PARERGON-ARKIV

SarpsborgAvisa
Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men noen ganger lengter jeg bitte litte grann tilbake. Nostalgi? Kanskje. Ting ser jo ofte litt bedre ut i bakspeilet. Nå er ikke jeg noen sånn beinhard ”tilbake-til-røttene-alt-var-bedre-før” fyr. Mye er jo helt klart bedre nå. Men noe var lettere før. Å legge seg, for eksempel. Den gangen vi bare hadde NRK så var det ikke tv etter klokka elleve på kveldene om hverdagene, så da var det jo ikke noe vits i å sitte oppe. Ikke trengte man være redd for å glipp av noe om man la seg heller, og zapping var et uoppfunnet ord. Rett i seng og tidlig opp, uten å være trøtt. Sånn er det jo definitivt ikke lenger. Det ene tv-programmet tar det andre og plutselig står sola opp. Interaktivt har det også blitt. For noen usle tiere kan man se sine egne SMSer rulle over skjermen. Endelig kan man dele sine meninger om debattantene med hele folket. Det kan man jo kalle direkte demokrati, dessuten viser det jo at vi har ganske god råd også.

Men også utenfor tv-stuene har verden forandret seg. Jeg har tidligere vært inne på at mange gamle og kjære forretninger har forsvunnet fra gågata og at handlemønstret vårt har forandret seg. Det er jo trist på mange måter. Nå er det ikke blitt sånn at vi ikke for tak i det vi trenger. Både i sentrum og rundt omkring finnes det butikker som betjener de fleste behov. Men det er noe med kjedebutikker som skiller de fra de gode, gamle detaljhandlerne og småbutikkene. Jeg mener verken å skjære alle over en kam eller henge ut noen enkelte, men jeg synes ikke jeg får den samme hjelpen som før. Ansatte i kjeder har ikke alltid det samme personlige forholdet til butikken eller den detaljerte fagkunnskapen. Det savner jeg. For det er ganske deilig å handle av en spesialist som selger deg det du trenger, verken mer eller mindre. Man føler seg ikke lurt, man har fått hjelp og den informasjonen en trenger om produktet. Kjedebutikkene har kanskje er lokketilbud som frister, men ender det i handel så har man ofte kjøpt mer enn en tenkte seg. Så spørsmålet er jo da om man egentlig har spart noe?

Noen ganger må man jo kjøpe seg ting man rett og slett ikke har greie på. Min kunnskap om byggvarer, for å ta et tilfeldig eksempel, er mildt sagt begrenset. Da må den jeg handler av være i stand til å tolke mitt utilstrekkelige vokabular. Ting må passe og være det jeg trengte, når jeg kommer hjem for å montere. Det betaler jeg gjerne litt ekstra for. Alternativet er ofte mye mer kostnadskrevende. Jeg sager, kapper, hamrer og slår – og må kassere alt. Noe som fører til nytt innkjøp, og så videre. Er det noe jeg beundrer, så er det folk som kan sine ting. Vi er kanskje i ferd med å miste noe av dette nå. ”Skomaker, bli ved din lest” – det er liksom ikke det rådet som klinger best lenger. Vi zapper på tv og vi zapper i livet, redd for å gå glipp av det som skjer der vi ikke er. Så er kanskje kunsten å være interaktiv i eget liv?