PARERGON-ARKIV

SarpsborgAvisa nr. 33/2003
De av dere som leste den aller første spalta mi i SarpsborgAvisa, vil kanskje huske at jeg har ett favoritt tjern. Spalta var en forsvarstale for den udramatiske naturopplevelsen, den som skaper en stille stund i livet og et rom for tanken. Dessverre ligger tjernet i en skog som jeg først må kjøre bil og deretter ro over en innsjø for å nå. Fordelen er at det er en så å si mennesketom skog hvor man virkelig kan kjenne på skogens ro. Men avstanden gjør at jeg er der oftere i tanken enn i virkeligheten. Heldigvis er det jo ikke det eneste stedet i verden hvor man kan rolig sitte og se på stille vann. Jeg bor bare et steinkast unna lysløypa på Kurland. Går man inn i lysløypa fra Nasjonalstua-sida kommer man straks til Ørretdammen. I hver ende av dammen er det broer, går man over en av disse og omtrent til midt på Ørretdammen, kommer man til en stubbe ved vannkanten. Ved siden av denne stubben er det en lav, flat stein. En plass som er som skapt for å sette seg ned med en termos kaffe. Med rumpa på stubben og en kopp nyskjenket kaffe på steinen, er det duket for høytid. I mitt stille sinn har jeg døpt plassen for ”tenkestubben”.

Her kan jeg sitte og nesten glemme at andre mennesker er til. Men løfter jeg blikket kan jeg få øye på en av de mange brukerne av lysløypa. For en luksus det er å bo her! Nesten over hele landet er naturen lett tilgjengelig. Det er bare å snøre sekk og snøre sko, og sette av gårde. Heldigvis er det mange som benytter seg av det også. Som jeg har vært inne på tidligere, så er det mange som kombinerer det med noe nyttig. For eksempel jakt, fiske eller bær og sopplukking. Lysløypa blir naturlig nok mest brukt til trim. Det er typisk norsk å være god, påståes det at mor Gro har sagt. Ikke vet jeg, men det virker i hvert fall som å gå på tur er typisk norsk. Vi markedsfører oss ofte som turgåere – ikke alle tar det like langt ut som Amundsen og de gutta der. Men skogstur hører med, og det er like gjerne den sosiale biten som motiverer.

Vi tar med oss appelsin og en velkjent sjokolade på skitur. Appelsinen skrelles med stivfrosne fingre som tines rundt kakaokoppen. Eller vi svir pølser på bål, om vi ikke har smurt med oss niste. Uansett må vi fortelle hverandre at maten smaker ekstra godt i friluft. Og det er ikke bare noe vi sier – vi mener det virkelig. Alt dette er langt fra europeisk kafékultur. Er man på Appelsintoppen midtvinters passer det dårlig med croissanter og caffé latte. Svartbrente pølser er mer robust. Men man må kanskje være vant til det? Å gå langt ut i skogen for å fryse og fomle før man får i seg medbrakt niste eller bålgrilla pølser, stasen ved det er ikke lett å forklare. Det ligger vel heller ingen glassklar logikk bak. Det er rett og slett kjærlighet. Og har man hatt en viss befatning med kjærligheten vet man at den har en tendens til å danke ut logikken. Gammel kjærlighet ruster ikke og turgåing er en gammel vane og en arv det er verdt å ta vare på.