PARERGON-ARKIV

SarpsborgAvisa
Det har akkurat vært fastelavn, som er de tre dagene som innleder fasten; fastelavnssøndag, blåmandag og feitetirsdag. Så begynner fasten på askeonsdag. Vi har feitet oss opp med boller og krem, men de færreste har vel brukt fastelavnsriset til å piske seg med. Hvorfor de i hedensk tid trodde det skulle fremme fruktbarheten, vet jeg ikke. Men det er vel ikke noe mer rart det, enn å pynte bjørkekvister med fargede fjær og sette inn i stua? Vi bruker vel ikke å spise noe særlig mindre i fasteperioden lenger heller? Selve den kristne fasten er, som kjent, de siste seks ukene før påske. Men karnevalet som tradisjonelt innleder fasten, feirer vi mer enn gjerne. Selve ordet kommer antagelig fra det latinske carnelevarium, som betyr ”å ta bort kjøttet”.

Karneval, det svinger av sambarytmer og forflytter oss til latinamerikansk sol, varme og temperament. Vi forbinder lett karnevalet med noe ueuropeisk og sprudlende frigjorthet. Det er karneval i Rio, eller løssluppenhet i New Orléans; Mardi Gras – som rett og slett er fransk for feitetirsdag. Men så er det nå altså slik at karnevalet kom til Latin Amerika, og hele Den Nye Verden, fra vårt eget Europa. De fikk det som en del av erobrernes kultur. Karnevalet døde i Europa og ble født i Latin Amerika. Nå forsøker vi å hente det til bake – kanskje for å få tilbake noe av det Europa vi har mistet. Som Inger Elisabet Hansen har skrevet: ”Dette lånte karnevalet er et speil for det Europa ikke har blitt, et speil for det Europa måtte fortrenge, for det Europa måtte gjøre Latin Amerika til for å bli seg selv, vårt Europa.” (Blindsoner, 2003) Men det er nok mest i vårt bilde av Latin Amerika at vår frodige middelalder lever. Spørsmålet er om (karnevalsopp)toget har gått for vår mulighet til å gjenvinne barokken?

Karnevalet før det utvandret, var den ”opp-og-ned-snudde-verdenes” festival. Det høye ble lavt og det lave ble høyt. Blant de fattigste og laveste i landsbyene ble det valgt narrenes konge og dronning, som styrte i karnevalsperioden. Det ble holdt hånende gudstjenester som inneholdt både flytende og mer fast avføring. Alt skulle snues på hodet og alle autoriteter skulle latterliggjøres. Latteren var sentral i karnevalet. Latteren er frigjørende og i seg selv antiautoritær. Dessuten er latteren menneskelig, det som skiller oss fra andre skapninger. Karnevalet var en svær sikkerhetsventil hvor vi kunne lette på trykket og slippe unna hverdagens åk. Nå hørte det jo selvsagt til ritualet at alt skulle falle tilbake i vanlig mønster igjen. Det var et kontrollert og ritualisert opprør. Men alt dette måtte vi fortrenge for å bli det vi nå er. I vårt Europa har alt sin rette plass og ingenting får true hierarkiet. Karnevalet vi forsøksvis prøver å ta tilbake, blir en kopi av en kopi. Det er kanskje ikke alltid at fram og tilbake er like langt?