PARERGON-ARKIV

En e-post samtale med forfatteren Christina Hesselholdt

Fra Bøygen nr. 3/2003

Christina Hesselholdt, født 1962, debuterte i 1991 med romanen ”Køkkenet, gravkammeret & landskabet”. Etter til sammen sju romaner og fire barnebøker har hun befestet sin posisjon i dansk samtidslitteratur. Punktroman, minimalisme og hybridroman er alle begreper som benyttes om en tendens i dansk nittitalls litteratur. Sammen med Solvej Balle, Helle Helle, Peter Adolphsen, Morten Søndergaard og andre har Christina Hesselholdt, om enn motvillig, blitt eksponent for minimalismen. Om hennes forfatterskap virket fremmedartet på leserne til å begynne med, så har hun med tiden fått et publikum. Som blant annet Erik Skyum-Nielsen har vært inne på er det i Christina Hesselholdts forfatterskap noe helt nytt som er i ferd med å utvikle seg.

Stefan Andreas Sture: Hvilken bok ønsker du selv at de som ikke kjenner ditt forfatterskap skal begynne med, og hvilken anbefaling vil du gi den boken?

Christina Hesselholdt: Jeg synes selv at mine beste bøker er de to siste, ”Kraniekassen” (2001) og ”Du, mit du” (2003), selv om de er vidt forskjellige, den ene fragmentarisk og den andre med en lineær, fremadskridende historie, så er begge uttrykk for den måten jeg skriver på nå: et forsøk på å virvle mye stoff opp i skriften, få så mye av verden som mulig sparket inn i boken, og som stil: et arbeid med lynhurtige skift i tone mellom for eksempel alvor, banalitet, ironi, høystemthet og også skift mellom refleksjon og handlingsgang. Altså et forsøk på ekspansiv skrift, et ønske om mangfoldighet.

SAS: Hvordan vil du beskrive din egen utvikling? Det har jo helt åpenbart skjedd mye fra ”Køkkenet, gravkammeret & landskabet”(1991) med sine korte kapitler og til ”Du, mit du”, som er mye mer ordrik. Er dette en bevisst utvikling?

CH: Ja, altså utviklingen fra å skrive en konsentrert, eksklusiv, utsøkt prosa og til å skrive ekspansivt og stoffoppvirvlende er meget bevisst: de små rom i mine to første bøker ble altfor trange, jeg måtte ha mer plass, større alburom og det forsøker jeg til stadighet å tilkjempe meg.

SAS: Så, hva leser du helst selv? Jeg har lest at du skrev lyrikk før debuten, er det noe du har sluttet med?

CH: Jeg skrev poesi fra jeg var helt ung, vel 12 – 13 år, og fram til jeg var i begynnelsen av tjueårene. Jeg oppnådde aldri å få trykket noen dikt noe sted – og med god grunn: mine dikt var ikke særlig vellykkede. Jeg behøver desidert en historie for å kunne tenke. Jeg leser ikke så mye poesi lengre, mest prosa. Men nylig leste jeg med stor glede Lyn Hejinians ”My life” og Fredrik Nybergs nyeste diktsamling ”Åren”. Jeg tror den type prosa jeg foretrekker er prosa med stor visuell kraft og samtidig med et reflekterende nivå. Ulven, Faulkner, Woolf, Simon for eksempel, rommer det.

SAS: Da skrev du poesi i 6 – 7 år. Det har kanskje vært med på å forme din prosa? Hva fikk deg til å begynne med å skrive prosa? Du har nevnt Haugens bok ”Anne” og Tor Ulven som inspirasjon – følger du med på norsk litteratur?

CH: Å begynne med å skrive poesi skjerper sannsynligvis en oppmerksomhet over for det enkelte ord, lærer vel en å være presis. Jeg ga opp å skrive dikt fordi de aldri ble riktig gode, til og med temmelig dårlige, tror jeg. Da jeg ble klar over at jeg ikke kunne dikte, begynte jeg å skrive noveller, kortprosatekster og forsøkte meg også på et par romanprosjekter som jeg forliste med. Da jeg oppdaget den norske punktromanen på slutten av åttitallet, først Morken Andersens ”Fra” og siden Haugens ”Anne”, hadde det en kolossal frigjørende effekt på min skriving og gjorde meg i stand til å skrive min første bok: ”Køkkenet, gravkammeret & landskabet”; omtrent samtidig leste jeg ”Gravgraver” (av Tor Ulven), som har hatt betydning for min bok ”Kraniekassen”. Jeg fulgte med i norsk litteratur mens jeg var redaktør på Den Blå Port og leste nordiske tidsskrifter som en del av mitt arbeide. Det har jeg ikke fått gjort de siste fem år – av tidsmessige årsaker, jeg har fått barn og bruker mye tid på Forfatterskolen som lærer.

SAS: Poesien lærte deg å være presis og skjerpet oppmerksomheten mot det enkelte ord sier du. Som lærer på Forfatterskolen trekker du vel veksler på at du selv er forfatter. Mener du at det gjør deg til en bedre forfatter – du må jo ofte tenke gjennom hva som gjør en tekst god?

CH: Betingelsen for å bli lærer på Forfatterskolen er at man er forfatter, så ja, mitt arbeide der trekker store veksler på at jeg er forfatter. Om arbeidet gjør meg til en bedre forfatter... jeg kan i blant bli trøtt av tekstlesing, og ønske at jeg kunne lese flere bøker istedenfor alle de elevtekstene. Men når en tekst er virkelig god er det en stor glede å arbeide med den. Og det tekstarbeid jeg er med på å utføre på Forfatterskolen, er vel helt ’uatskillelig’ fra mitt eget skrivearbeid, akkurat som de diskusjoner om litteratur som vi har på skolen blir en del av den stadige diskusjon jeg fører med meg selv, om hvordan jeg skal skrive, hvordan det er sant og relevant å skrive i 2003, hva jeg skal skrive om osv. Jeg blir beriket og inspirert av å være tilknyttet Forfatterskolen, kanskje særlig av å ha tilgang til et så kompetent forum å diskutere litteratur i.

SAS: Du blir ofte nevnt som ett eksempel på den nye tendensen i dansk litteratur;
eksperimentell kortprosa av kvinnelig forfatter. Hvordan vil du selv karakterisere ditt forfatterskap og hvordan vil du plassere det?

CH: Det er vanskelig for meg å se meg selv utenfra i den grad som ditt spørsmål legger opp til. Men en ting er sikkert: jeg har kun skrevet én kortprosabok, nemmelig ”Hovedstolen” (1998), som består av femti korte tekster. De øvrige seks bøker er romaner, selv om de ikke er særlig omfangsrike hva angår sidetall så har de ikke det fjerneste med kortprosa å gjøre: det er helheter. Jeg har også litt vansker med ordet eksperimentell, jeg anser ikke mine verker for eksperimenter, men som, ja, fullgyldige verker. Mine bøker er meget forskjellige, jeg har et stort ønske om å kunne forandre meg, om å være i bevegelse, men det gjør dem ikke til eksperimenter.

At jeg er kvinne og skrivende, hva skal jeg si til det... jeg ser fram til at man helt holder opp med å snakke om kvinnelige forfattere, men bare sier forfatter, akkurat som man gjør om skrivende menn.

Hvis jeg skulle karakterisere mitt forfatterskap, ville jeg si at jeg står i gjeld til modernismen, især Woolf, Faulkner og Beckett, og til den franske ny-roman, især Simon og kanskje Duras – på den annen side så sier det ikke særlig mye, hvilken vesterlandsk litteratur i dag står ikke i gjeld til dem jeg nettopp har nevnt, kunne man spørre... men du spør kanskje om hvordan jeg vil plassere mitt forfatterskap i dansk sammenheng. Inger Christensen er den danske forfatter som har betydd mest for meg: hennes kolossalt store forråd av ord, hennes evne til skjønnhet og tenkning og til å skrive om alt mellom himmel og jord; hun står for alt det jeg streber etter og håper på.

SAS: Du sier at dine bøker, med ett unntak ikke har det fjerneste med kortprosa å gjøre. Hva med et begrep som minimalisme – synes du det passer? Det sies jo å være en minimalistisk trend i nyere dansk prosa og ditt navn blir hyppig nevnt i den sammenhengen.

CH: Jeg har alltid følt meg litt usikker på overfor det begrepet, minimalisme – brukt i forhold til litteratur; jeg forstår det bedre i forhold til billedkunst, hvor det i 1960talls versjonen betydde: et antihierarkisk system, fravær av følelse, fortolkning overlatt til tilskueren. Når det gjelder litteratur er det vanlig å peke på Raymond Carver som minimalist. Hva har jeg til felles med han? Vel nok fraværet av enhver staffasje omkring handlingsgangen, et forsøk på å gå rett på sak; men det kan visst kun sies å gjelde mine to første bøker, ”Køkkenet, gravkammeret & landskabet” og ”Det skjulte” (1993), ettersom beskrivelser og ekskurser deretter blir vesentlige ingredienser i bøkene. Innimellom brukes minimalisme-betegnelsen her til lands om alt som er under 228 sider, som synes å være standarden for en riktig roman. Da min oversettelse av Tor Ulvens ”Gravgraver” ble utgitt, ble den av Politikens anmelder presentert som minimalistisk! Noe som er fullstendig meningsløst. Et verk så mettet av betydning og ja – følelse!

SAS: Dine to siste bøker, ”Kraniekassen” og ”Du, mit du”, har et veldig nærvær og mye spenning. Likevel er det også en distanse, noe som kanskje henger sammen med de raske skiftene som du søker å skape i dine bøker. I ”Kraniekassen” er det en beskrivelse av en fødsel, som jeg vet mange husker fra boka, en så sterk beskrivelse at man så godt som glemmer at man leser. Så plutselig blir man tiltalt: ”forestil dig, læser...” Det er nesten en ørefik, man våkner i hvert fall. Hvor kom ideen til dette bruddet fra?

CH: ”Kraniekassen” er fundert på selvrefleksjon: den allvitende forfatter står direkte frem og presenterer seg som den som taler utenfor gåseøynene, det vil også si at Agnete og Steffen framstår som fortalte. Agnete er i tillegg fortalt, eller determinert, av de 6-7 motstridende viljer, stemmer, jeg’er, som hennes bevissthet rommer. Og det er den allvitende forteller som trer frem og presenterer disse forskjellige jeg’er med ordene: ”må jeg præsentere jeg-1” osv. Ludwig og hans bror Otto fremstår som fortalte av Agnete og statuestykkene fremstår som skrevet av Steffen, altså alt fremstår som produsert. Både Agnete og Steffen skiver notater om deres bokprosjekter, notatene er med og fungerer selvfølgelig også som verknotater for boken ”Kraniekassen”. Leseren er også innskrevet, det blåser ustanselig: ”det er læserens øjne der fejer over siderne”. Som en del av det metafiktive forekommer det også et par direkte leserhenvendelser, parodisk, eller ertende, anbrakt to steder, i to meget intime situasjoner hvor det er fokus på kjønnsorganer, da Agnete syes etter fødselen og senere i boken i en seksuell situasjon. Det er altså en del av bokens ’vesen’ at leseren blir revet med av situasjonen og så kastet tilbake til seg selv, kan man vel si. Og det moret meg å henvende meg til leseren nettopp der hvor tilskuerer som regel er uønskede.

SAS: ”Du, mit du” er en veldig spennende bok. Den har drag fra krimlitteratur og film, også fra en viss type skrekkfilm. Fremmede kommer til en liten by, de bærer på hemmeligheter og de er attpå bevæpnet. Hele tiden mens man leser venter man på at noe skal skje. Ser du mye film? Det virker som det er mer inspirasjon fra ”populærkultur” i din siste bok, som en annen måte å nærme seg stoffet på.

CH: Næh, jeg ser ikke mye film – men kanskje gjemmer Polanskis ”Bitter måne” seg bak ”Du, mit du”; en film jeg så for mange år siden og egentlig ikke brydde meg særlig om, som handler om, så vidt jeg husker, om et par elskende hvis begjær nærmest får dem til å slå hverandre i hjel. Pistolene i min bok har jeg kanskje fra Batailles ”Historien om øyet”. Stemningen i min bok kan kanskje minne litt om stemningen i Hemingways ”The garden of Eden”: igjen et par elskende som driver hverandre vidt. Det var noen år hvor jeg var avsindig glad for Hemingway.

SAS: Kan du si litt om hvordan du finner navn til dine karakterer? I Marlon-trilogien har de filmnavn, Marlon, Audrey, Greta og Elizabeth. I ”Du, mit du” trodde jeg lenge personene var navnløse, før de mot slutten ganske liketil får navn.

CH: I dag synes jeg det er litt affektert at navnene på personene i trilogien er hentet fra et Hollywood-univers. Jeg tror det kom av at ”Siste tango i Paris” på en ubevisst måte fikk stor betydning for min første bok. Filmen handler om en mann som har mistet sin kone og som får et kjærlighetsforhold til en ny kvinne, som han ikke helt klarer å gjennomføre. En stor del av filmen foregår i en leilighet. Sånn ser også boka mi ut. Marlon Brando spiller hovedrolle. Kanskje derfor Marlon – og så ennå et par navn fra Hollywood-avdelingen, Audrey, Greta, Elizabeth. Jeg kan også forklare det på en annen måte: personene i min første bok er som skuespillere som får en rolle av handlingen. Handlingen determinerer personene. Man møter dem i et nå, de har ingen fortid; de er som skuespillere, på en måte tomme, blanke. Er ikke Hollywood-navnene så fylte, så omgjerdet av myter, at også de på en måte er tomme?

SAS: Tror du på kjærligheten?

CH: ”Du, mit du” er jo en kjærlighetssang, en besyngelse av den elskede. Det får visst være svar nok.