PARERGON-ARKIV

Tidene skifter, som Bob Dylan ville sagt det – om han kunne norsk. Her en dag var jeg i desperat behov for et raskt og greit måltid, eller fast food som det heter på bokmål, og tok turen innom et dertil egnet spisested. Stedet, som vi med Siri Pettersen kan kalle for ’Burgerbingen, var allerede fullt av barnefamilier. Selv om tilberedningen av denne typen mat nok er rask, gjorde køen sitt til at jeg likevel ble utålmodig. Men greit nok, jeg må jo tåle at andre mennesker også forsøker gjøre måltidet til en enkel og grei sak i en stresset hverdag. Der jeg satt med dyngen av karbohydrater i fast og flytende form, kunne jeg ikke la være å overhøre noe av praten ved et nabobord. En familie på fire var i ferd med å avslutte hovedmåltidet. ”Spis opp chipsen din”, sa faren til sønnen, ”ellers får du ikke is.” Det er noen faren min aldri kunne sagt til meg, i alle fall ikke på en dag midt i uka. På den tida var stilen mer i retning av: ”Spis opp ertene, gutt, ellers får du ikke semulepudding.” I sannhet Bob, tidene skifter.

Jeg skal ikke nå holde noen tordentale om forfall i tiden og at alt var mye bedre før. Det var nok ikke bedre før, jeg har aldri likt semulepudding. Fristelsen er nok til stede, for flere enn meg, til å se på slikt, fast food og sånn, som sikre tegn på tilbakesteg. ’Burgerbingen’ står for mye det er lett å ikke like. Men i den store sammenhengen er det jo bare småtterier, men i vår fredelige plett på jorden kan slikt virke stort og fælt. Her i Norge er vi i hvert fall mette, selv om maten kan være dårlig. Men er det slik som Bertolt Brecht uttrykte det, at først kommer maten – så kommer moralen, burde vi være like proppfulle av høy moral som av chips og burgere. Det er vi kanskje også. Hva vet jeg? Faktisk er det satt av penger til fattige og mattrengende både i inn og utland i det nye statsbudsjettet, så vidt jeg hører. Det er kan hende en moralsk begrunnet budsjettpost?

Likevel, det er jo ikke til å stikke under en stol, at vi lever på den fredeligste pletten på jord. Ingen krig, ingen sult, ingen jordskjelv, ingen orkan og sånn kan egentlig lista fortsette lengre enn langt. Klart det ikke er alt som er glitrende og flott her hjemme heller, dessuten er det jo ikke slik at vi kan slå oss fullstendig til ro med at det er andre som har det verre. Vi har selvsagt rett til å klage og å forsøke bedre våre egne forhold. Men vi er bare så uendelig spart for de virkelig store katastrofene. Og takk for det! Det er derfor vi fortsatt kan hisse oss opp over dårlig fast food, elendige teveprogrammer og moralsk forfall blant ungdommen. Til og med statsbudsjettet kan vi gidde bry oss om. Men det er jo her vi er, det er vår fordel, og det har vi kanskje ikke lov til å glemme. Kanskje kan vi håpe med Jens Bjørneboe at Gud engang vil si – rettferdigheten, barn, den glemmer vi?