PARERGON-ARKIV

SarpsborgAvisa nr. 41/2003
Walking by myself
I took a look around
I think I misunderstood
the magic of this town
it’s time to recognize
that I should let it go
it doesn’t look like it did
it doesn’t feel like it should
(Avail)
En gang for lenge siden, den kan sikkert fortone seg som tilbake i steinalderen for noen, var det et ungdomsprogram på NRK som het Flimra. Vi som var heavyrockere den gangen klaget ofte over at etermediene ignorerte vår musikksjanger. Så gleden var stor når Flimra hadde rockeinnslag, ikke minst storkoste vi oss når lokale helter var på skjermen. Et av forløperbandene til Artch, for å gjøre Sarpsborgs rockehistorie ekstremt kort, var Øya-bandet Oxygen. På Flimra fikk vi se en slags musikkvideo (dette var årevis før MTV) til Oxygen-låta ”This town’s gotta be changed”. De den gang purunge heavyrockerene går nedover Sarpsborgs gågate mens de synger at byen vår trenger til en forandring – og forandra har den blitt til gangs. Men jeg antar at gutta mente det var lite å gjøre for oss den gang unge. Det var rocke- og ungdomsklubber de ønsket seg. Ikke massenedleggelse av butikkene i gågata.

Men slik har det altså blitt, mange av de gamle butikkene i gågata finnes der rett og slett ikke mer. Sånn vil det jo være, men det virker som om mange nyetableringer forsvinner fort også. Jeg tror vi kan gi kjøpesentra skylden for gågatas problemer med å trekke folk. Det var i hvert fall flere folk i byen før. Det var kafeteria på EPA og 88 Sentret, dessuten annen etasje hos baker Halvorsen med verdens beste marsipankake. Overalt var det folk, men nå har de klumpet seg sammen på torvet – både folk og møteplassene. Det følger en viss fare for latterliggjørelse med mimring. Alt var ikke fantastisk i Sarpsborg sentrum før heller, noe som jo også Oxygen var inne på. Men i min ungdom fant man stort sett det man trengte i gågata. Det var minst tre platebutikker, de nevnte kafeteriaer og flere matbutikker. Klesbutikker må jeg bare anta at det var nok av. Nå må vi liksom ut av byen, og er man først utenfor byen drar man ikke innom. Selv drar jeg enten til Storbyen eller til byen. Det er nok mange som har det slik.

På den positive siden så blir nok aldri Harald Hultengreen arbeidsledig. Hans bokserie ”Sarpsborg som forsvant” har til nå kommet med sju bind. Fortsetter byen sin utvikling må kanskje utgivelsestakten øke? Uansett vil en komplett registrering av Sarpsborg som forsvinner ikke være mulig. Men den populære serien vil kunne vinne stadig yngre lesere. Siste bind må kanskje hete ”Sarpsborg som var”? Neida, spøk til side, en by må alltid være i forandring og vårt handlemønster er vel for evig endret. Byen vår pyntes stadig opp også, til den skal feires i 2016. Sarpsborg kvitter seg altså med stemplet Norges styggeste by. Uansett hva vi synes om byen kan vi antagelig enes rund slagordet fra åttiåra: ”Sarpsborg – det finnes ikke maken!”