PARERGON-ARKIV

SarpsborgAvisa
Det har nettopp vært første mai. Noe som for mange betyr at det er på tide å få stelt i stand hagen. Den store hagedagen, har mange kalt første mai. For en del så er det også dagen for årets første utepils, eller for de mer edruelige, softis. Det er vel slik at noen og en hver kan slite med korttidshukommelsen. Men vi har vel også en kollektiv svikt i langtidshukommelsen? For dette har vi glemt: i USA ble det for lenge, lenge siden satt i gang nasjonale streikeaksjoner for åttetimersdagen. Ja, åttetimers arbeidsdag, ikke kortere døgn. Streiken startet første mai 1886. Det er skikkelig lenge siden det. Hundretusener deltok i streiken, førti tusen bare i Chicago. Ikke helt overrakende likte myndighetene dette dårlig, politiet skjøt og drepte flere demonstranter. Åtte anarkister ble arrestert i Chicago, og fire av dem ble henrettet. Det ble selvsagt så mye hysteri i statene etter disse demonstrasjonene at hele åttetimersdagen ble utsatt.

I 1889 kom den internasjonale arbeiderkongressen sammen i Paris, der bestemte de at første mai skulle være en internasjonal demonstrasjonsdag. Første mai er altså på akkurat første mai for å hedre åtte anarkister og hundretusener av amerikanske arbeidere. Fra 1890 har vi over hele verden feiret og demonstrert for våre rettigheter første mai. I Norge har vi markert dagen helt fra starten av, og i 1947 anerkjente Stortinget første mai som offentlig høytidsdag. Til tross for at massemøtet i Chicago foregikk på høymarkedet, så kan det vel neppe betegnes som en hagedag? Åttetimersdagen er det vel ikke for alvor noen som fortsatt er mot? Andre saker har kommet til, og mange har forsvunnet også. Men er dagen viktig fortsatt, har vi ikke fått det greit nå? Jo da, vi har fått det greit – og ja, vi trenger dagen fortsatt. Allerede fra starten har det viktigste aspektet ved første mai vært solidaritet. Solidaritet på internasjonalt nivå.

Norge har også i den senere tid blitt rammet av streik. En aksjon som kanskje vil gå til historien som ”dorullstreiken”. Bilder av folk som hamstrer doruller har rullet av tv-skjermene i tide og utide. Hva streiken går ut på har det ikke vært lett å få med seg, men at vi kan gå tom for viktige papirer derimot... Men i den grad det har vært mulig å skjelne en sak bak flagrende dopapir, så dreier det seg om arbeideres rettigheter. Så vidt jeg har fortstått så mener fagorganiserte transportarbeidere at de uorganiserte ikke skal ha de samme rettighetene. Så klart. Etter hundre år med fagbevegelse i Norge, fant de ut at det skulle følge noen fordeler med, som Knut Nærum så treffende uttrykte seg. Men er det ikke usolidarisk å ville ha rettighetene for seg selv da? Vel, det er faktisk de organiserte som har kjempet og forhandlet frem disse rettighetene. Det usolidariske består vel heller i å ta imot uten å melde seg inn. Uansett handler det om noe langt viktigere en dopapir.