PARERGON-ARKIV

Hva er den viktigste bestanddelen i norsk oppvekst? Kompiser, foreldre, ungdomsklubber, gata, kjøpesentret eller korps? Her er det vel bare å fylle på ut fra erfaring og interesser. Men vi kommer ikke utenom at det er på skolen man faktisk oppholder seg mest i ungdommen. Her sitter vi time etter time, uke etter uke, år etter år, og følger interessert og våkent med. Alltid med et vennlig og tankevekkende spørsmål til læreren på lur. Som på sin side igjen forteller levende og engasjerende om Norge i krig, eller norsk språkutvikling etter 1850. Skolen gir oss det åndelige løft og den inspirasjonen vi trenger, for å kunne utvikle oss til aktverdige medborgere. Eller som det står uttrykt i Lov Om Grunnskolen § 1; ”[...] gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn.” Sånn er det med den saken. Eller hang dere, som jeg gjorde, som visne tulipaner utover pultene?

Selv det mest innbitte skolelys synes nok at en og annen undervisningstime er trist og traurig. Atter andre igjen synes at hele greia er heller triste saker. De fleste av oss er vel et sted sånn midt i mellom. ”Non vitae sed scholae discimus”, som Seneca sa det. Det vil si; ”Vi lærer ikke for livet, men for skolen”. Noe som har gyldighet den dag i dag, vil jeg tro. Ren skolelærdom finnes og det er ikke særlig gangbar utenfor skolen. Da blir det selvsagt kjedelig.
Arnulf Øverland fortalte at han i mareritt ofte blandet eksersisplassen i konsentrasjonsleieren med skolegården. Så ille er det vel neppe for de fleste av oss. Men det forhindrer ikke at vi mimrer som gamle krigsseilere om skoletida, når vi møter tidligere medelever. Det dukker opp noen ganske redselsfulle historier iblant også. Vi husker lærerne våre. For det er ofte det det står eller faller på, om vi trives på skolen eller ikke. Alle vet det og alle har sagt det: Det kommer an på læreren.

Uansett læreplaner eller utdanningsministere, vil folk i all overskuelig framtid mene at det kommer an på læreren. Så enkelt er det vel nok dessverre ikke. Det kommer nemlig veldig an på politikerne også. Ta Sarpsborg for eksempel, som det er politisk bestemt at skal være en foregangskommune når det gjelder skole og oppvekst. Det er vel ille bra? Tenk hvor ille dårlig det kunne ha vært stelt i motsatt fall. Men politikerne bestemmer mye rart også. Jeg har før beklaget meg over tåpeligheten i å forsøke å gjøre elevene bedre i norsk ved å ha mindre norsk. Det finnes ingen forsking som tyder på at norske elever skriver eller leser dårligere enn elver i andre land. Derimot finnes det statistikk. Den forteller oss at norske elever har dårligere gjennomsnittskarakterer. Noe som faktisk ikke betyr, sånn helt uten videre, at våre elver er dummere enn for eksempel engelske eller franske. For jeg tviler på at de fleste politikere har tatt med i tolkningen at Norge har en integreringspolitikk. I Norge går alle elever på samme skole, i samme klasse. Noe som er ganske unikt i Europa. Prisen er lav; nemlig lavere gjennomsnittskarakterer.