhodet ønskelig, at islamiseringen er en alvorlig trussel og at det snart kan være en tapt kamp. Han sa også at muslimene ikke elsket sine barn, men bare brukte dem i sin misjonering. Er det noen som har stått for blytung misjonering, så er det den kristne vestlige verden. Reis ut og gjør alle folk til mine disipler, sa Jesus. Vi har ikke skydd noen midler i de to tusen år vi har fulgt hans befaling. Skal man kalle en spade for en spade, bør man feie for egen dør først. Carl I. Hagen er ikke utydelig, spørsmålet er nok mer hvorfor vi er så redde for å ta han på ordet?

Ord, bare ord 

I en berømt scene i det enda mer berømte teaterstykket ”Hamlet”, av den mest berømte forfatteren av dem alle; William Shakespeare, møter vi hovedpersonen selv i slottets bibliotek. Han gjør, for en så ubalansert person å være, en ganske så normal ting. Hamlet sitter i biblioteket og leser en bok. Polonius, kongens rådgiver kommer inn og spør den unge prinsen: ”What do you read, my lord?” Hvorpå den lesende Hamlet naturlig nok svarer: ”Words, words, words.” Vi ler. For dette har en noe komisk effekt, men det er jo likevel slik det er. Vi leser og det vi leser er ord. De samme ordene vi finner en løssalgsavis eller i et ukeblad, er de samme ordene som vi finner i en roman av Ingvar Ambjørnsen eller et skuespill av Jon Fosse. Dette er det som er det merkelige. For ingen vil vel betvile at det er helt forskjellige leseopplevelser? Forfattere, og da særlig de som er virkelige kunstnere, puster liv i ordene på en helt annen måte en de får til i VG.

Men det er klart, vi har jo ikke den samme holdningen til forskjellige typer lesestoff heller. De aller færreste av oss lar romaner gå i papirinnsamlinga. Vi setter de pent inn i bokhylla. Noe har system, som å plassere bøkene alfabetisk etter forfatter. Jeg har også vært borti noen som plasserte bøkene etter farge. Mange mener bøker bør stå litt i uorden, bokhylla skal være levende og bære preg av bruk. Kanskje setter vi bøkene i hylla for å imponere på eventuelle gjester. Eller vi har et ønske om å ta vare på en god leseopplevelse, som jo allikevel ikke finnes i boka – men i oss selv. Noen bøker står der selvsagt i påvente av at vi skal få tid til å lese dem. Er det en bok vi likte ekstra godt, så tar vi kanskje vare på den fordi vi har et ønske om å lese den om igjen. Gjenlesning er noe jeg kan anbefale på det varmeste. Den engelske litteraturforskeren Terry Eagelton argumenterer for at det ikke finnes en første lesning, bare gjenlesninger. Hoved argumentet er at en tekst bare kan gjenleses fordi en god del av strukturene bare kan forståes i etterkant.

Det er jo mange som sier at de blir lei seg når en god bok slutter. Men da er det jo bare å begynne på nytt. Burde man ikke heller lese en bok man ikke har lest før isteden? Joda, det kan sikkert være lurt. Det er bare det at noen ganger er det veldig tilfredsstillende å bite seg fast og dvele ved opplevelsen. Første gangen vil man jo bare gjennom boka, man er nysgjerrig på hvordan det går – ikke sant? Mangt og mye kan gå en hus forbi. Neste gang vet man jo hvordan det går og man kan ta seg bedre tid med detaljene. Det litteraturforskeren kaller strukturene i teksten. Da kan man se nærmere på hvordan hovedpersonen forholder seg til de mer perifere personene i boka. Man legger også merke til hvilke ord forfatteren har valgt å bruke for å beskrive de forskjellige situasjonene. Det er da man blir i stand til å lese mer enn bare ord, ord, ord.

Det kommer an på læreren 

Hva er den viktigste bestanddelen i norsk oppvekst? Kompiser, foreldre, ungdomsklubber, gata, kjøpesentret eller korps? Her er det vel bare å fylle på ut fra erfaring og interesser. Men vi kommer ikke utenom at det er på skolen man faktisk oppholder seg mest i ungdommen. Her sitter vi time etter time, uke etter uke, år etter år, og følger interessert og våkent med. Alltid med et vennlig og tankevekkende spørsmål til læreren på lur. Som på sin side igjen forteller levende og engasjerende om Norge i krig, eller norsk språkutvikling etter 1850. Skolen gir oss det åndelige løft og den inspirasjonen vi trenger, for å kunne utvikle oss til aktverdige medborgere. Eller som det står uttrykt i Lov Om Grunnskolen § 1; ”[...] gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn.” Sånn er det med den saken. Eller hang dere, som jeg gjorde, som visne tulipaner utover pultene?

Selv det mest innbitte skolelys synes nok at en og annen undervisningstime er trist og traurig. Atter andre igjen synes at hele greia er heller triste saker. De fleste av oss er vel et sted sånn midt i mellom. ”Non vitae sed scholae discimus”, som Seneca sa det. Det vil si; ”Vi lærer ikke for livet, men for skolen”. Noe som har gyldighet den dag i dag, vil jeg tro. Ren skolelærdom finnes og det er ikke særlig gangbar utenfor skolen. Da blir det selvsagt kjedelig.
Arnulf Øverland fortalte at han i mareritt ofte blandet eksersisplassen i konsentrasjonsleieren med skolegården. Så ille er det vel neppe for de fleste av oss. Men det forhindrer ikke at vi mimrer som gamle krigsseilere om skoletida, når vi møter tidligere medelever. Det dukker opp noen ganske redselsfulle historier iblant også. Vi husker lærerne våre. For det er ofte det det står eller faller på, om vi trives på skolen eller ikke. Alle vet det og alle har sagt det: Det kommer an på læreren.

Uansett læreplaner eller utdanningsministere, vil folk i all overskuelig framtid mene at det kommer an på læreren. Så enkelt er det vel nok dessverre ikke. Det kommer nemlig veldig an på politikerne også. Ta Sarpsborg for eksempel, som det er politisk bestemt at skal være en foregangskommune når det gjelder skole og oppvekst. Det er vel ille bra? Tenk hvor ille dårlig det kunne ha vært stelt i motsatt fall. Men politikerne bestemmer mye rart også. Jeg har før beklaget meg over tåpeligheten i å forsøke å gjøre elevene bedre i norsk ved å ha mindre norsk. Det finnes ingen forsking som tyder på at norske elever skriver eller leser dårligere enn elver i andre land. Derimot finnes det statistikk. Den forteller oss at norske elever har dårligere gjennomsnittskarakterer. Noe som faktisk ikke betyr, sånn helt uten videre, at våre elver er dummere enn for eksempel engelske eller franske. For jeg tviler på at de fleste politikere har tatt med i tolkningen at Norge har en integreringspolitikk. I Norge går alle elever på samme skole, i samme klasse. Noe som er ganske unikt i Europa. Prisen er lav; nemlig lavere gjennomsnittskarakterer.

Kjerneverdier og kjerneverdier, herr Bondevik 

Jeg regner meg for legmann når det kommer til den kristne lære. Riktignok leste jeg hovedboka, bibelen, i min ungdoms vår. Slektstavlene i gammeltestamentet lærte meg en effektiv form for skumlesning som jeg har mye glede av den dag i dag. Særlig når jeg leser aviser. Nåja, nok om det – før jeg sporer helt av. Det var vel nysgjerrighet på hva denne kristendommen dreide seg om, som fikk meg til å sette i gang med denne maratonlesningen. Jeg er ennå temmelig usikker på hva jeg egentlig fant ut. Den første delen handler jo ikke engang om kristendommen. Den andre delen handler for det meste om Jesus. Forfatterne er ukjente, noen av tekstene har det festet seg noe som kan ligne på forfatternavn til, men vi vet ingenting sikkert. For å si det pent, så er det ikke akkurat en enhetlig bok – bibelen. Men slik denne læren blir forkynt av de lærde, virker det som om kjernepunktet er nestekjærlighet.

Akkurat det høres jo fantastisk flott ut. Alle og enhver er jo hverandres neste, så det er altså meningen at vi skal behandle hverandre med kjærlighet. Nå er kanskje kjærlighet et begrep som er åpent for debatt. Men uansett er det vel slik at kjærlighet innbefatter omtanke, ømhet, hensynsfulhet og respekt? Det er selvsagt et vanskelig ord, respekt, og vrient å ha som ledestjerne. Faktisk er det nærmest umulig å ha respekt for mennesker med diametralt annerledes holdninger. Men er det ikke likevel det en bekjennende kristen forplikter seg til? En nestekjærlighet med forbehold faller vel på sin egen urimelighet? Nå har ikke jeg forpliktet meg til å respektere alle og enhver, men jeg prøver – og feiler. Noen som jeg sliter med respekten til, er KrF. Mye av det de sier høres jo flott ut, jeg skal innrømme det. Dessuten virker det så tilforlatelig når Bondevik sier det. Det er ikke så greit å være i mot verken kjerneverdier eller familieverdier. Men derimot er det lett når familieverdier betyr kona på kjøkkenet og mannen i garasjen.

Så er det kjerneverdiene da. Mine og Høybråtens kjerneverdier er ikke sammenfallende, det er nå i hvert fall sikkert. Selv om jeg har sluttet å røyke aldri så mye. En av KrFs kjerneverdier er for eksempel null toleranse for homofil praksis. Dessuten, og dette bør vi ikke glemme, så er jo hele partiet tuftet på abortmotstand. Noe som nok da er både en kjerneverdi og en familieverdi? Kampen for selvbestemt abort var viktig for å øke kvinners rettigheter. Kort sagt så handlet det om hvem som skulle bestemme over kvinnens kropp. En kamp det ikke burde være nødvendig å føre videre i 2004. Men dessverre folkens, de har ikke gitt opp. Høybråten fører kampen videre, men kaller det vern om liv og bioteknologi. Selv Bondevik sier det rett ut, at er det noe han er skuffet over, så er det at vi fortsatt har fri abort. Disse menneskene har makt, fordi vi har gitt dem det. Du kan regne kaldt og rolig med at de ikke lar disse kjernesakene sine hvile. Uansett hvor milde de enn måtte fremstå, eller hvilke saker de for øyeblikket velger å fronte.

Så lenge det er godt 

Ray Charles, selveste soulbestefar ”himself”, er borte. Når jeg skulle finne ut når han ble født, endte jeg opp med to forskjellige årstall, 1930 og 1932. To av tre kilder oppga 1930, så vi får holde oss til det. Uansett hvor gammel han enn ble, så vil musikken hans være evig ung. Ray Charles platedebuterte allerede i 1949, selve gjennombruddet ble ”I got a woman”, fra 1954. Han har altså vært med under hele den moderne populærmusikkens historie. Ray Charles fikk Grammy Lifetime Achievement Award i 1987. Hans døpenavn var Ray Charles Robinson, og han ble født i Albany, Georgia. Han ble blind tidlig i barndommen, og gikk følgelig på blindeskole. Selvsagt i en klasse for svarte. Selv påpekte han det absurde i at blinde skolebarn ble delt i klasser etter farge. Det sier jo også sitt om fremtredene rasisme på tretti- og førtitallet i USA.

Selv var Ray Charles alt annet enn diskriminerende i sitt musikalske virke. Selv sa han det slik: ”I don’t care what I play as long as it’s good”. Dette inkluderende synet på musikk viste seg for eksempel, og med all ønskelig tydelighet, med albumet ”Modern sounds in country and western”. Den hviteste av all musikk fremført av en av svarmusikks ledende skikkelser. Og det i 1962, med borgerrettighetskampene i full gang over hele USA. Countrysinglen ”I can’t stop loving you”, solgte i hele tre millioner eksemplarer. Så det kan vel trygt sies at Mr. Ray Charles er en av de få svarte artistene som har gjort vellykkede innspillinger av køntrimusikk. Men når det er sagt, så er det neppe som countryartist han vil bli husket. Det vi først og fremst forbinder ”The Genius”, med er soul. En musikkstil som hadde sin storhetstid gjennom hele sekstitallet. Dessuten hadde soul en tydelig og sterk politisk dimensjon. Gjennom soulmusikken uttrykte de svarte sin svarte identitet og selvbevissthet. I motsetning til gospel, hadde soul en sterkt nedtonet religiøsitet. Det var en profan gospel.

Ray Charles hadde sin bakgrunn i baptistkirken, og det musikalske uttrykket til de svarte baptistkirkene hadde mye å si for utviklingen av soul. Han beholdt mange av de musikalske elementene, men fjernete evangeliseringen. Baptistene sang om Gud, Ray Charles sang om kvinner. Som mange har pekt på, så sekulariserte han gospelmusikken. Det fantes to typer svart musikk på femtitallet, enten profan, dvs. R&B, eller så var den sakral, som gospel. Verken åndelig eller kommersielt ble disse kombinert. De færreste regnet det vel i det hele tatt for mulig. Men det var akkurat en slik kombinasjon Ray Charles sto for. Slik ble han soulmusikkens første, største og mest toneangivende stilskaper. Egenhendig transformerte denne unike musikalske kunstneren gospel til soul. Han ble en stor stjerne både for et hvitt og et svart publikum. Hans unike vokal- og pianoprestasjoner blir beundret både av rockere og jazzfolk. Vær sikker, Ray, det var godt.

Inn i solnedgangen 

Ronald Wilson Reagan (1911-2004), var – hvor merkelig det enn kan virke – min president. Nå er han ikke mer, Cowboy Ronnie har ridd inn i solnedgangen for aller siste gang. Som alle vel har fått med seg, døde Ronald Reagan den 5. juni, nittitre år gammel. Reagan var USAs president så å si gjennom hele åttitallet. Han satt to perioder, og ledet verdens mektigste land fra 1981 til 1989. En turbulent periode i verdenspolitikken, ett tiår som kanskje best vil bli husket for at den andre stormakten, Sovjetunionen, gikk i oppløsning. Noe som førte til at den kalde krigen opphørte. De siste dagene har det blitt sagt en del ganger på tv at det var Reagans fortjeneste. Han var mannen som fikk slutt på den kalde krigen. Jeg trodde det var Mikhail Gorbatsjov, så lite kan jeg altså om politikk.

Jeg husker nok skuespillerpresident mer for at red høyt på en gedigen høyrebølge. Dessuten var Amerikas førtiende president mer utpreget antikommunist en alle sine forgjengere til sammen. Det onde imperium, ”the evil empire”, kalte han Sovjetunionen. En replikk han lånte fra Star Wars filmene. Navnet Star Wars lånte han også. ” The Strategic Defense Initiative”, populært kalt Star Wars, var det dyreste militære prosjektet noen sinne. Kort sagt gikk det ut på å plassere masse satellitter, masse laservåpen og annet høyteknologisk ute i verdensrommet. Dette skulle styres fra landjorda og beskytte den vestlige verden fra Sovjetunionen. Sikkert et glimrende tiltak for å lette dialogen og få en ende på den kalde krigen. En helt annen ting er at mange teknologer og fremragende forskere mente hele opplegget var teknisk umulig.

”Ronald Reagan hadde den storheten som følger med ydmykhet og den humoren som følger med visdom”, sa Georg W. Bush da han fikk nyheten om forgjengerens bortgang. Ja, Bush vet vel hva han snakker om. Det er ikke pent å snakke stygt om de døde. Men slik Reagan framstod på åttitallet og den type politikk han er ett ikon for, er vel neppe preget av ydmykhet? Han framstod som hard og tøff, minst like barsk som de cowboyene han tidligere hadde portrettert i mang en b-film. Humoren hans var også av det barske slaget. Som da han litt uvørent uttalte på nasjonal radio: ”Jeg har akkurat undertegnet en ny lov som forbyr Sovjetunionen å eksistere. Bombingen begynner om fem minutter.” Vel, det er lov å spøke med det meste, men ikke alle syntes det var like moro.

Reagan var, som sagt, min president. Men det var overhodet ikke på grunn av politikken. Han var der under min ungdomstid, den første presidenten jeg fulgte med på. Det var spennende saker. Som vi alle husker ble han jo skutt, men han dukket. Men det jeg kanskje husker best er den nyanserte uttalelsen han kom med etter å ha besøkt Bitburg i Tyskland; ”Nazisoldatene var ofre på lik linje med ofrene i konsentrasjonsleirene.” Ikke alle syntes den uttalelsen var spesielt festlig heller.

This page is powered by Blogger. Isn't yours?