PARERGON-ARKIV

Det vi ikke vet hva er, skremmer oss. Det ukjente, det fremmende – alt vi ikke kjenner til. Det er det som er skummelt og skremmende. Ja, derfor er det ikke egentlig mørkredde vi er, vi er redde for det vi tror finns der ute i mørket. Alt vi ikke ser. Alt som kanskje kravler og kryr der ute i den mørke natta. Vi er redde for at det skal finnes noe som vi ikke ser, som plutselig skal sprette fram. Eller enda verre, smyge seg innpå oss. I mørket mister vi oversikten og det er klart vi blir redde. Mest mørkredd er jeg i fremmede byer. Men, til min forundring, er det mange som er mer mørkredd i skogen enn i storbyen. Jeg har gått en del turer etter mørkets frambrudd i granskogen og enda ikke møtt noe som vil meg vondt. Derimot har jeg støtt på noen truende typer i gågata på senkvelden. Men frykt er sjelden rasjonelt. Heldigvis har vi gatelys, lommelykter, hodelykter og reflekser.

Verre var det før. Vi som bor i byene har jo nesten aldri opplevd virkelig mørke. Alltid er det et eller annet skimmer rundt oss. Skal vi oppleve ugjennomtrengelig mørke må vi ut i skogen en måneløs, stjerneløs og snøfri høstnatt. Da kan vi faktisk snakke om et mørke som gjør at vi ikke kan se handa framfor oss. Det er en noe selsom opplevelse. Da blir natta nesten stofflig og påtagelig. Det var det mørket menneskene levde i og med før elektrisiteten. Fra romersk tid og til langt inn på 1700tallet var den samme belysningen tilgjengelig – og den var, etter våre mål, sparsom. Det var åpen ild, fakler og oljelamper av simpleste sort. Trengte man arbeidslys kunne man tenne på en tjærepinne og putte mellom tennene, så hadde man begge hendene frie. Som regel gir hundre stearinlys fra seg dårligere lys enn en eneste lyspære. Det sier noe om forskjellen på lyskildene. Det hørte altså til sjeldenheten at et helt rom var opplyst. Alle levde i skumringslys, bortsett fra på dagtid. Den gangen var de mørkredde. Kompakt mørkredde, vi har i det minste lyst opp de mørke krokene og vet at de egentlig er tomme.

Den gangen, i mørketida, så var ikke krokene tomme. Ikke rent faktisk heller, de var antagelig fulle av skitt. Støv og skitt som ingen ser blir ikke vasket bort, det vet vi jo. Dessuten var det mye os fra belysningen, vegger og tak var sotete. Med bedre belysning økte rensligheten, både personlig og huslig. Selvsagt økte også lesekunnskapen. Det er slitsomt å lese i blafrende lys. Så det kan nok sies at det er sammenheng mellom indre og ytre opplysning. Opplysningstiden forsøkte jo å utrydde allslags skrømt, overtro og fordommer. Ja, hvorfor sitter jeg er i så mørke tanker? Det er høsten som er årsaken, jeg hadde nær sagt selvsagt. Nå blir det tidlig mørkt og nesten ingen klarer å la være å kommentere det. Ja, nå er det høsten, og det blir kaldt og tidlig mørkt, sier alle en møter. Selv om det ikke er like skremmende med mørket, fascinerer det fremdeles. Vi kan også tillate oss å nyte høsten, vi som kan tenne kraftig lys inne og bruker stearinlys bare til kos.