PARERGON-ARKIV

SarpsborgAvisa
Vi mennesker har vært her på jorda en stund nå. For fem millioner år siden, eller mer, begynte familietreet vårt å spire. Lenge var det en mengde menneskearter, men alle, unntatt vår egen, døde ut. Vi, homo sapiens, har bebodd kloden i en million år, sånn omtrent. Hvor lenge vi har vært alene som menneskeart er usikkert, men kanskje rundt 200 000 år. Noe av det som skiller oss, både våre forfedre og de menneskeartene som døde ut, fra resten av dyreverdenen, er bruken av redskap og bruken av naturen. Først bare noen løst bearbeida steiner som ikke var egna til større skadeverk, men med tiden fikk vi mer dreis på det. Jo større og flere redskap, jo hardere har vi latt det gå utover naturen rundt oss. Det blir ikke akkurat bedre av at det blir flere av oss, heller. Faktisk så finnes det noen som mener at vi mennesker rett og slett er en ulykke for jordkloden.

Med god grunn kan det sies at masseforurensningen begynte på femti og sekstitallet. Å bygge opp igjen et Europa ødelagt av krig, ga industrien ubegrensa muligheter. Vi ønska oss velstand, folketallet økte og jobb måtte vi ha. Så vi bygde hus og fabrikker, gravde etter kull og bora etter olje. Vi bygde atomkraftverk, parkeringshus og demte dammer. Konsekvensene brydde vi oss lite om. På den annen side så er visstnok også Påskeøya et resultat av menneskeskapt økologisk krise. Innbyggerne hogg ned absolutt alle trærne og så døde de ut. Så jeg er ikke helt sikker på antagelsen om at naturfolk lever mer i pakt med naturen, kanskje er de bare maktmessig mer underlagt omgivelsene? Personlig tror jeg vi har gått hardt ut helt siden vi klatra ned fra trærne, uten at jeg skal forsøke å plassere noe skyld på våre for lengst avdøde kusiner. Vi er mennesker, vi har lyst til å rykke opp alt med rot. Vi er mennesker, vi konsumerer. Komfort framfor alt, ikke sant? Dessuten føler vi oss trygge fordi vi er mange og ikke lever så tett på naturen.

Men når naturen velger å vise styrke er vi som regel sjanseløse. Orkan, flom og jordskjelv, for eksempel, har vi ikke klart å sikre oss mot. Kanskje er også disse varme maidagene resultat av global oppvarming? Rent personlig er jeg i disse dager hard utsatt for naturens hevn. Litt urettferdig, synes nå jeg. Jo da, jeg har bil og jeg fyrer med ved. Men jeg forsøker å handle miljøvennlig og sykler når været tillater det. Kanskje er det ikke så personlig ment fra naturens side? Kanskje naturen bare rammer like blindt som den synes vi har gjort? Hele vinteren gjennom har jeg gledet meg til sol og sommer. Endelig skal jeg nyte den blide og vennelige naturen. Så er resultatet kløe, rennende nese, rennende øyne, hodepine og trøtthet. Jeg føler meg utilpass og blir gretten. Medisinering hjelper litt, det gir lindring. Men helt bra blir jeg ikke. Litt som våre egne miljøtiltak, kanskje? Kort lindring, men ikke varig endring.