PARERGON-ARKIV

SarpsborgAvisa
Lyrikken er kanskje den mest misforståtte av alle sjangere. Mange mener at poesi er vanskelig å forstå og lyrikken er derfor en marginalisert sjanger. Samtidig, og dette er litt snodig, er den vår mest eksponerte sjanger. Så å si hver eneste dag hele livet gjennom forholder hver eneste av oss, om enn passivt, til lyrikk. Ja, mange lærer seg endog vers på vers utenat. Mediene er fulle av det. Dag og natt er både radio og tv full av lyrikk. Det er noe som absolutt alle har er forhold til. Underholdningsindustrien ville vært stein død uten lyrikken. Det er ikke en norsklæreres Utopia jeg beskriver her, men vår alles objektive virkelighet. Som dere sikkert har forstått, så er det sanglyrikken jeg snakker om. Altså tekstene til all den musikken vi hører på. Hva enten det er pop, rock, heavy, jazz, punk eller visesang er jo teksten en del av opplevelsen.

Men lyrikken har jo også, minst, en annen side. Den skrevne poesien som bor i diktsamlingene er marginalisert. Diktet sliter med mange fordommer. En seiglivet fordom er at dikt er puslete føleri og egner seg for pingler. Av en eller annen grunn er det mange som får assosiasjoner til rødvin og levende lys når de tenker på dikt. Poesiene tilhører de myke og feminine verdiene. Hvorfor en fyr med langt hår og sminke som vrikkende synger ”oh baby yeah yeah”, skal være mer macho enn en som rolig skriver ”jeg drømmer henne” i et dikt, er for meg helt uforståelig. Lyrikk er ikke for pingler. Poesi er ekstrem skrift. Barskere enn i vikingtida har vel aldri nordmenn vært? Pingler var de vel heller ikke. Men hvilken egenskap satte de høyest hos en mann? Jo, nemmelig det at han kunne dikte. Skulle man hevde seg i kappleik holdt det ikke å være rask og strek om man ikke kunne kvede. Den største av dem alle, Egil Skallagrimsson, kalte det da også dikting for en idrett uten lyte. De som har vært det minste borti skaldekvad vet at det ikke er dikt for pyser. Mer krevende form skal man lete lenge etter, og innholdet er ofte blodig og krigersk. Tidene skifter, ingen forventer gode dikt av idrettsutøverne våre.

Som noen kanskje har fått med seg, så har ikke ukjente Arve Tellefsen gått ut mot NRK. Han klager over endeløse sportsendinger på bekostning av kulturelle innslag. Han foreslår ”Dagsrevyen med kultur” istedenfor ”Dagsrevyen med sport”. På syttitallet fikk vi et utvida kulturbegrep og fotball ble pr. definisjon kultur. Greit nok. Historisk, som vi har sett, er lyrikken en feilfri idrett - så den burde jo allerede ha sin plass i sportssendingene. Vikingene hadde det rette perspektivet, i hvert fall på den biten. Denne motsetningen mellom kultur og idrett er ikke bare dum, men også skadelig. Man behøver ikke velge. Poeter og lyrikklesere er ikke nødvendigvis blekfete innesittere, i det minste ikke i større grad en fotballinteresserte.