PARERGON-ARKIV

SarpsborgAvisa nr. 49/2003
Virkeligheten er et trivelig sted. Det er i hvert fall der de fleste av oss holder til. Så hva er virkelig? Virkeligheten er det som ikke blir borte når du slutter å tro på det, foreslår forfatteren Philip K. Dick. Mer tvilsom er vel hippie-påstanden om at virkeligheten er for folk som ikke tåler dop. Vi lager vår egen virkelighetsoppfatning av biter og snutter vi samler på oss gjennom livet. Siden vi ikke opplever det samme, leser de samme bøkene eller avisene, blir vår virkelighetsbilder noe forskjellige. Heldigvis lever vi et såpass fritt land, at disse forskjellene stort sett blir tolerert. Men hvordan fortelle fra virkeligheten? Hvem skal gjøre det? Heldigvis ikke pressebyrået ”SantOgVirkelig”. Vi må ha rom for mange oppfatninger og fortellinger.

Men det finnes vel ikke bare rent subjektive sannheter? Om min virkelighet bare er min og bare gyldig for meg, blir det helt umulig å rapportere fra den. Alt ville bare flyte – og jeg mener ikke å sitere Heraklit. Man trenger felles referanserammer. Enten det er Pompel og Pilt eller Marx samlede skrifter. Alt dette med felles referanseramme var lettere før, når NRK var eneste tv-kanal og man valgte avis ut fra partitilhørighet. Når vi kommer på jobb nå for tiden, har alle sett forskjellige tv-program kvelden før. Hva skal man snakke om da? Men tolker man alt ut fra bare en kilde, er man skulderdypt i trøbbel. Hva enten kilden er VG, Bush, Saddam eller bibelen. Ingen tolkning kan være endegyldig og allmenngyldig. Virkeligheten er et trivelig sted, så lenge vi ikke vi blir påtvunget én virkelighet. En sak har alltid tre sider, som man sier, din, min og den riktige.

Det er gjennom fortellinger vi strukturer vår virkelighetsoppfattelse. For eksempel er det å være norsk å bebo en fortelling: Den norske historie. Andre store og felles fortellinger henger sammen med religion, legender og myter. Gjennom å fortelle de samme historiene på nytt, befester vi vår identitet, styrker vi vår samhørighet og lager oss felles referanser. Som nasjon har vi noen felles historier, men det gjelder jo også familier og vennegjenger. Hver og en av har satt sammen fortellingen om oss selv av mange små og store fortellinger. Fortell fra da jeg var liten, sier barnet. Fordi det vil finne ut hvem det er og fortelles inn i en sammenheng; familien. Disse historiene skal være tårn vi kan klatre opp i, for å få oversikt.

Virkeligheten gies ikke igjen i realistiske og fantasiløse fortellinger. De historiene som overlever, gjør det fordi de forteller noe allmenngyldig. De handler ikke om enkeltmennesker, men om oss alle – og de gjør det med nærhet og distanse. Distanse, så vi alle kan speile oss i dem, og nærhet nok til at speilingen blir tydelig. Hvem skal fortelle om virkeligheten? Alle, men ingen fortelling må få monopol.