PARERGON-ARKIV

I en berømt scene i det enda mer berømte teaterstykket ”Hamlet”, av den mest berømte forfatteren av dem alle; William Shakespeare, møter vi hovedpersonen selv i slottets bibliotek. Han gjør, for en så ubalansert person å være, en ganske så normal ting. Hamlet sitter i biblioteket og leser en bok. Polonius, kongens rådgiver kommer inn og spør den unge prinsen: ”What do you read, my lord?” Hvorpå den lesende Hamlet naturlig nok svarer: ”Words, words, words.” Vi ler. For dette har en noe komisk effekt, men det er jo likevel slik det er. Vi leser og det vi leser er ord. De samme ordene vi finner en løssalgsavis eller i et ukeblad, er de samme ordene som vi finner i en roman av Ingvar Ambjørnsen eller et skuespill av Jon Fosse. Dette er det som er det merkelige. For ingen vil vel betvile at det er helt forskjellige leseopplevelser? Forfattere, og da særlig de som er virkelige kunstnere, puster liv i ordene på en helt annen måte en de får til i VG.

Men det er klart, vi har jo ikke den samme holdningen til forskjellige typer lesestoff heller. De aller færreste av oss lar romaner gå i papirinnsamlinga. Vi setter de pent inn i bokhylla. Noe har system, som å plassere bøkene alfabetisk etter forfatter. Jeg har også vært borti noen som plasserte bøkene etter farge. Mange mener bøker bør stå litt i uorden, bokhylla skal være levende og bære preg av bruk. Kanskje setter vi bøkene i hylla for å imponere på eventuelle gjester. Eller vi har et ønske om å ta vare på en god leseopplevelse, som jo allikevel ikke finnes i boka – men i oss selv. Noen bøker står der selvsagt i påvente av at vi skal få tid til å lese dem. Er det en bok vi likte ekstra godt, så tar vi kanskje vare på den fordi vi har et ønske om å lese den om igjen. Gjenlesning er noe jeg kan anbefale på det varmeste. Den engelske litteraturforskeren Terry Eagelton argumenterer for at det ikke finnes en første lesning, bare gjenlesninger. Hoved argumentet er at en tekst bare kan gjenleses fordi en god del av strukturene bare kan forståes i etterkant.

Det er jo mange som sier at de blir lei seg når en god bok slutter. Men da er det jo bare å begynne på nytt. Burde man ikke heller lese en bok man ikke har lest før isteden? Joda, det kan sikkert være lurt. Det er bare det at noen ganger er det veldig tilfredsstillende å bite seg fast og dvele ved opplevelsen. Første gangen vil man jo bare gjennom boka, man er nysgjerrig på hvordan det går – ikke sant? Mangt og mye kan gå en hus forbi. Neste gang vet man jo hvordan det går og man kan ta seg bedre tid med detaljene. Det litteraturforskeren kaller strukturene i teksten. Da kan man se nærmere på hvordan hovedpersonen forholder seg til de mer perifere personene i boka. Man legger også merke til hvilke ord forfatteren har valgt å bruke for å beskrive de forskjellige situasjonene. Det er da man blir i stand til å lese mer enn bare ord, ord, ord.