PARERGON-ARKIV

Neste år har Norgenasjonen, det er vi, det, vært selvstendig i hundre år. Tenk det, Hedda! Antagelig er det noe å feire, men mye er det ikke. Vi er bare for barnerumper å regne, sånn nasjonsmessig. Selv en grønnskolling som USA har allerede fylt fem hundre år. Akkurat som det var folk i USA for lengre en fem hundre år siden, har det klora seg fast mennesker her på berget i mer enn hundre år også. Spørsmålet som reiser seg, er om det bare er det som har skjedd det siste hundreåret som kan regnes for norsk? Hvis ikke, ojsann – der mista vi Wergeland, Ibsen og noen år av Hamsun. Norsk skrev i hvert fall Henrik W. og Henrik I. ikke, det var ikke før i 1907 vi fikk en rettskrivingsreform som luka vekk noe av dansken. Før det skrev de rein og skjær dansk. Likevel holder danskene seg for gode til å kalle Ibsen for dansk. La gå at de vil ha en bit av Holberg – han bodde jo i Køben.

Vi derimot, vil jeg gjerne påberope oss andre lands litteratur. Det andre- og tredjegenerasjons islendinger skrev, vil vi gjerne at skal være en del av vår litteratur. Islendingesagaene har vi ettertrykkelig skrevet inn i vår egen litteraturhistorie. I den senere tid har vi moderert oss noe, og kalt det felleslitteratur. Norrøn litteratur fra Island holder internasjonal klasse i verdenslitteraturen. Det er klart til vår fordel, og ikke islendingenes, at vi får en bit av den kaka. Det som faktisk ble skrevet her til lands i norrøn tid, er skrale saker. Dermed blir dette med felleslitteratur en noe ensidig greie. Jada, vi hadde felles språk og noe av handlingen i islendingesagaene foregår i Norge, men er det nok? Vel, det har vi vel egentlig svart ja på, og islandsk litteratur fra 1200tallet må nok regne med en plass i norsk litteraturhistorie i mange år framover. Men det er klart, selv en ung nasjon som vår trenger en forhistorie.

Er det noe som med rette kan kalles felleslitteratur, så må det være den som ble skrevet i Danmark-Norge på slutten av 1800tallet. Ibsen og Hamsun ble lest i aller høyeste grad i Danmark, og språket var felles. Her leste vi danske forfattere også. Språklige barrierer fantes ikke den gang. Nå synes vi det er alt for vrient å lese dansk litteratur uoversatt. Det er trist. OK, skriftspråka er sklidd fra hverandre, nyanseforskjellene er noe større nå enn i 1907. Men vi nordmenn er vant til å handskes med to forskjellige norske skriftspråk. Vi burde kunne dette. At danskene sliter får jo være så sin sak. Som nordmenn går vi glipp av mye ved å ikke lese dansk. Ikke bare kjenner vi overhodet ikke til danske forfattere, men danskene oversetter jo noen andre bøker enn oss fra resten av verden også. Aldri har vel nordmenn vært mindre opptatt av litteratur fra utlandet, enn det vi er nå. Norsk presse skriver nesten utelukkende om norske forfattere, og utlandske kun oversatt. Derfor er, for eksempel, den sørafrikanske forfatteren John Maxwell Coetzee mest berømt i Norge for å ha fått nobelprisen i litteratur, og nest mest berømt for å ha et navn ingen klarer å uttale.