PARERGON-ARKIV

SarpsborgAvisa nr. 29/2003
Noe som har forundret meg i lang tid, er de store kjønnsforskjellene som gjør seg gjeldende i forhold til musikk. Det er stort sett gutter som er fanatisk opptatt av musikk, gutter i alle aldre. Vi vet når første skiva kom og hvem som steppa inn på trommer på tredje skiva. Selv har jeg over dusinet AC/DC-skiver, på vinyl vel å merke. Selv som ihuga fan, må jeg innrømme at det låter mye likt. Men det er nettopp det. Man vet hva man får og vil ikke ha noe annet, den optimale eskapisme. Jeg tror de aller fleste jenter ville nøyd seg med en AC/DC-skive, kanskje det også er i overkant. Det er vi gutter som blir hysteriske samlere.

For min egen del vil jeg uten å nøle gi Kiss skylda. Det var det første bandet jeg samla på. Jeg kom sent med, det må ha vært rundt 1979, når jeg var ti år, – så det var allerede masse å få tak i. Det var selvsagt om å gjøre å ha flest plater. Vi gutter skal jo alltid måle oss mot hverandre. Selv verken løp jeg særlig fort eller kasta langt med liten ball, men jeg skaffa meg masse skiver med åra! Jentene syntes sikkert vi var rare. Mens vi satt rundt i hverandres kjellerstuer og digga gitarsoloer utvikla jentene sosiale ferdigheter. De var opptatt av sminke, klær og gutter. Større gutter som hadde krøpet ut av kjellerstuene og anskaffet moped. Så det er klart – jentenes platesamlinger var stort sett spinkle greier. Noe Limahl og Flock of Seagulls. Pene gutter å henge på veggen var nok viktigere enn hvem som spilte bass eller produserte. Noe som for min del fortonte seg som livsviktig informasjon i mange år. Det merkelige er at den kunnskapen lett kan dukke opp igjen når jeg tar meg noen øl med gutta. Og det virker fortsatt som om det er viktig informasjon. I hvert fall der og da. Men jentene har ikke engang tatt vare på de gamle platene sine...

Noe av det samme gjør seg gjeldende på utøversida. Jenter synger litt, kanskje i kor – der har vi den sosiale biten igjen. Gutter skulker skolen og sitter på rommet med gitaren til fingertuppene blør. De som får det til kan bruke det som sjekketriks. Musikere har draget. Det er ikke alltid musikksamleren har det. –Vil du bli med hjem å se på platesamlinga mi, er ikke verdens beste sjekkereplikk. En solid platebunke kan bare imponere andre gutter som samler. Men det er klart, det handler ikke bare om å gjøre inntrykk på andre. At det ikke gjorde inntrykk på jentene lærte vi raskt, så det var aldri en motivasjonsfaktor. Heller en type komplettomani. Man må bare ha alt. Noe band og plateselskap har skjønt, derfor alle alternative utgivelser og limited editions. Vi lar oss helt frivillig lure og synes det er artig attpå. Ett siste og avgjørende bevis på at gutter forblir gutter – stort sett.

Jeg overdriver og generaliserer selvfølgelig. Det skal finnes, har jeg hørt, gutter som har et uanstrengt og avslappet forhold til platekjøp og som ikke kan navnet på en eneste bassist. Hvem vet – kanskje de sjekka jenter i tenåra?