PARERGON-ARKIV

Egentlig så interesserer ikke film meg noe særlig. Jeg kan innrømme det nå. Sant nok har jeg sett mye film, og jeg kommer nok til å se mengder av film i framtiden også. For en god del år siden var jeg med på å starte filmklubb, siden satt jeg i styret i noen år. Klart det var moro. Jeg synes at film er gøy. Det blir en egen stemning i den mørke kinosalen. Men jeg er ikke sånn spesielt interessert. Noen filmskuespillere kan jeg navnet på, det er klart. Skuespilleri er blant de tingene som fascinerer meg. Men noen filmtekniske termer kan jeg ikke. Ikke kan jeg navnet på så mange regissører heller. Det som først og fremst får meg til å like en film er historien. Filmen må ha noe å fortelle, den må ha en fortelling. Heldigvis så har mange filmer det. Da er det lett å bli revet med. Jeg tror vi alle har opplevd det.

Men alle har vi nok opplevd det motsatte også. Noen ganger er en film nesten fortellingsløs. Vi føler oss snytt etter en sånn film. Før i tiden sa man ofte at boka var bedre. Nå for tiden er vel nesten ingen filmer bygd på eksisterende bøker. Hvor mange ganger har det ikke vært sagt om en film at det var gode skuespillere, men dårlig historie? For ikke å snakke om alle de gangene det eneste positive ved en film er effektene? Ærlig talt begynner jeg å bli lei av effekter for effektenes skyld – sant å si var jeg så begeistret i utgangspunktet heller. Jeg gleder meg til effektene blir underordnet fortellingen. Brukes effektene til å underbygge fortellingen har filmmediet mange uovertrufne fordeler. Uansett er likevel det viktigste å kunne fortelle. For faktisk så er det ikke alltid nok å ha en fortelling. Et enkelt eksempel på det, er når to personer forteller den samme vitsen, med høyst forskjellig resultat. Selv om det virker som om begge forteller ganske så rett fram. Noen kan for sitt bare liv ikke fortelle vitser. Da hjelper det verken med løsnese eller løsbart.

Fra vi mennesker først begynte å samle oss rundt leirbålet har vi latt oss trollbinde av fortellinger. Vi har med andre ord et nedarvet narrativt begjær. Fortell mer, sier ungene, mens vi voksne følger med på uendelige serier i fjernsynet. Mange av disse serieskaperne er virkelig gode fortellere. Med ingen effekter og middelmådige skuespillere klarer de å skape historier vi bare må følge med på. Mellommenneskelige relasjoner er nøkkelen. Fascinasjonen for såkalt virkelighets-tv viser det med all ønskelig tydelighet. Aksel Sandemose lar en av sine romanpersoner uttale at det eneste det er verdt å skrive om er mord og kjærlighet. Ja, det er noe i det. Sex og vold selger, og vi kjøper. Det er ikke noe nytt i det. Bare ta en titt på folkeeventyra, det er ofte bloddryppende saker. Allerede rundt leirbålet var det nok mye sex og vold, men effektene var sparsomme. Ingen sa at boka var bedre heller.