PARERGON-ARKIV

SarpsborgAvisa nr. 2/2004
”Nå må jeg handle!” Det er et uttrykk som virkelig har forandret innhold med åra. Før betydde det å komme seg ut av sofaen og sette ideer ut i livet. Rett og slett gjøre tanke om til handling. Men nå betyr det stort sett å komme seg til et kjøpesenter og bruke pengene som brenner i lommeboka. Før var det nesten ensbetydende med å foreta seg noe, nå betyr det nesten utelukkende å gjøre innkjøp. Merkelig nok har handling, i vår samtidige betydning, blitt et mål i seg selv. Vi kjøper ikke bare det vi trenger til livets opphold, eller pyntegjenstander. Man handler for å handle, det er tilfredsstillende i seg selv. Det finnes flere kjøpesentre enn det trengs til å betjene hele den norske befolkning. Vi er en nasjon av konsumenter og kunder. Historisk sett har vi gått fra undersott til medborger til kunde. Hørte på radioen at kvinner var flinkest til å handle på salg, mens vi menn blir lurt. Jeg liker ikke å bli lurt, så klart – man føler seg jo litt dum da. Men på den annen side, så tilhører jeg altså den gruppen som dårligst har klart overgangen fra medborger til kunde.

Det er godt det blir forsket på slikt, men vi menn har visst det lenge. Minst to faktorer spiller inn her. For oss er ikke billig det samme som bra. Det skal være størst, mest og dyrest. Så egentlig blir vi ikke lurt, vi vil bare ha noe å skryte med. Den andre faktoren, og dette gjelder vel først og fremst i klesbutikker, er at vi vil det skal gå fort. Rett inn og rett ut, og håpe at buksa passet. Da betyr egentlig ikke pris så mye. Vi føler oss uttilpass, vi svetter, vi kan ikke språket og forstår ikke kodene. Jo raskere, jo bedre. Her har jo jentene et helt annet adferdsmønster. Timer med prøving i mange forskjellige butikker, kan like gjerne ende med ingen handel. Det er jo så artig å prøve! Personlig kunne jeg tenke meg et abonnentsystem på klær. En olabukse, noen t-skjorter, undertøy og litt finklær hjem i posten, og alt må være strykefritt. Passe fordelt utover året. Dessuten bør alt matche alt. Fra år til år, fra plagg til plagg. Så kan jeg bare stikke handa blindt inn i skapet. Klærne passer meg og til hverandre – og jeg er kledd. Dette er en forretningsidé jeg gjerne gir gratis fra meg.

Stort sett har jeg det jeg trenger og ønsker meg lite. For det meste handler jeg enkle forbruksvarer; brød, melk, egg og ost. Det er basisbehov som skal dekkes. Behov jeg kjenner på kroppen, så å si. Sulten – må ha mat, fryser – må ha klær. Men antageligvis er det et godt mindretall av omsettelige varer som er i den kategorien. For mange varer er det nødvendige å reklamere, før vi forstår at vi trenger det. Det er langt flere reklamer for mobiltelefoner enn for brød, for å si det sånn. Så spørs det da om vi kjøper steiner for brød? Kanskje har det blitt så mye reklame etter hvert at vi ”can’t feel the beating”?