PARERGON-ARKIV

Felix Bartholdy, en av personene i Tor Åge Bringsværds fantastiske og morsomme roman fra 1976, ”Syvsoverskens dystre frokost”, sitter i tre dager og tre netter og skriver ned tall på små lapper. Han sitter høyt oppe på et tak i New York og kaster fra seg lappene etter hvert som han skriver dem, det blir en anselig haug etter hvert. Felix begynner selvfølgelig med tallet 1, men kommer raskt opp i firesifrete og så videre. Målet for denne tilsynelatende galskapen er å tømme hodet for bokstaver og ord, det eneste som kan redde han er tallrekken. Ved å telle frenetisk håper han å holde hodet tomt for ord. Selv er jeg ikke like redd for ord, derimot har jeg en, rett nok usakelig, aversjon mot tall. Jeg har alvorlige problemer med å huske tall i en hver form. Spør du meg hva en av mine nyanskaffelser kostet, kan du glatt gå ut fra at svaret er løgn. Jeg har bare fullstendig teflonhjerne når det gjelder tall.

På mange måter er mitt problem motsatt av Felix Bartholdy sitt. Min hjerne har begrenset kapasitet, og jeg er redd for at alle tallene som jeg må fylle den med snart har jagd alle ordene vekk. Det første telefonnummeret jeg måtte lære utenat var femsifret, nå er telefonnumrene åttesifret. Faktisk er tre tall mer per telefonnummer. Tenk etter hvor mange telefonnumre du har i hodet, alle har jo fasttelefon og mobiltelefon – kanskje flere mobiltelefoner, og jobbtelefon i tillegg. Det er jo nesten ikke til å holde ut og ganske lite plass igjen i hjernen bare på grunn av det der. Men likevel, akkurat telefonnumre er jo til å leve med. De kan lagres på mobilen, de kan skrives ned på lure plasser, man kan slå opp i telefonkatalogen eller ringe til opplysningen. Man må ikke nødvendigvis kunne alle utenat. Med andre ord, de kan lagres andre steder og man kan frigi hjerneplass. Dessverre vil nok mange telefonnumre feste seg, selv mot ens egen vilje.

Derimot er det andre tall som er mye, mye verre. Alle har vi flere vi må kunne og vi har gjort oss ganske avhengige av dem. Hver eneste dag bruker vi dem og når vi har glemt dem har vi trøbbel. De kalles PIN-koder og de følger med alskens brukskort og urukelige kort, dessuten også mobiltelefoner og andre tekniske duppedingser. Men viktigsk er nok disse tallkodene til pengekorta våre. Når de er glemt får vi ikke tilgang til våre egne surt opptjente kroner. Det er selvsagt slit nok i minibanken, men i butikken er det dirkete pinlig i tillegg. Hvem har vel ikke opplevd å være småstressa og svett i matkøen, med tjue andre bak seg, mens man febrilsk forsøker å hente fram den riktige koden fra hjernen? Dama i disken smiler overbærende, men utålmodig. Nederlaget blir komplett om man virkelig ikke klarer å komme på det, men bare må gå med uforrettet sak. Ingen kan kjøpe eller selge uten dette dyrets tall, skrev Johannes i åpenbaringen sin. Han aner ikke hvor rett han skulle få.