PARERGON-ARKIV

SarpsborgAvisa nr. 27/2003
Kong Olav ville vært hundre år i år. En uomtvistelig folkekjær konge. Men trenger vi egentlig et kongehus fortsatt? Et spørsmål som stadig er aktuelt. Kanskje trenger vi et kongehus – ikke vet jeg. Eller rettere sagt, jeg vet ikke helt hva vi trenger kongen til. Hadde kongen gått med krone og hermelinkappe, skulle jeg vært mildere stemt. Da hadde han sett ut som en eventyrkonge – og ingen kunne tvilt på at vi bor i et eventyrland. Nå bruker han militæruniform ved mange offentlige arrangement. Hvorfor favorisere en yrkesgruppe? Han burde i det minste variert litt. Sykepleieruniform, trikkekonduktøruniform, postmannuniform og ikke bare uniformer; lagerfrakk, treningsdrakt – you name it. Han er jo vår alles konge. Strengt tatt hadde vel bunad vært det mest naturlige? Det ville ikke provosert utlandske gjester heller. Men han har vel ingen militær makt uansett?

Jeg har bare sett en ekte konge en eneste gang. Det hendte i de dager Olav V var konge. Han skulle til Sarpsborg for å se på Stjernebygget. Jeg var ansatt i en barnehage som Borregaard hadde invitert. Ungene gleda seg og snakka om kongen hele tida. –Blir det fyrverkeri? –Lurer på om han har krone på? Forventningene var selvfølgelig store. Det er ikke hver dag kongen kommer til Sarpsborg. Riktig nok hadde vi en kong Olav selv engang og kunne kalle oss hovedstad. Men det var ungene lykkelig uvitende om. Dette var da også før Olavsdagene hadde opplyst lokalbefolkningen.

Endelig var dagen der! Ungene var kledd i finkleda sine, sola skinte og alle hadde flagg. Det var reneste 17. mai toget som gikk for å se på kongen. Vi satte oss på plenen ved Stjernebygget, noen hundre unger og et tjuetalls barnehageansatte, og venta. Og venta... Mens vi satt der tenkte jeg på hvor merkelig det må være å være konge. En vet i det minste hva en skal bli når man blir stor. Men det er vel begrensa artig å reise rundt å se på fabrikker, klippe snorer og vinke til unger? Og alt en gjør kommer i den kulørte presse. Kanskje vi skulle gi de kongelige fri nå?

-Kongen kommer! –Kongen kommer! Ungene pressa seg fram, alle ville se kongen. De ropte hurra og vifta med flagg. Inn på plassen gled en stor, svart bil. Ut av bilen kom en gammel man med frakk. –Hvor er kongen? Jeg pekte og forklarte, men ble lite trodd. Det var ikke sånn kongen så ut. Merkelig nok vinka han ikke heller. Vi tok med oss en flokk skuffa unger tilbake til barnehagen. Ungene fikk saft og boller og glemte snart hele kongebesøket. Kanskje ikke så rart når de ikke fikk sett noe av det de forventet seg?

Så kanskje det burde være et folkekrav at kongen burde se ut som en konge, - for ungene skyld. Han burde se ut som en ekte eventyrkonge fra Asbjørnsen og Moe. Så kunne vi virkelig si at vi bor i et eventyrland og det ville gleda mange, både små og store. Vi voksne ville kanskje fått et forhold til kongen omtrent som vi har til julenissen? Festelig til sine anledninger, men vi tror ikke helt på han.