PARERGON-ARKIV

SarpsborgAvisa
Ja, ikke sant? Det er ikke science fiction eller drøm, men bare sånn verden er i postmoderniteten. Alt kommer tilbake, enten som resirkulering eller oppgulp. Noen ganger presentert som det neste store. Det er som å stampe i et hav av tid. Man kommer rett og slett ikke av flekken. Tiden sparker oss av gårde til vi er tilbake på start. Men enten vi kaller det postmodernitet eller noe annet, så er det ikke til å komme ifra at det også må være premoderne. Allerede i det gamle testamentet sier forkynneren: ”Det som var, skal alltid være, det som skjedde skal atter skje. Det fins ikke noe nytt under solen. Blir det sagt om noe: ”Se, dette er nytt”, har det likevel vært der fra før, helt fra eldgammel tid.” Det er jo så man kan bli sprø av mindre. Tiden er verken en strikk eller lineær, men rett og slett en sløyfe.

Antagelig er det en sterk overdrevet følelse, men det virker litt som om David Bowie har vært her siden gammeltestamentlig tid, gjør det ikke? Er det i det hele tatt noen som husker når han debuterte? Jada, men det er faktisk mange og tretti år siden gjennombruddet med Space Oddity. Dessuten er Ziggy Stardust fra 1972, selv det er jo ganske lenge siden nå. Likevel er mannen en av hovedattraksjonene på årets Roskilde festival. Jeg tror ikke jeg tar mye feil om jeg antar at nitti prosent av publikum er yngre enn Bowies artistkarriere. Han tilhører barndommen min, den Bowie som opererte i ungdomstida mi, drev med disco. Andre artister på Roskilde er for eksempel Morrissey og Pixies, som jo er yngre enn Bowie, men likefullt ikke akkurat årets nykommere. Faktisk var de som i år er femogtjue år gamle, bare 4 år når The Smiths debuterte. Det vil si at det strengt tatt er foreldregenerasjonens musikk. Roskilde har blitt til Husker Du, men publikummet er yngre. Så noe forandrer seg jo faktisk. Jeg har aldri vært i stand til å høre på Jens Book Jensen, langt mindre overvære en av hans konserter.

Spør du meg, så er det ganske irriterende dette her. Nå har jeg endelig nådd den alderen hvor jeg har rett til å klage på ungdommens musikk. Det er ikke så lett når vi hører på det samme. Men på det annen side, det er vel heller ikke så lett å gjøre opprør mot foreldregenerasjonen viss bandet er eldre enn faren din? Rock & roll har passert stadiet for ren ungdomsmusikk med årtier. Dessuten er alt gjort før, ikke sant? Ennå har vel ingen spilt høyere en Blue Cheer gjorde i 1967, eller raskere og styggere enn Heresey gjorde i begynnelsen av åttiåra? Jeg kunne skremme foreldra mine med piggtrådmusikk, nå må naboen spille heismusikk for å gå meg på nervene. Men er det nøye, så lenge det svinger? Først eller sist, nytt eller gammelt – it’s only rock n’ roll. Ikke nytt, men gammelt på en ny måte. Uansett så skal vi lage et sabla rabalder på gamlehjemmet med The Geriatric Rockers.