PARERGON-ARKIV

SarpsborgAvisa nr. 31/2003
Her en dag, ganske tilfeldig, oppdaget jeg noe som gjorde meg litt stuss. I herværende avis kan man vinne ost om man svarer riktig på fotballspørsmål. Vel og greit så er også osten ofte rund – både i form og smak. Men jeg forbinder ost med rødvin, og fotball med øl og potetgull. Sånn kan man altså plutselig møte sine egne fordommer i døra. Apropos fotball og rødvin og sånn. Jeg hørte engang et tips om hvordan gjennomføre en intellektuell pling-fest. Man ser en Bergman-film og hver gang Liv Ullmann gråter bælmer man ett glass rødvin. Høres ganske effektivt ut, spør du meg. Men jeg må innrømme at jeg aldri har prøvd det ut. Faktisk har jeg aldri prøvd standardversjonen av pling-fest heller. Hva som er verre er vel kanskje at jeg bare har sett en fotballkamp på TV. Det var i forbindelse med at Norge slo Brasil. Dessverre var det ikke den kampen jeg så. Men den fikk meg til å tenke at nå må jeg følge med. Kampen jeg så var utrolig kjedelig, Norge mot Italia – tror jeg. Dermed ble det slutt på å følge med.

Så det er nok med mine fordommer om fotball som med fordommer flest, det bunner i ren og skjær uvitenhet og dumskap. Jeg vet jo at verken fotballspillere eller fotballfans er annerledes enn andre folk. Alle som har en lidenskap virker enspora når de snakker om den. Det er noe vi alle kan kjenne igjen. Dessuten er det jo slik at man ikke viser fram hele seg til enhver tid. Noe jeg misunner fotballfansen er den store sjansen for å treffe likesinnede. Fotball er universalt og internasjonalt – hvor som helst og overalt kan man støte på mennesker som heier på samme lag. Da er praten i gang. Det nærmeste jeg har kommet er i tenåra når jeg var utenbys og så noen med en Iron Maiden t-skjorte. Fellesskapsfølelsen ble straks vekket og man hadde noe å snakke om med en gang. Samme brede og effektive appell har ikke en Ulvik Poesifestival t-skjorte. Men det er klart, jeg ville uten å nøle turt å prate til en som bar en slik t-skjorte.

En slik lidenskap som fotball er, kan føre til atferd som virker merkelig for oss utenforstående og uforstående. For flere år siden nå var jeg hjemme hos en god venn på nachspiel. Det var flere der, vi drakk øl og spiste potetgull - og det ble pratet fotball. Jeg bare lyttet fraværende. Etter hvert ble TV-en slått på og en fotballkamp rullet over skjermen. Fotball og øl og alt greit. En stund i hvert fall. For plutselig gikk det opp for meg at det var noe snodig med fotball på TV klokka fire om natta. Jeg spurte og fikk til svar at vi så på et videoopptak. Helt til da hadde jeg trodd at det var det å ikke vite hvordan det endte som var en stor del av attraksjonen. Dette var attpå en treningskamp og min forundring var stor. Alle de andre hadde faktisk sett kampen flere ganger fordi den var så bra. Jeg lærte noe helt nytt om å se på fotball – det handler vel så mye om spillet underveis som sluttresultatet. Vennen min lovte å lære meg å se på fotball. Om han klarer det gjenstår å se.