PARERGON-ARKIV

SarpsborgAvisa
At tiden kan føles som en skrustikke har vel de fleste av oss erfart en gang eller førti. Småbarnsforeldre har nok hatt det sånn i lange tider. Man strekker ikke alltid til, og noen ganger kan man skylde på klokka. Ingen som har lest aviser eller sett tv de siste månedene har vel unngått begrepet tidsklemme. Både begrepet og debatten rundt dreier seg om barnefamiliers tidspress. Den økte travelheten knyttes til lengre arbeidsdager og høyere arbeidstempo for begge foreldre. Dette økte arbeidspresset lar seg vanskelig kombinere med et bra familieliv. Mange (les: Krf. o.l.) mener det var bedre før, da mor var mer hus enn mor. Den gang da ble i hvert fall ikke barna skadelidne av utearbeidende mødre. De hadde det trygt i hjemmets lune rede. Men de lykkelige femtiåra er vel en myte? ”Nostalgia for an age that never existed”, som Jello & Mojo synger. Selvsagt var det mange ulykkelige husmødre dengangen.

Innspillene i debatten har vært mange og til dels sprikende. Hva handler det egentlig om? Arbeidspresset hos småbarnsfamilier har nødvendigvis ikke økt, undersøkelser viser at det er et mindretall av par der begge er i full jobb mens de har små barn. De fleste har ordninger hvor mor er helt eller delvis hjemme i småbarnsåra. Hvordan stiller disse, flertallet, seg til debatten? Er hele tidsklemma et slags klassespørsmål? Kanskje kan forslaget om skattefradrag for vaskehjelp, som løsning på problemet, tyde på det. Et likestillingsspørsmål er det nok, det er i hvert fall flest kvinner som har deltatt i debatten. Er det da de som er mest yrkesmessig likstilt som er rammet? Er det sånn at tidsklemma rammer dem hvor begge er i full jobb? Kanskje er det i familier hvor begge jobber fullt det best merkes hvor langt det er igjen til likestilling? For å si det sånn, det trengs vel ikke hushjelp om mannen tar i et tak? I USA snakker man om ”The Stalled Revolution”, amerikanske kvinner har gitt opp å få mannens hjelp. Dessuten er hushjelp billigere enn skilsmisse, sies det.

Jeg vet ikke, men kanskje det dreier seg om at vi lever komplekse liv. Vi vil ha alt på engang, uten kompromiss. Bra jobb, stort hus, barn og det livet vi levde før barn på kjøpet. Men det er jo tre ting på engang – og det går jo, som kjent, ikke. Det er muligens et modernitetsproblem. At vi vil ha alt på engang, er tydelig. For det finnes løsninger for de som vil jobbe mindre, blant annet tidskontoordningen som gjør at man kan jobbe deltid til barnet er to år. Mange arbeidsgivere er også villige til å inngå avtaler med de som vil jobbe mindre for en periode. Så hvorfor velger vi ikke slike løsninger? Sliter vi med vår høye arbeidsmoral? Veldig mye gjenstår i norsk familiepolitikk, vi må synliggjøre våre behov og ønsker. Vi småbarnsforeldre har en jobb å gjøre ved neste valg. Da må vi klemme til.