PARERGON-ARKIV

SarpsborgAvisa nr. 45/2003
Er er nå var, skal gjøre er gjort. Eller for å si det på godt norsk; ”been there, done that, bought the t-shirt”. Siden tidenes morgen har skapende folk klaget på at alt allerede er gjort. Det er jo nesten ikke mulig å tenke en tanke uten at allerede Aristoteles tenkte den først. Ikke vet jeg, men kanskje var både Shakespeare og Leonardo da Vinci plaget at stien var tråkket opp. Men en ting er sikkert, de gjorde det enda verre for dem som kom etter. Alt er tenkt, alt er skrevet, alt er malt, ja – alt er gjort. Muligens også gjort bedre. Så hva skal vi gjøre, vi da? Bare være kopier? Det finnes ingenting å gjøre, nå som ikke noe er tabu lenger, klaget Thåström for ca. et tiår siden. Noe han på mange måter har rett i, å være grensesprengende er farlig nært å være platt i våre dager. Sikkert fordi at grensene allerede er sprengt.

En Mykle eller en Bjørneboe hadde i det minste en klar misjon. De hadde noen tabuer å slåss mot og noen grenser å flytte. Uten tvil klarte de jo også å forarge. Etter dem har heller ingen skjønnlitterære verker vært gjenstand for rettssak her i landet. ”Mission accomplished”, for å si det sånn.Jeg kan ikke uttale meg på vegne av verken Jens eller Agnar, så klart. Men likevel går jeg ut fra at det var småligheten, småborgerligheten og dobbeltmoralen de var ute etter å rugge ved. For å si det på en annen måte; det var ikke retten til å si stygge ord på tv de kjempet for. At vi har ytringsfrihet betyr ikke at vi må si alt. Mykle forarget ved å antyde at mennesker har et seksualliv, nå stopper det ikke akkurat ved antydningen. Ingen reagerer særlig heller. Det begynner å bli noen år siden det kom reaksjoner på Hennes & Mauritz sine undertøysplakater. Framskritt eller tilbakeslag? Kan være begge deler, det kommer an på om vi har blitt frigjort eller rett og slett nummene?

Er det nummenheten som har rammet oss, tar vi ikke antydninger og underfundigheter. Dermed kan de som vil bryte grenser havne i det platte og banale. De må være litt ekstra ekstreme for å nå oss. Særlig dumt blir det om de ikke har klart for seg hvilke tabuer de vil rokke ved og hvorfor. Stygge ord og drøy humor er liksom ikke noe mål i seg selv. Otto Jespersens flaggbrenning var, uansett hva man måtte mene om det, mer en politisk ytring enn en vits. Av en eller annen grunn mener mange at komikere ikke bør engasjere seg politisk. Samtidig blir forfatterne beskyldt for å ikke ta stilling. Forstå det den som kan. Uansett har vi alltid blitt krympet og stympet av autoritære moralister. Men de vet så inderlig godt at stygge ord ikke er farlige lenger. Når de nå er ute etter de nye komikerne, så er det fordi de har noe å si – ikke for måten de sier det på. Vi må huske hva opprøret dreier seg om og vi må vite hva vi vil ha vår frihet til. Med åpne grenser slipper man inn mye søppel. Det er prisen vi må betale. Jeg mener at det er verdt det, men man vil ikke ha et så åpent sinn at hjernen faller ut.