PARERGON-ARKIV

SarpsborgAvisa nr. 32/2003
Kjære leser, hva er det vi har mistet og hvor ble det av? Kan du navnet på femogtjue ungkarer, alle som var med i runde en av Big Brother og figurene i Hotell Cæsar, men ikke på naboene dine? Det sies at vi ikke leser bøker lenger, men det er vel hevet over enhver tvil at vi aldri før har brukt så mye tid på fiksjoner. Jeg tenker selvsagt på oss i den vestlige verden. Vi som har to TV-er hjemme, en på hytta, en i båten og en i campingvogna. Det spekuleres mye i hva TV-innholdet gjør med oss. Er Teletubbies skadelig for barn? Hvor mye vold er akkurat passe og når blir det for mye? Så klart har det noe å si hva vi ser på. Akkurat som det vi spiser virker inn på helsa, så virker det vi putter i hodet inn på den mentale helsa. Men behovet for underholdningsvold dukket ikke opp med det levende bildet. Personlig mener jeg at Charlie’s Angels er mye sunnere enn en gladiatorkamp. Leser vi de islandske ættesagaene får vi vite at det var mye vold før TV-en også. Tiltross for mange komedier i TV-ruta, kan det vel neppe påståes at vi sliter med mye gatekomedie?

TV-programmenes innhold er bare et speil av den menneskelige sjel, dessverre. De gir oss bare det vi vil ha, akkurat så lenge som vi vil ha det. Et lite regnestykke; la oss si at vi ser på TV to timer om dagen i ett år, det blir to ganger tre hundre og sekstifem. Det gir oss 730 timer på ett år, altså en hel måned. To timer om dagen er ikke så mye – det er Dagsrevyen, Sommeråpent og litt zapping. Så TV-en tar en stor del av livet vårt. Spør du meg, er det ikke hva vi ser på som er så viktig – men det at vi ser. TV-en har forandret atferdsmønstret vårt. Vi organiserer livet vårt rundt TV-en. Tror du meg ikke? Tenk etter; vi roper inn lekende barn til barne-TV, vi ringer ikke til venner under Dagsrevyen og vi drar hjem fra besøk for å rekke Friends. Du kan sikkert fylle inn med flere eksempler selv. Vi innreder til og med hjemmene våre rundt TV-en. Den må plasseres først i stua og så sofaen så vi kan ligge på den og ha fritt utsyn til kopekassa.

Det er klart at TV-en gir oss mye glede, det er derfor vi ser på. Men ofte ser vi på av sløv, gammel vane. Da er det bare å slå av. Eller som TV3 foreslår: ”-Slapp av og la TV-en gjøre jobben for deg.” Du bestemmer! Om Teletubbies er farlig for barn? Ja, se det får vi ikke vite før om tjue år. Mange mener seg jo å ha fått varige traumer av Pompel og Pilt. Selv er jeg mer plaga av Lekestue. Jeg har rett og slett fått vindu-angst. Hver gang jeg skal sjekke været der ute, hører jeg Vibeke Sæthers smørdryppende, pedagogiskblide stemme si: -Så skal vi se ut av det firkantede vinduet... Det er det ikke bare lett å leve med. Den eldre generasjonen mimrer om krigen, vi mimrer om barne-TV. Men syttiåras barne-TV har lært meg ett og annet også. Våkner jeg en søndagsmorgen med et hode som sier: -Bank, bank, bank! Hva kommer nå? Da vet jeg at to reparatører er bedre enn en reparatør.