PARERGON-ARKIV

Mange vil være kjendis nå til dags. Jeg har før vært inne på overhopningen av ”15 minutters berømmelse” som gjennomsyrer vår mediehverdag. Det resulterer i at mennesker oppsøker berømmelse for berømmelsens skyld, noen er faktisk kjent bare fordi de har vært på tv. Helt greit, det. Men det er klart at det skaper både rom og behov for konsept av typen Idol, Big Brother og Fear Factory. Vi har alltid hatt A- og B-kjendiser, nå trenger vi kanskje enda flere av alfabetets bokstaver. For nå har det blitt mange kanaler å eksponere sitt talent, hva nå enn det måtte være, i. Terskelen er lav, og porten vid – alle kan bli kjent for et eller annet. Dermed vil det jo også bli en bredde i kvalitet, eller store forskjeller mellom god og dårlig. De dårligste vi har, ville kanskje ikke ha sluppet til i Gamle Dager. Men Norge har alltid vært et lite land med gode muligheter for å nå både opp og fram, for kortere eller lengre perioder.

Som dere sikkert merker er jeg litt bitter og misunnelig fordi jeg selv har manglende kjendisstatus. Ekstra bitter er jeg selvsagt fordi jeg mener terskelen er så lav at det absolutt burde være rom for meg på kjendishimmelen. Men jeg må leve et liv i skyggen. Heldigvis går det an å nå et stykke på vei med en mer parasittær form for kjendiseri også. Jeg er nemmelig en kjenneris, det vil si en som kjenner en kjendis. Ja, jeg kjenner faktisk flere. Nå er det jo et problem med det, kanskje flere, noen av kjendisene jeg kjenner er vel ikke egentlig kjendiser, selv om de har et slags liv i offentligheten. Noen skriver dikt eller spiller jazz, og de færreste har hørt om dem. Derfor er det ikke så mye å skryte av, så på den måten er jeg vel mer doldis en kjenneris. Så er det andre igjen som nok er kjendiser, men som jeg ikke helt kan skryte på meg å kjenne, selv om jeg nok gjorde det en gang. Dessuten, hvem i Sarpsborg kjenner vel ikke Wig Wam? Likevel, ikke alle kan si: ”Glam Wam sang i bandet mitt!” Vel, det var jo ikke akkurat bare mitt band, da. Men Glam begynte etter meg.

Som dere forstår så ble jeg grusomt skuffa når de ikke vant Grand Prix. Det ville jo økt min kjennerisstatus betraktelig. Kanskje kunne jeg solgt tjue år gamle historier til Se og Hør, også. Det er vel kanskje ikke de mest pikante avsløringene jeg kan komme med fra vår fjortisperiode, men alt om virkelige kjendiser er visst interessant. To små avsløringer vil jeg likevel komme med her, for å kunne sole meg i glansen. Glam Wam kalte seg i 1985 for Danny Glammy, så på mange måter må det kunne sies at ringen er sluttet. Samme år, i 1985 - midt i de glade åttiåra, var jeg og Glam(my) på konsert med et av de store puddelbanda fra Sverige, Europe. Vi slapp inn backstage (se der, enda noen kjendiser jeg har møtt!), Glam ville ha noen sangtips fra hardrocksmørsangeren Joey Tempest. Joey sa: ”Käka en banan.” Ingenting jeg har sett på tv om Wig Wam tyder på at de hadde bananer backstage. Kanskje det var derfor det gikk som det gikk?

Hvordan hjernen virker, er et mysterium og da mener jeg ikke bare andres hjerne, ofte er egen hjernes aktiviteter like mystiske. Det at hukommelsen er selektiv, er ofte til ens egen fordel, men likefullt er det rett som det er like irriterende å glemme som å huske. For å huske tar gjerne hjernen en liten omvei. At en liten bit kake kan vekke minner, det vet vi fra litteraturen. Marcel Proust dyppet jo et stykke madeleinekake i en kopp lindete og skriver et tolvbindsverk, men selv er jeg ikke på sporet av den tapte tid. Men like fullt opplever jeg at minner er knyttet til steder, lukter, smaker – ting jeg ikke har tenkt på årevis eller ikke visste at jeg husket kan dukke opp igjen. Det er et kjent fortellertriks å ta utgangspunkt i en gjenstand som hjelp for tanken. Man kan velge en ting selv, eller man kan få en utdelt. Uansett vil de aller fleste begynne å fortelle noe selvopplevd, selv om gjenstanden er valgt av noen andre og for å vanskeliggjøre mer enn å hjelpe. Prøv det selv, som en selskapslek, for eksempel. Noe så enkelt som en papirpose eller plastbøtte kan være utgangspunktet for at de merkeligste minner dukker opp. Noe av det samme kan man oppleve dersom man kommer til et sted man var som barn. Kanskje man var der på ferie og helt har glemt det, først kjenner man seg svakt igjen før man begynner å huske. Hva man gjorde, hvem man var sammen med, hva man spiste, hva man leste. Akkurat som man kan bli plutselig trist, eller glad, av en intetsigende åttitallslåt på radioen. Bare fordi den vekker, glemte eller gjemte, minner fra den gang da.

Barndommen min har de bygd hus på. Blokker, rekkehus og bolighus. Vi var i mot utbyggingen, husker jeg. Det var vår skog, som vi var indianere i. Hvite manns gravemaskiner og hjullastere kom og ødela jaktmarkene våre. Vi flyttet merkepinner og ønsket oss krutt og dynamitt. Men plankehytter måtte vike for husbankhus. Stammen er spredd for alle vinder. Hele landskapet ble forandret. Men enda mer forandret er det nå, trærne har vokst og husene krympet. Like vel kjenner jeg meg igjen, i det minste delvis. Husker hva jeg gjorde, hvem jeg lekte med. Trappeoppgangene er trangere og fjell har blitt til knauser. Men det ligger minner der, i landskapet. I en bekk, ved en knaus eller under en tue. Små, små ting som den gangen, i barndommen, var en hel verden. Bekkene vi demte, som vokste seg til dammer og brøt seg løs fra våre spede forsøk på temme naturen. Til tross for forsterkninger av kvister og grus, raste byggverkene våre nådeløst og bekkene flommet fritt igjen. Nå kan jeg helt uforvarende skritte over en sånn bekk, uten å ense den. Jeg bøyer meg ikke ned og utforsker mulighetene, jeg lar ikke verdener vokse rundt føttene mine. Men tar jeg meg tid til å stoppe, ser jeg det helt tydelig for meg – her er det en verden jeg har forlatt.

Sånn til vanlig mener jeg at makt bør spres på flest mulig steder, ren og skjær desentralisering av makta, altså. For er det sånn at makt korrumperer, så må absolutt makt korrumpere absolutt. Men det er altså et sånn mer generelt standpunkt. Dersom kunnskap er makt, og det er det jo, så må jo biblioteket være makt på boks, ikke sant? Jeg skal være forsiktig med å gjette på hvor Sarpsborgs hjerte ligger, men byens hjerne bør være dets bibliotek. Spør du meg, så er det ikke særlig lurt å spre hjernen sin utover, men det kan hende jeg tar feil. Men en sentralisering av den makta som kunnskap er, er jeg helt for. I klartekst betyr det at jeg synes Sarpsborg fortjener et stort, godt og innholdsrikt bibliotek. Noe som kan hende ville være lettere om man samlet ressursene på et sted. Noe som kanskje kan sammenlignes med å samle tankene?

Et bibliotek er jo ikke bare et sted å låne bøker, men også et sted å hente både informasjon og inspirasjon. Dessuten er det et sted det bør være gode muligheter for å arbeide. En god lesesal og flere grupperom er et minstekrav. Det bør også finnes en stille og romslig krok for avislesing, og kanskje til og med et sted å spille spill – som for eksempel sjakk. Så ideen med å legge biblioteket til Aktivitetshuset er ikke så dum. Faktisk så er vel et bibliotek et aktivitetshus i seg selv. Et bibliotek som har gode og innbydende arealer å tilby sine brukere, vil være et levende bibliotek. Det vil kunne være en møteplass og et sted der tanker utvikles, både individuelt og i fellesskap. Men ikke mindre viktig, så bør et bibliotek ha god plass til bøker. Det høres kanskje innlysende ut, men dersom det er plassmangel i hyllene må biblioteket kvitte seg med og selge ut bøker for å skaffe plass til nye. Selv om jeg liker å plukke med meg billige godbiter fra loppemarkedet, så synes jeg det er bekymringsverdig at så mye god litteratur ikke vil være tilgjengelig på hylla. Som alle vet, virkelig litteratur går ikke ut på dato og er ikke en ferskvare. Bibliotekets store fortrinn er at det kan tilby bøker som ikke er tilgjengelig på annet vis.

Jeg liker Sarpsborg bibliotek, bygget har sjel og sjarme – ikke tvil om det. Fra barnsben av har jeg vært en ivrig bruker både som lånetaker og bruker av lokalene, selv om det har dabbet noe av de senere årene. Men jeg vet jeg ville brukt det mer om lesesal og andre fasiliteter hadde vær mer innbydende. Renover bygget, det må tas vare på, men flytt bøkene ut og gi Sarpsborgs hjerne et romslig sted å være. Gi rom for tanken, er jeg nesten fristet til å si. Selvfølgelig er det både trist og vemodig at distriktsbibliotekene bygges ned, men dersom det ikke er mulig å få i både pose og sekk, og det er det jo ikke – det viser jo dagens tilbud med all ønskelig tydelighet, bør vi kanskje legge alle pengene i en sekk.

Det er lenge siden en mann hogg seg virke i skogen, tømret seg en koie, dyrka jorda rundt og jakta litt i skogen, før han henta seg en kone på nabogården. Den gangen kunne man starte med to tomme hender, bare det var styrke i dem. Men jeg skal ikke dvele ved noen slags hamsunsk bondesvermeri. Det som uten tvil er klart, er at næringsveiene har både utviklet og forandret seg siden den gang. Faktisk kan man vel si at næringsveiene og kildene til mat og inntekt har forandret seg drastisk, og det har skjedd med akselererende fart de siste hundre åra. Lenge stod det jo ganske rolig, etter jakt, fangst og samling dyrket vi jorda og gjorde lite annet i noen tusener av år. Så kom den industrielle revolusjonen og vi fikk fabrikkarbeidere og transportarbeidere – og sikkert noen yrkesgrupper til. Vi klarte oss med begrep som primærnæring og sekundærnæring. Enkelt, greit og oversiktelig. Men nå trenger vi nok hele tallrekka og mer til. Enn skjønt – næringer? Det er vel så som så med næringsinnholdet i enkelte av de nye yrkene?

For hva er det vi driver med nå, vi folk flest? Vi har blitt håndlangere, vi gjør hverandre tjenester mot betaling. Service, heter det vel? Noen spådde en gang at i framtiden ville vi alle vaske hverandres skjorter – kanskje vi begynner å nærme oss. Ikke noe galt i det, vel? Men siden vi baserer oss på andres tjenester samtidig som vi avlæres en del basiskunnskap, blir vi i langt mindre grad i stand til å ta oss av oss selv. Min evne til å klare meg selv er i hvert fall ganske så innskrumpet. Jakt? Vel, jeg vet knapt nok hvilke bær som er spiselige. Sånn sett er jeg totalt avhengig av andres tjenester. Greit nok. Men mer og mer blir jeg også avhengig av andres tjenester når det gjelder det jeg kan klare også. Behagelig og bedagelig, helt klart. Nå har jo yrkesmuligheter tatt en helt annen vei enn service og tjenesteytelser. Jeg tenker på underholdere, men det er kanskje en type service yrke det også. Musikk, film, teater, tv, bøker, stand-up, ja, lista kan gjøres mye lenger. Disse vil kanskje protestere på at de er underholdere, mulig de vil bli betraktet som kunstnere. Og det er det utvilsomt noen av dem som er.

Andre igjen er nok bare døgnfluer og må nok finne seg i å havne i underholdningsbåsen. I vår iver etter å bli underholdt jager vi etter nye kjendiser. Vi ønsker oss noe nytt og kan de ikke levere går vi uten skrupler videre. Kjendiser, trender og meninger er ferskvare og byttes ut med økt hastighet, derfor har også resirkulasjonshastigheten økt. Men kanskje er vi alle underholdere? Vi spiller i hvert fall roller både hjemme og på jobb. Vi snakker om yrkesroller, kjendisroller, mannsroller og kvinneroller. Roller som bør fornyes og fikses på til vi ikke helt hvem vi er. Men nye roller er spennende og en utfordring, og vi kan lese alt vi trenger å vite i avisenes helgebilag.