PARERGON-ARKIV

SarpsborgAvisa nr. 46/2003
Tiden går, sier vi og sukker. Dagene strekker ikke til alt vi skulle ha gjort. Ukedagene bare fyker av gårde, for ikke å snakke om den superkorte helga. Før vi får pakket ut av sommerferiekofferten, så er det jul. Fortere og fortere går årene også. Når man er sytten, atten så hendte alt i fjor, nå må jeg virkelig tenke etter. Kommer jeg i det hele tatt på det, så er det femten, tjue år siden. Svisj. Det er jo til å bli smårar av. Men man kommer jo liksom ikke utenom tiden. Den er der og klokkene tikker. Selv om vi prøver å si at tiden er noe som kommer og ikke noe som går, føler vi at tid forbrukes. Vi kan vanskelig avvennes den vestlige tankegangen om at tid er lineært. Hva tid faktisk er, aner jeg ikke. For meg er tid identisk med min ide om den. Noe jeg er sikker på derimot, er at jeg sjelden har nok. Tiden strekker ikke til og den lar seg ikke strekke ut heller. Tiden er ingen stikk.

Arbeidsgiverne, som vi jo på en måte selger vår tid til, kan nok ikke tenke seg en verden uten klokker. Men det sies at de ikke var så veldig begeistret til å begynne med. Når det ble satt opp klokketårn rundt omkring i landsbyene i seinmiddelalderen fikk arbeiderne faste arbeidstider. Før det varte ofte en arbeidsdag fra soloppgang til solnedgang. Arbeidsdagens lengde varierte således sterkt gjennom året. Nå derimot kunne de kreve lik lengde på arbeidsdagen gjennom hele året. Så det var nok ikke alltid like lett for klokkemakerne å få finansiert byggingen av tårnene. Vi har klokkene rundt oss i hopetall og forholder oss til dem helt uproblematisk. Vi tar det for gitt at alle følger den samme tiden. Men det er faktisk ikke lenger siden enn 1883 at standartiden ble introdusert. Man ble enige om å dele verden inn i de tjuefire tidssoner vi kjenner i dag. Blant hovedgrunnene var å unngå trøbbel med togtabellene. Om det har lyktes er vel noe mer usikkert.

Men om klokkene går likt, så er jo det rare med tid at den oppleves så ulikt. Tiden er liksom aldri helt den samme. På urskiva skal langviseren alltid bruke like lang tid på en runde fra gang til gang. Men ingen time føles vel noen gang like lang? Tiden strekker ikke til, klaget jeg innledningsvis, men ofte er det jo slik at minuttene snegler seg av gårde også. Den store tidsforskjellen i hvordan det oppleves er noe vi merker hver dag, antagelig. En halvtime på tannlegens venteværelse er ikke det samme som en halvtime i godstolen foran teven. Som vi alle har opplevd, så går tiden mye fortere når vi morer oss enn når vi kjeder oss. ”Trist varar lenge, underbart är kort”, som han sang, svensken. Tiden er aldri lik seg selv, til tross for standardtid og atomklokker. Tiden er fortiden, som ikke er lenger, nåtiden som er altfor mye, og fremtiden som alltid er der uten at vi kan nå den. Tiden oppløser alle klokker.