PARERGON-ARKIV

[Bøker for folk flest, SarpsborgAvisa / Indre Østfold Avis]
Til tross for overskriften, mener jeg ikke at du skal finne fram en diktbok, tenne levende lys og fylle rødvinsglasset. Neida, poesi er ikke for pingler. Lyrikk er den barskeste av alle de litterære sjangrene. Særlig når den er god. Det betyr ikke at den ikke kan være varm og ettergivende. Men like ofte er den kantete og kaldsmidd.

Hanne Bramness:
Puteboken
Japanske kjærlighetsdikt
Lyrikk
52 sider
Cappelen
En av våre fineste lyrikere, Hanne Bramness, står bak disse gjendiktningene av japanske kjærlighetsdikt. Allerede for snart ti år siden, i 1995, ga hun ut en samling med japanske kjærlighetsdikt for ungdom; ”Appelsintreet”. Disse diktene spenner over en lang periode, noen er faktisk over 1300 år gamle, mens andre er knapt hundre år. Selv om det er dikt av mange forskjellige poeter, 22 stykker, og fra en så lang periode, har denne lille boken blitt helstøpt. En bok til å ha under puta. Til grunn for disse gjendiktningene har Hanne Bramness lagt engelske oversettelser, først og fremst Kenneth Rexroth sine. Det har blitt til gode dikt på norsk, og et spennende bekjentskap. Til tross for både den geografiske og tidsmessige avstanden virker disse diktene både friske og nære. De har en direkthet som ikke har vært så tilstedeværende i vestlig tradisjon. Som for eksempel dette lille diktet av Marichiko (ca. 750): ”Du vekker meg, / skiller mine lår / og kysser meg. / Jeg gir deg duggen / fra verdens første morgen.”

Sonja Nyegaard:
En makeløs historie
Lyrikk
45 sider
Kolon
Det er skummelt å kalle en bok for ”En makeløs historie”, og Sonja Nyegaard er modig og nok også tilsiktet ironisk. Dette er tredje diktbok siden debuten i 1994, så hun er ingen årviss leverandør av lyrikk. Hun henter sitt poetiske språk i hverdagsspråket, mye brukte uttrykk og vendinger dukker titt og ofte opp i disse diktene, gjerne med en vri. Til tider virker det friskt, men oftere virker det bare fikst, som for eksempel her: ”Jeg må krype til korset / eller forsvinne i syndens pøl”. Dessuten dukker ikke disse vriene bare opp nå og da som artige hvileskjær, men synes å være et strukturerende prinsipp for hele diktsamlingen. Hvis vi velger å skille mellom mening og betydning, hvor mening forståes som en definisjon og klar formulering av en opplevelse eller sansning, mens betydning forståes som en direkte videreformidling av opplevelse eller sansning, så er denne diktboken rik på mening, men strever med å bety. ”Alle språk peker oppover”, heter det et sted i begynnelsen av boka, kanskje det er derfor det ikke treffer?

Erling Kittelsen:
Jeg setter foten her og ler
Dikt i utvalg
Lyrikk
216 sider
Aschehoug
Få, om noen norske lyrikere, gir ut diktbøker som så til de grader er enheter, som Erling Kittelsen. Derfor må dette utvalget ha vært ekstremt vanskelig å foreta, men Espen Stueland har klart det med glans, han har også skrevet et avsluttende essay som kan være med på å gjøre Kittelsen mer tilgjengelig for førstegangslesere. Kittelsen blir beskyldt for å være utilgjengelig, vanskelig og sær. Han har et særegent språk og sin helt egne diskurs. Erling Kittelsen er dialogens dikter, han har gitt ut diktbøker sammen med andre poeter og han har skrevet dikt som går i direkte dialog med eddadiktningen. Kanskje er det denne åpenheten som gjør at han oppleves som vanskelig eller at diktene oppleves som hermetiske og lukka, som det heter om dikt som er tungt tilgjengelige, fordi de er flertydige og komplekse, for å sitere Arild Linneberg. Det er fristende å avslutte med enda et sitat, Jo Eggen sier dette i et dikt til kollega Kittelsen: ”Hvem er ikke der de sier han er / fordi han sier: her er ikke her, men her”.