PARERGON-ARKIV

Ray Charles, selveste soulbestefar ”himself”, er borte. Når jeg skulle finne ut når han ble født, endte jeg opp med to forskjellige årstall, 1930 og 1932. To av tre kilder oppga 1930, så vi får holde oss til det. Uansett hvor gammel han enn ble, så vil musikken hans være evig ung. Ray Charles platedebuterte allerede i 1949, selve gjennombruddet ble ”I got a woman”, fra 1954. Han har altså vært med under hele den moderne populærmusikkens historie. Ray Charles fikk Grammy Lifetime Achievement Award i 1987. Hans døpenavn var Ray Charles Robinson, og han ble født i Albany, Georgia. Han ble blind tidlig i barndommen, og gikk følgelig på blindeskole. Selvsagt i en klasse for svarte. Selv påpekte han det absurde i at blinde skolebarn ble delt i klasser etter farge. Det sier jo også sitt om fremtredene rasisme på tretti- og førtitallet i USA.

Selv var Ray Charles alt annet enn diskriminerende i sitt musikalske virke. Selv sa han det slik: ”I don’t care what I play as long as it’s good”. Dette inkluderende synet på musikk viste seg for eksempel, og med all ønskelig tydelighet, med albumet ”Modern sounds in country and western”. Den hviteste av all musikk fremført av en av svarmusikks ledende skikkelser. Og det i 1962, med borgerrettighetskampene i full gang over hele USA. Countrysinglen ”I can’t stop loving you”, solgte i hele tre millioner eksemplarer. Så det kan vel trygt sies at Mr. Ray Charles er en av de få svarte artistene som har gjort vellykkede innspillinger av køntrimusikk. Men når det er sagt, så er det neppe som countryartist han vil bli husket. Det vi først og fremst forbinder ”The Genius”, med er soul. En musikkstil som hadde sin storhetstid gjennom hele sekstitallet. Dessuten hadde soul en tydelig og sterk politisk dimensjon. Gjennom soulmusikken uttrykte de svarte sin svarte identitet og selvbevissthet. I motsetning til gospel, hadde soul en sterkt nedtonet religiøsitet. Det var en profan gospel.

Ray Charles hadde sin bakgrunn i baptistkirken, og det musikalske uttrykket til de svarte baptistkirkene hadde mye å si for utviklingen av soul. Han beholdt mange av de musikalske elementene, men fjernete evangeliseringen. Baptistene sang om Gud, Ray Charles sang om kvinner. Som mange har pekt på, så sekulariserte han gospelmusikken. Det fantes to typer svart musikk på femtitallet, enten profan, dvs. R&B, eller så var den sakral, som gospel. Verken åndelig eller kommersielt ble disse kombinert. De færreste regnet det vel i det hele tatt for mulig. Men det var akkurat en slik kombinasjon Ray Charles sto for. Slik ble han soulmusikkens første, største og mest toneangivende stilskaper. Egenhendig transformerte denne unike musikalske kunstneren gospel til soul. Han ble en stor stjerne både for et hvitt og et svart publikum. Hans unike vokal- og pianoprestasjoner blir beundret både av rockere og jazzfolk. Vær sikker, Ray, det var godt.