PARERGON-ARKIV

Egentlig har jeg vel aldri vært virkelig sulten. Det jeg kaller sulten, er vel egentlig bare at det har gått lang nok tid siden sist jeg spiste til at jeg orker å spise igjen. Heldigvis har jeg ikke opplevd sult. Siden dette primær behovet da stort sett er dekket, handler mat om andre ting. Et måltid handler om den sosiale biten, eller om kosen. Det hører jo ofte med mat i det sosiale samværet. Derfor er det vel ikke rart at det er knyttet så mange symbolfunksjoner til mat. Jeg tenker ikke nå på gourmetmåltider på åttitallet, hvor selve porsjonen var symbolsk. Like symboltungt som Jesu sist måltid er vel heller ikke middagsselskap i vennelaget. Men man deler ikke mat med hvem som helst heller. Det er også en viss rangording ute og går her, med skarpe skiller mellom middagsmat og kaker. De nærmeste og mest betydningsfulle får varm mat, de andre må nøye seg med kaffe og søt mat. For eksempel i bryllup er det slik, og alle har forståelse for det. Noen inviteres på kaffe, andre på middag.

Men vår alles norske helt, Askeladden, var ikke så kjip på hvem han delte med. Brødrene hans gikk rett forbi den gamle kjerringa med nesegrevet i stubben. Og hun stakkars, som ikke smakt vått eller tørt på hundre år. Askeladden derimot, som ikke hadde så mye å by på, delte likevel med seg. Det var, som vi vet, ikke så dumt. Her handlet det å dele mat om uselviskhet, vil jeg tro, siden den tørre skalken til vår het neppe kunne rette opp hundre års sultfølelse. Så folkeeventyra våre forteller oss altså hvor viktig det er å dele på maten. Det viser hva slags folk vi er. Men mat er jo ikke lenger helt hva det var. Alt har bitt enklere nå. Poser, bokser, frossen mat og havfabrikata gjør hverdagen enklere og tilberedningstiden kortere. Reneste ’bord-dekk-deg’ for Hvermannsen. Før lagde jo hver eneste husmor all mat fra grunnen av, sylta og safta, kverna kjøtt og stappa pølser. Nå er det ikke så vanlig lenger og slik mat har blitt rene statussymbolet. Å lage mat fra bunnen av er nesten bare noe vi gjør når vi har gjester å imponere.

Men mest av alt er vel det å spise, for oss her i vår stort sett velfødde del av verden, kos. Vi spiser når vi skal kose oss. Popkorn på kino, potetgull til fredagsteve, godterier på lørdag og pizza – bare sånn fordi vi fikk lyst på noe. Før spiste vi ved kjøkkenbordet til hverdags og ved spisestua i helga. Nå blir mange måltider inntatt i sofaen. Når vi skal kose oss, i hvert fall, når vi har tid til å dvele ved maten. Men vi inntar jo også mat i bilen. Det er til og med så viselig innrettet at vi slipper å gå ut av bilen for å få kjøpt et måltid. Hvorvidt det er lurt å spise i bilen er vel et åpent spørsmål? Det er jo forbudt å snakke mobiltelefonen mens man kjører. Men det som har prøvd å sjonglere dobbel cheeseburger, chipspose og en halvliter milkshake samtidig som man svinger ut på E6, vet at å snakke i mobilen er rene barnematen i forhold.