PARERGON-ARKIV

SarpsborgAvisa nr. 44/2003
I begynnelsen var ordet, som skrevet står. Om det nå bare var så enkelt. Når det i begynnelsen bare er blanke ark, kan panikken ta tak i en. Et hvilket som helst ord virker da som en gave, særlig om det lar seg følge opp av flere og til slutt danne en setning. Men noen ganger er det tett på umulig å komme på noe som helst, hodet er like tomt som det hvite arket. Skrivesperre er vel den offisielle termen. En velkjent lidelse ved eksamenstider og når deadline nærmer seg. Ofte opptrer akutte tilfeller av skrivesperre når en lærer uttaler: ”Nå skal vi skrive...”. Den personlige computeren sitt inntog har vel ikke gjort det særlig bedre heller. En tom og selvlysende skjerm er om mulig enda mer fryktinngytende. Nei og nei, tenker man, dette klarer jeg aldri. Hvordan skal man komme seg ut av slikt? Man kan jo ikke skrive om ingenting, selv om det er det man tenker på. Skjermen bare fortsetter å lyse og terge. Du klarer det ikke, du klarer det ikke - suser det elektrisk fra den dumme maskinen. Plutselig vipper det hele over i en privat krig. Fingrene går som trommestikker og får tastaturet til å knapre som et maskingevær. Man vil pepre arket fullt. Men er man virkelig hardt rammet hjelper det ikke, fingrene stokker seg og hjernen er til ingen hjelp. ”Ki.yfgv7itggt”, står det, og kanskje; ”oirgvkyuhntf”.

Man kan ikke bare skrive ned helt tilfeldige ord heller. ”Hva leser du?”, spurte Polonius og Hamlet svarte: ”Ord, ord, ord”. Vi ler, for svaret er opplagt, men intetsigende. Ord kan ikke bare raskes sammen uten mål og mening. Språk er ingenting om ikke kommunikasjon. Kanskje det er derfor ordet måtte være tilstede fra begynnelsen? Det ligger enorme muligheter i språket til å nærme seg andre mennesker. Det er vel denne evnen til å kommunisere som skiller oss fra dyrene. Det, og viljen til kunst. Men ofte brukes vel språket også til å fjerne oss fra hverandre? Språket har iboende mulighet til å være inkluderende, men vi kan velge å bruke det ekskluderende. Forskjellige grupperinger har forskjellig slang eller terminologi, som signaliserer at de hører sammen. Ungdomsmiljøer er hardt rammet, særlig viktig er det vel å markere avstanden til voksne. Ekskluderende kan også språket være når man benytter det til å dele virkeligheten opp i sort og hvitt. Politikere kan dette, som når Georg W. Bush klarte å dele verden i ”dem og oss”. Et slikt språk er lineært, målretta og konkluderende. Det skal framstå som uangripelig, og ikke minst skal argumentene være lette å tilegne seg. Slik er nemlig språket, skal man nå så mange som mulig så må det være enkelt. Man kan si eller skrive ting som; ”far leser avisa”, ”mor strikker” eller ”leve revolusjonen”. Skal man uttrykke vanskeligere ting, blir språket mer sirkulært og vanskeligere å fatte. Men når det ene ordet tar det andre, kan setningen være der før man vet ordet av det.