PARERGON-ARKIV

SarpsborgAvisa
Merkelig med ting. Livet, universet og alt. Mye er som det var, mangt og mye forandrer seg. Virkeligheten, for eksempel, er jo ikke lenger hva den var. Den har fått utenlandsk navn; reality, og er bare på tv. Enn så lenge – det jobbes jo hele tiden med nye og groovy konsepter her. Det er mye som er rart med den nye virkeligheten, virkelighets-tv, men noe jeg synes er foruroligende er at man må søke for å få være med. Blant tusenvis av søkere blir noen få plukket ut. Hva med alle de som ikke ble plukket ut – og enda verre, hva med oss som ikke en gang har tenkt på å søke? Er vi for evig og alltid fordømt til et liv utenfor virkeligheten? Eller er det bare et liv utenfor tv vi er dømt til? Det er selvsagt ille nok, men noe jeg kan – med litt hjelp – lære meg å leve med. I gamle dager kunne man melde seg ut, droppe ut, og det helt uten å fylle ut et eneste skjema med vedlagt bilde. Nå må man være på alerten for å ikke bli droppa ut. Slitsomt, spør du meg.

Så er det de som søker, da. Hva slags folk er det? Hva for en merittliste må man ha for å være verdig virkeligheten? Det er jo et fantastisk skussmål; ”du er god nok for virkeligheten”. Antagelig er jeg både utdatert og droppa – for jeg synes merkelig mange av disse virkelighets-folka på virkelighets-tv virker helt uvirkelige. De er liksom litt for drøye, virker det som. Mye av det de utsettes for er langt utenfor min hverdag og virkelighet også. Takk for det, som man sier. En helt vanlig uke er innholdsrik, spennende og slitsom nok, selv om jeg ikke behøver å være redd for å bli stemt ut av publikum. Naturen er best på bilder, film er best på kino og virkeligheten er best på tv. Tja. Men bare tenk gjennom konsepter som reality-avis, reality-bok og reality-jobb. Ja, ikke sant? Det frister jo ikke i det hele tatt. Men hva er Dagsrevyen og Norge Rundt, når det ikke er virkelighets-tv?

Sannheten er vel, trist og traurig nok, at såkalt virkelighets-tv rett og slett er juge-tv? Vi vet det jo. Unaturlige omgivelser, håndplukka bråkmakere, uforutsette hindringer, pengepremier og timevis av opptak klippet ned til førti minutter kjapp underholdning. Sirkus for borgere som holder seg med sitt eget brød. Eller i det minste sitt eget potetgull. Men det er jo så spennende å se vanlige folk på tv. Den usminka virkeligheten. For noen år siden leste jeg om en undersøkelse gjort blant amerikanske skolebarn. De skulle svare på hvilke tv-program de likte og hvorfor. Det viste seg at de foretrakk The Simpsons framfor The Cosby Show, dere husker The Cosby Show? Grunnen var at de syntes The Simpsons var mer troverdig. Som vi alle vet så imiterer kunsten livet og noen ganger imiterer livet kunsten. Dette er slik livet burde være, så jeg later som. Men hva når virkelighets-livet har blitt et tv-show og du ikke kan skifte kanal?