PARERGON-ARKIV

For noen dager siden følte jeg meg litt som Robin Hood. En ikke helt vaskeekte utgave, sant nok. Men det var noe der. Ikke tok jeg fra de rike, men på en måte ga jeg til de fattige. Jeg tok i hvert fall fra min egen lommebok og ga til noen som var mer trengende enn meg. Neida, det var ikke tiggere på Karl Johan eller gatemusikanter fra Østblokken. Omtrent samtidig gjorde mange gode, og ikke fullt så gode, nordmenn akkurat det samme. Jada, selvfølgelig er det årets store innsamlingsaksjon jeg snakker om. Norgenasjonens store, felles avlatsdag. Ren og god samvittighet for en hundrings. Alle er vi med på å gi så det svir – helst mer enn naboen. Oversikten over hvem som gir mest følger vi nidkjært med på hele dagen lang på teve. Da får vi litt underholdning med på kjøpet, alle kjendiser som blir spurt takker selvsagt ja til å stille opp. Vi gir og vi gir og vi gir mer enn i fjor, og vi synes det er flott og fint alt sammen.

Det er vrient å være imot innsamlingsaksjoner. Skal man være imot, bør det helst gå på hvem som skal få. Det er det liksom lov å mene noe om, men er man helt imot er man nærmest hjerteløs. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere meg, for jeg er ikke imot årets innsamlingsaksjon og jeg gir gjerne. Faktisk følger jeg gjerne med på teve også. Det er fint å se og oppleve at folk har så mye omtanke. Dessuten er det jo alltid et verdig formål. Ikke bare trenger de som aksjonene er rettet mot pengene, men også fokuseringen. Mange lideleser har blitt gjort synlige gjennom årets teveaksjon, særlig i dagene før. Dermed har teve fylt en nyttigere funksjon en vanlig. Det er disse dokumentarene som virkelig er reality-teve. At disse menneskene som er rammet av psykisk og sosial nød virkelig trenger å få fokuset rettet på sine problemer, er hevet over en hver tvil. Denne synliggjøringen kan få noen å enhver til å tenke.

Men kanskje har det ikke vært nok fokus på hvorfor disse menneskene har havnet i uføret? Er vi hjertekalde til vanlig, er det noe i vår måte å leve på som skaper tapere? Dessuten, hvorfor trengs det pengeinnsamling til de svakeste, i verdens rikeste land? En mer rettferdig fordeling av godene hadde kanskje vært bedre. Det er klart de fortjener pengene og jeg gir, som sagt, mer enn gjerne. Men skulle ikke samfunnets svakeste være tatt hånd om gjennom statsbudsjettet, hvorfor har jeg ikke allerede gitt gjennom inntektsskatten min? At vi samler inn til kriserammede i u-land har jeg full forståelse for. Men en innsamling til våre egne i velferdsnasjonen Norge gir meg en litt flau smak. Vi bygger ned psykiatrien, stenger barnevernsinstitusjoner, narkomane blir jaget fra plata – så slipper vi å se dem. Det offentlige, med vår velsignelse, tar ikke sitt ansvar. Derfor trengs det pengeinnsamling. Men jeg føler meg som en noe pinglete Robin Hood. For skal det være noe poeng i å gi til de fattige, må man først ta fra de rike.