PARERGON-ARKIV

SarpsborgAvisa
Her i landet står fyndord høyt i kurs. I vikingtida kunne man sikre seg et godt ettermæle med en god replikk i dødsøyeblikket. De, vikingene altså, etterlot seg også gode, gamle Håvamål. Noe vi godt kan oversette med ’den høyes tale’. Rett og slett en samling med gode råd, nærmest i ordtaks form. Min favoritt er: ”Uklok mann ute blant folk, det er tryggest om han tier. For aldri kan den som ingenting vet, vite når han sa for meget”. Det kan jo sies å være et råd verdt å følge. Mange av råda i Håvamål handler nettopp om hvordan bør te seg ute blant andre folk, og om måtehold. Enten det er selvskryt, ros, øl eller kjærlighet – så lønner det seg aldri å ta for hardt i. Nå stemmer kanskje ikke dette helt med bildet som er skapt av vikinger, dette med måtehold, mener jeg. Men desto mer var vel disse oppfordringene til å holde igjen påkrevd? Senere har jo denne tilbakeholdenheten og smålåtenheten blitt å regne for selve den norske folkesjela. Vi skryter ikke av oss selv, takler ikke ros og drikker tynn kaffe med tørr kjeks til.

Vel har det dukket opp noen skrytepaver som har byttet ut kaffe og kjeks med champagne og kaviar. Men vi synes det er noe unorsk over det, gjør vi ikke? Vi er liksom mer på den linja at om man skyter på månen, ja, så treffer man bare tretoppene. Skyt på månen, så du i det minste treffer tretoppene, det er ei nordmannens vis. Tristere synes jeg det er når man sier: ”Kan du ikke få den du elsker, så elsk den du får”. Mulig det er et godt råd for de som er for tvangsgifte. Men det er jo i samme gata som: ”Du kan ikke få i pose og sekk.” Det dreier seg om å nøye seg med det man har, skomaker bli ved din lest og hele den greia der. Kanskje er det mer ment som ord til trøst enn som leveregler? Uansett er det forståelige ordtak og man kan tenke seg at de er fornuftig ment. Måtehold, for eksempel, er jo en god ting i trange tider.

Men det er noen uttrykk jeg sliter med å forstå. ”Her ligger puddelen begravet”, for å ta et tilfeldig eksempel. Hva menes? Det høres trist ut, selvfølgelig, men så da? Dessuten har vi det mer nærliggende ”prikken over i’en”. Ja vel, men det er jo allerede en prikk der, det er det som gjør det til en i. Setter man en prikk over en stor i, så oppnår man bare at det blir en liten i. Prikken under i’en, forutsatt at det er en stor i, det blir et utropstegn. Ingen prikk over, ingen i – for å si det sånn. Så til slutt, selve rosinen i pølsa, akkurat, du gjettet riktig: ”Rosinen i pølsa”. Nå har jeg for så vidt ingen ting imot verken rosiner eller pølser. Men de bør holdes mest mulig hver for seg. En sammensmeltning av disse høres ikke ut som noen kulinarisk nytelse. Nå kommer det vi har ventet på, sier de, her kommer rosinen i pølsa. Nei, det har jeg ikke ventet på. Jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hvordan en rosin i en pølse overhodet kan symboliser et høydepunkt.